BKK-CNX-BKK med TG 747-400 og A300B4

[Spantax]

Her kommer en rapport fra et par innenriksstrekninger med THAI. Les gjerne min rapport om TGs 777-200ER først. Denne finner du her: http://forum.flyprat.no/showthread.php?t=55008

Thais produkt innenriks skiller seg himmelvidt fra deres internasjonale service, men heldigvis er flyturene korte. Noen ganger går det ikke helt etter planen. Da kan man bli positivt overrasket. Andre ganger lurer man på om man vil overleve. Her er eksempler på begge deler:

Oppmøte halvannen time før avgang er nok for en innenriksflyvning med TG. De har god bemanning ved innsjekk, og denne gang strener vi rett til Staff Travel/Stand By skranken – en riktig luksus som sjelden blir ID-pax til del på mer hjemlige breddegrader.

Denne torsdagsmorgenen har vi tre THAI-staff foran oss i køen, og to LH-crew bak. Thaiene har tydeligvis en del krav til sin kollega i innsjekken (blant annet får de priority-tags), så det varer en stund før det blir vår tur. I mellomtiden har de smarte tyskerne bak oss hoppet over til skranken ved siden av. Vi følger deres gode eksempel, og får med oss innsjekk-damens sure ”kom tilbake klokken åtte” – 20 minutter senere. Et par slukørede tyskere trekker seg dermed tilbake, og det blir vår tur. Frem med billetter, pass og staff-ID, takk. Ettersom det bare er jeg som er staff, får reisefølget et aldri så lite forhør om sin relasjon til meg. Ikke et smil å få så tidlig på morgenen, men til vår store glede får vi både seating og stand-by tagger på bagasjen vår, og kan smile medfølende til to litt betutta tyskere på vår vei til sikkerhetskontrollen.

Den lange marsjen mot gate A1D, som er en bussgate, tar oss forbi det eneste spisestedet i innenriksdelen. Dette er en slags food court med Dunkin’ Donuts, Burger King og dødskjipe salater. Ganske triste greier. Man må kjøpe et betalingskort for 500 baht. Evt. restbeløp blir refundert ved utgangen. Tungvint og teit! Men utsikten til hagen er fin, det skal de ha!

Ute ved gaten står fem damer i TG-uniform og chatter med hverandre. Som vanlig er det aldri tegn til at en innenriksavgang skal avgå i rute.

Planlagt avgangstid for TG104 er klokken 09.10. Ti minutter før dette annonseres en 15 minutters forsinkelse på grunn av ”aircraft change”. Slett ingen uvanlig foreteelse når man flyr THAI. Ikke moro for flynerder som legger opp reisen for å få nye flytyper, men denne gangen bekymrer det ikke meg. Jeg har fløyet med alt TG kan finne på å sette inn på innenriksruter, så spenningen består mer i hva som skal erstatte den lovede 777-200.

Klokka 9.25 starter buss-boarding, og det begynner som vanlig med at en av damene holder opp et skilt med så små bokstaver at ingen kan lese det. Det er tegnet til at premium-pax kan bevege seg mot gaten. Etterhvert rusler vi etter, og vi får faktisk både wai og smil fra den unge trainee-en som tar boardingkortet. De mer erfarne TG-damene velger å beholde steinansiktet på. Det er man etterhvert godt vant med fra TGs side.

Bussen tar oss med på en hyggelig flyplass-sightseeing, og parkerer om litt ved HS-TGM – en ”god” gammel venn. Denne 747-400 fra 1992 er kalt Chao Phraya, etter elven som deler Bangkok i to, og flyr fortsatt kledd i selskapets gamle livery. Alltid like moro med jumbojet på korte innenriksruter, tenker jeg, foreløpig lykkelig uvitende om at denne flyturen skal endre min innstilling til THAIs gamle jumboer for alltid.

Vi blir tatt imot med et Sawasdee Kaa, som vanlig. Det er jo en del av jobben deres. Vi begynner også å bli vant til at det ikke bys på smil i døren lenger. Jaja. Det er langt fra fullt, og det går greit å finne frem til sete 56A og B. Seteplasseringen er ikke endret som følge av flybyttet.

Utsikt fra 56A.

Benplassen i THAIs 747 er i en klasse for seg. Her er det plass til flere knyttnever, og ingenting hindrer at man strekker beina helt ut under setet foran. Det bekrefter følelsen jeg hadde på utreisen av at benplassen på 744 går 772 en høy gang. Puter ligger også klare på alle seter. Ikke akkurat nødvendig på en flytur på 1t 10 min, men hyggelig, bevares.

Vi pusher klokka 9.50 – altså noe senere enn de annonserte 15 minuttene. Også dette flyet har kamera foran, så vi følger taxingen mot 01L på skjermene i taket. Foran oss taxer en Korean 747. Jeg tar et bilde og bestemmer meg for å slå av kameraet. Det viser seg å være en god ide, for damen bak drister seg til å fotografere vennene sine og blir belønnet med ilsk pekefingervifting fra dør 4L. Imidlertid har de ikke brydd seg med walk-through før avgang, og jeg legger merke til at damen i 56C har satt PC-veska si ved føttene sine og ikke under setet foran. ”Snublefelle” grynter jeg for meg selv – og så begynner moroa.

På skjermen kan vi tydelig se at kæpt’n ikke har brydd seg med å line opp skikkelig før han gir gass. Dermed sjangler vi nedover banen. Senterlinje, hva er nå det? Litt kreativ rorjobbing fikser vel den biffen, og veldig snart setter vi nesa mot sky. Vi er jo lett lastet i dag, med load som var beregnet på en langt mindre flytype.

Straks vi er i lufta hører vi den mest skremmende lyden jeg noensinne har hørt i et fly. Det er en kraftig, vibrerende, skrallende, rullende lyd. Vi kjenner vibrasjonene tydelig, og rundt oss ser folk nervøst på hverandre. Er det understellet? Har noe slitt seg i lasterommet? Har vi mistet en del? Til og med de to ved dør 4L ser på hverandre og hever hvert sitt øyebryn. Hva er nå dette for noe, da?

Lyden gir seg ikke. Den følger oss langt opp over rismarkene. Reisefølget lider av kraftig flyskrekk og stoler på at jeg vet hva som foregår. ”Hva er dette”, piper han vettskremt, og tårene spretter ut av øynene på ham når jeg ikke kan svare annet enn et ærlig ”Jeg vet ikke”. ”Da vil jeg gråte”, repliserer han.

Heldigvis kommer han aldri så langt, for nå trekkes flapsen inn, vi akselererer og lyden forsvinner. Jeg puster lettet ut og lover ham at det ikke var noe farlig. At beltelampene så slås av og kabinpersonalet spretter opp for å gripe kaffekannene styrker min tiltro til at vi nok skal komme frem til CNX i dag også.

Skumle lyder er endelig et tilbakelagt stadium, og vi kan nyte utsikten igjen. I alle fall jeg...

Det er ikke alltid like moro å fly med folk som lider av flyskrekk. Reisefølgets evige fokusering på hver minste lyd og vibrasjon gjør at også jeg trekker skuldrene opp et hakk i blant. Men ingenting slår denne lyden her. Selv jeg ble svett i håndflatene.

Jaja. Crewet kommer etterhvert rullende med dagens matpakke. Jeg slår ned bordplaten for å gjøre meg klar, og får hele bordplaten i fanget! Det var litt av en standard, gitt. Følelsen av gammelt fly forsterkes, og sannelig kjenner jeg et snev av mugglukt i kabinen også. Eller kanskje det er et snev av reisefølgets flyskrekk som har sneket seg inn i blodet mitt i dag?

Etterhvert kommer kaffekannedamen rundt. Jeg setter matpakka på bordet og viser at det neppe vil bli servert kaffe på dette bordet i dag. ”Hahaha” er svaret, og så svinser hun videre til neste rad.

Dagens matboks må holdes på plass med en finger, ellers havner den i fanget. Hahaha, skal man visst si til slikt.

Og slik ser den ut inni. En blass sandwich med tunfiskpure, 20% juice og en skrekkelig geleklump!

Om litt er det påfyll, og det er en mannlig kollega som holder kaffekannen denne gang. Jeg gjentar mitt nylærte triks, jeg. ”Hahaha” er svaret nok en gang, og så går mitt påfyll videre til rad 55. Det var da voldsomt så morsomme vi var i dag!

Vi huker tak i C/A nummer tre. Ikke for påfyll eller skrutrekker, men for å høre om hun kan forklare den skumle lyden under takeoff. Hun er veldig søt og hyggelig. Det hun sier er noe underlig, men jeg gjengir det omtrent ordrett her:

”Well, it is normal – well not normal for us – but we told the captain. He said it is normal because we use minimum speed. Do not be worry”.

Hvis det er noen av dere der ute som leser dette som VET hva det var som skjedde her – please enlighten us! Reisefølget er VELDIG interessert i en forklaring. Det skulle også vært morsomt å høre kapteinen forklare hvorfor han ikke nevnte denne lyden med et ord i sin paxbriefing, når tross alt kabinpersonalet var bekymret nok til å ringe opp til 2. etasje og gjøre ham oppmerksom på det.

Etter en stund på 36.000 fot i 885 km/t begynner vi nedstigningen mot ”Nord-Thailands rose”. Resten av flyturen forløper uten viderverdigheter – bortsett fra at kameraet nå vender nedover og viser rismarker som i en rasende fart kommer nærmere, nærmere, nærmere. ”Jaaamreee” kommer det fra reisefølget, som er hvitknoklet av skrekk. Halleluja, hva slags piloter er det vi har støtt på i dag, tenker jeg. Skrekkfilm på storskjerm! Rismark i to hundre og noen km/t. Og der er det jaggu en motorvei også. Well, der har vi tangentene, og så er vi faktisk trygt nede på bane 36. DA kommer forward camera på!

Vi svinger av på taxiway E, og de første passasjerene har allerede fått nok av denne turen og reiser seg. Denne gangen utløser det ikke annet enn likegyldighet fra dør 4L. Kanskje de håper at paxen skal falle og slå seg? I så fall blir de skuffet, for vi parkerer ved gate C6 uten flere viderverdigheter, 35 min etter skjema. Ikke akkurat min favoritt-tur, men bagasjen kom i det minste fort...

Små thaier og en stor THAI.

Ryddig og pent - og her ser man at det er et visst system i farge-kaoset også.