BKK-SGN-BKK i ECO med TG A333 og AF 744

[Spantax]

Her kommer siste del i min trip report-trilogi fra årets reise til Thailand og Vietnam.

De to foregående kan leses her:
Oslo-Bangkok-Oslo med TG 777-200ER: http://forum.flyprat.no/showthread.php?t=55008
Bangkok-Chiang Mai-Bangkok med TG 747-400 og A300-600: http://forum.flyprat.no/showthread.php?t=56131

Det klaffet så vel i år at tre av mine gode gamle kolleger jobber sammen i Ho Chi Minh (Saigon, SGN) denne vinteren. Dermed ble en liten snarvisitt lagt inn i ferieplanene. Flyturen mellom BKK og SGN er bare 1t 25 min, og ruten trafikkeres av både FD, TG, VN, LH og AF – de to sistnevnte som en forlengelse av henholdsvis FRA-BKK og CDG-BKK. Med andre ord er en tur til SGN en ukomplisert avstikker når man allikevel befinner seg i Thailand.

Valget falt på LH en vei og AF den andre. Delvis pga passende rutetider, men mest av alt fordi jeg aldri har fløyet deres 747’er. Jeg samler på fly jeg har fløyet med i skala 1:400, og ville dermed få to nye fly til samlingen.

Vi er på flyplassen 13.50, og avgangen med LHs flight 772 er i utgangspunktet planlagt til 16.10. Det viser seg raskt at jeg har blingset litt på Flightstats, og det er en skikkelig kalddusj at det blinker ”DELAY” på skjermene. Ikke hvilken som helst delay, heller. Ny tid 20.10!

Vi har avtalt å møte mine venner på Saigon Saigon bar klokka ni, så nå er rådyr gode. Mitt flyskrekkbefengte reisefølge slår som vanlig over på panikkmodus og mener det må være noe katastrofalt galt med flyet som kan forårsake en så kraftig forsinkelse.

Heldigvis har jeg en plan B. Den heter TG556, og skal gå klokka 18.25. Ved innsjekkingen møter vi en riktig hyggelig ung mann som bare er lutter smil og velvilje. Jeg forklarer vårt lille problem og håper LH ikke har bestemt seg for å sende altfor mange av sine pax over til TG. Etter litt tasting kommer han frem til at han kan gi oss seter med en gang – men ettersom vi allerede er listet på en LH-flight ber han meg om å oppsøke dem for å kansellere denne.

På veien til LH-innsjekk legger jeg merke til flere som går og holder seg for nesen. I all verden, tenker jeg – og går rett inn i en sky av gjennomtrengende svettestank. Kvalmende! Et lite blikk til venstre for å finne ut hvor lukten kommer fra avslører at Kingfisher Airlines er i full gang med innsjekking...

Ved LH-skranken er det bare å laine seg opp bak en gruppe på ca. tretti vietnamesere med tilhørende pappesker og oversize kofferter. Heldigvis forbarmer damen bak skranken seg over meg, og sender meg til First-skranken, med ordene: ”I am a little busy here”. Også her sitter en hyggelig ung thai-mann, og kansellering er selvsagt ikke noe problem.

Dagens middag inntas en etasje nedenfor innsjekk. Dette er reisefølgets japansk-inspirerte sak...

...og her er nudelsuppa mi.

Passkontroll og sikkerhetssjekk er det sedvanlige kaoset. I tillegg er det VARMT i terminalen. Jeg tror de har problemer med rekkevidden på aircondition-enhetene. Det var snakk om dette allerede ved åpningen. Suvarnabhumi er ikke særlig spennende, om man ikke elsker shopping. Den er ekstremt lite spottervennlig, men i det minste ren og pen (med unntak av vinduene, da) og lukter godt av aromatiske oljer fra THANN og Panpuri (til salgs, naturligvis).

TG556 er code share med OS og NH.

Her er det ikke akkurat trengsel...

Klokken 17.10 kommer vi til gate D3, og da er preboarding allerede igang. Dørene åpnes klokka 18.00 sharp, og frem kommer mannen med det lille skiltet som ingen kan lese. Det er boarding by numbers, og etter at de fine er sluppet ombord, kan de uvaskete på rad 56 til 66 få stige på. Det er oss det, for vi har fått 56J og K av den hyggelige unge mannen i innsjekken.

HS-TEP "Sri Anocha" - en splitter ny A330-300 - er dagens buss.

Og her har noen fettere fra Europa kommet på besøk. De hviler seg litt etter den lange reisen.

Ved døren blir vi møtt av to c/a, og får et varmt velkomstsmil fra begge to. På vår vei gjennom kabinen står flere kolleger linet opp i sine smarte rosa/lilla uniformer (de bruker ikke bunaden på korte distanser). Vi får en wai og et ”welcome onboard” fra samtlige. Med andre ord et skikkelig velopplagt kabinpersonale – like friskt som luften ombord i denne velstriglede Airbus 330-300 maskinen. Virkelig en imponerende velkomst!

(Det er først i det jeg skriver denne rapporten at jeg blir oppmerksom på hvor nytt dette flyet er: "Sri Anocha" ble levert 31. juli i år, og er det 1000. eksemplaret av Airbus 330/340-familien.)

Velstriglet og folketom kabin i dette splitternye flyet.

Vakker kunst på bakveggen. Dette symboliserer "A touch of Thai", som i "Welcome to Royal Orchid service. With a touch of THAI it is our pleasure to ensure your comfort during your flight with us."

Det blir snart klart at vi ikke får mye selskap på denne flyturen. Jeg vil anslå at ca. 20% av setene på economy er opptatt. Faktisk har vi hele rad 56 for oss selv - åtte seter – men vi klarer oss fint med med vår komfortable toseter. Knyttnevetesten blir bestått med glans, og vi har samme AVOD som på utreisens 772ER.

Vi har hele rad 56 for oss selv - og vel så det.


Når alle har satt seg blir avisene, som har stått ved døren under boarding, trillet gjennom kabinen. Et hyggelig touch for en som alltid er for opptatt med å suge inn inntrykk og sjekke reg’er til å huske å raske med seg gratis lesestoff.

Klokka 18.20 lyder ”Cabin crew arm doors”, og fire minutter etter starter endelig reisen mot Vietnam. Vi takser forbi en ATR72 fra Lao Airlines, parkert ved siden av en noe større, men ikke fullt så eksotisk kollega fra SAS.

Jeg tror pilotene har bestemt seg for å passe ekstra godt på flyet sitt i kveld, for maken til forsiktig taksing har jeg sjelden opplevd. Ti minutter etter start lirkes vi mykt og vart ut på senterlinjen. Foran oss drønner en 777-200 nedover bane 19L. Bak oss lurer en av Air Asias gamle 737-300. Det blir vår tur, og med minimal load settes også lav power setting. Det blir en silkemyk avgang, vi ruller leeenge, og vi må virkelig kjenne etter for å føle at vi har forlatt jorden. Ikke et vindpust forstyrrer den perfekte rotasjonen, og vi bæres på silkemyke vinger opp mot kveldshimmelen. Jeg tørker diskret litt fuktighet fra øyekroken. Jeg har opplevd piloten kjæle med sin vakre fugl og slippe henne mykt fri i sitt rette element. Det er i slike stunder man er glad for at man har denne lidenskapen.

Reisefølget sørger naturligvis for å knuse det vakre øyeblikkets skjøre poesi. I hans øyne er det helt unormalt at alt er så stille og vibrasjonsfritt. Og at det kan ta så lang tid å komme seg opp fra bakken! Nå skal vi nok straks brase gjennom en mur og bli kvernet til benmel. Jeg prøver å berolige ham og sier ”se, vi er jo høyt oppe allerede – se så mange lys og den flotte stjerneklare kvelden uten et vindpust”. Fullstendig bortkastet.

Fortsettes...

[Spantax]

Dagens måltid havner i kategorien ”snack”, men er riktig spennende. Det er inspirert av som tam (thailandsk papayasalatat), men laget på epler, selleri og reker. Den er riktig velkrydret – en gjennomsnittlig europeer ville nok synes den var i sterkeste laget – men det er tydelig at de på denne flighten frir til det asiatiske publikum. Kvaliteten er altså helt i toppsjiktet. Smakfull og ikke minst ”frisk” – som er ordet jeg først og fremst forbinder med denne flighten. Det lille rundstykket (snarere hvetebolla) som følger med, virker imidlertid noe malplassert her, og det kunne de ha spart seg.

Ikke noe galt med emballasjen, nei!

Well, not always! Men i dag er det veldig hyggelig her.

Uæææ, de har ikke fjerna plasten!!!

Det var dette med asiatisk publikum, da. Til dessert får vi noen fargerike små grønnsaksimitasjoner som ligner mest på godteri. Heldigvis vet jeg fra før at dette er glasert bønnepasta, og det smaker akkurat slik det høres ut. Dem kan reisefølget få kose seg med.

Etter maten kommer en trillevogn med juice, samt påfyll av kaffe og te. Det rulles ikke ut noen barservice. Senere kommer jeg til å tenke på dette og spør en flyvertinne om det ville ha vært mulig å få en alkoholdholdig drink på denne flighten. Hun svarer bekreftende til dette. De har alt man kan ønske seg, men har bare ikke annonsert det. Litt merkelig, synes nå jeg.

Selv om maten smakte riktig godt, var det ikke mye å bli mett av. Jeg blir sittende og mimre litt om TG i ”de gode gamle dager”, som slett ikke ligger langt tilbake i tid. Spesielt husker jeg en kveldsflight med TG fra Yangon til Bangkok i 2006. I løpet av en flytid på en drøy time klarte de å servere full, varm middag. Da kom også barvognene gjennom kabinen. For ikke å snakke om turen fra Hong Kong til Bangkok i 2005, hvor jeg ble servert deilig torskemiddag og turbulensen etter maten ble brukt som unnskyldning for å skvalpe en ekstra god klunk oppi cognacglasset etterpå.

En stille stund helt bakerst... For meg fungerer det fint som meditasjon å stå slik og se utover en nesten tom flykabin.

Crewet står på 100% og gjør en riktig god jobb denne kvelden.



Vi er oppe på 39.000 fot, og på vei ned mot Tan Son Nhat forbereder kapteinen oss på kraftig vind like før landing. Reisefølget får selvsagt panikk, og vi blir sittende og vente på den utlovede turbulensen. Den kommer aldri. Det får da være måte på å skremme folk! Men her skal cabin crewet få ros: Reisefølget snakker litt med dem om sin flyskrekk, og de viser oppriktig omsorg og beroliger ham etter beste evne med saklig faktainformasjon.
I stedet for turbulens nyter vi vakker utsikt over HCMC, som brer seg ut i et lyshav så langt vi kan se. Byen er mer en rekke sammenhengende distrikter enn en egentlig storby.

Så lander vi på 25R, riktignok med venstrehjulet først, og takser inn mot den nye terminalbygningen. Vi stopper litt før og får beskjed om å bli sittende fordi Vietnam Airlines sperrer taksebanen – uvisst av hvilken grunn. På veien inn er det fin utsikt til en A332 fra Qatar, en SQ 772 og naturligvis et utvalg 772 og A321 fra VN. Jeg skimter også i det fjerne noe som ser ut som en 737 i Travel Service livery. Hva gjør den her, mon tro? På fraktsiden har vi en 747 fra Cargolux og en A300 fra FedEx.

Vi parkerer ti minutter etter ruta, og kommer raskt ut av flyet. På vei ut får reisefølget et kjekt ”Det ble jo ikke så galt som vi trodde det skulle bli” fra flyvertinnen som har gitt ham mest oppmerksomhet underveis.

For meg er det første gang i HCMC, men reisefølget var her for to år siden, og da var det en helt annen standard på terminalen. Nå er alt splitter nytt og blankbonet. Immigration går som en lek. Riktignok hever den enstjernes offiseren et øyenbryn og sier ”No visa?”, men når jeg forklarer at jeg bare skal bli i to dager slipper han meg inn.

Bagasjen kommer raskt og tollerne bryr seg ikke med å sjekke oss, så både kaviar, knekkebrød og havregryn slipper inn. Ca. en halvtimes taxitur senere er vi på Caravelle Hotel midt i sentrum av byen, og vi er bare ti minutter for sent ute til avtalen vår i baren! Thank you, THAI!

[Spantax]

Etter to herlige dager i Vietnam skal vi tilbake til Bangkok igjen. Air Frances kveldsavgang gir oss en hel dag i SGN, samtidig som den ikke lander altfor sent i Bangkok.

Taxituren fra sentrum til Tan Son Nhat lufthavn tar temmelig nøyaktig en halvtime, og er en ren underholdningsetappe. Byen er kjent for sine utallige mopeder, og det er en fest å se dem flomme frem gjennom gatene, i blant med både tre og fire passasjerer.

Vel fremme er klokka blitt 18.15, og vi sjekker avgangsskjermen som her er plassert på utsiden. Dermed kan man kjapt og greit orientere seg om dagens trafikk.

Variert trafikk på Tan Son Nhat en søndagskveld i november...

AF 169 skal gå etter planen – klokka 20.25. Flyet står i SGN i ca. fem timer etter ankomst fra BKK, så her er det god tid til å hente inn eventuelle forsinkelser. Tavlen forteller oss også at innsjekking skjer på øy H, lengst til høyre i hallen.

Vi møtes av et par smilende Vietnam Airlines-staff i elegante blå uniformskjoler, og blir vist til nærmeste ledige skranke. Det er ingen kø, så her går alt som smurt. En svært hyggelig og smilende ung dame sjekker oss inn. Jeg ser at hun skriver ut to boardingkort med seter på vidt forskjellige steder i flyet, så jeg spør pent om det vil være mulig å få sitte sammen. ”Of course”, svarer hun med et smil – og vips har vi sete 60A og B. Til min store overraskelse står det ”Pont Superieur” på boardingkortet – altså øvre dekk. Men jeg minner meg selv på at AF er et av de få selskapene som har økonomiklasse i annen etasje. Uansett er det en hyggelig overraskelse som jeg takker pent for (reisefølget oppdager dette litt senere, og gripes øyeblikkelig av panikkangst. For dette er noe nytt, og dermed livsfarlig).

Vietnamesernes serviceinnstilling fornekter seg ikke: ”Vet dere veien til gate 20?”, spør damen i innsjekkingen uoppfordret – og så forklarer hun likegodt hvordan vi skal gå. Hun reiser seg til og med opp for å peke, og avslører at hun er i lykkelige omstendigheter der hun står i sin tradisjonelle vietnamesiske uniformskjole.

Så følger tre sjekkpunkter på løpende bånd: Customs scanning, en kjapp passkontroll med bare to foran i køen, og til slutt sikkerhetskontrollen. De holder bare en sluse åpen, men det går fort og effektivt. Så er vi i taxfree-området. Alt er velorganisert og terminalen er virkelig moderne og blankpolert.

Litt til venstre etter sikkerhetskontrollen går en trapp opp til 2. etg. Her ligger flere restauranter, og man kan spise både vietnamesisk, singaporeansk og japansk. Vi tåler litt mer vietnamesisk, og mumser friske vårruller og lotusblomstsalat.

Side om side, ved henholdsvis gate 18 og 20, står LHs D-ABTB ”Brandenburg” og vår F-GITJ, som bare heter ”Air France KLM”. Jeg er fortsatt litt sur på LH som sviktet meg på utreisen og snøt meg for et nytt fly til samlingen min.





Boarding annonseres klokka 19.35, og det er en av de få gangene jeg har opplevd at boarding faktisk starter på den tiden som står på boardingkortet. Allerede 19.40 ropes Final Call, så her går det unna.

[Spantax]

Det boardes gjennom både dør 1L og 2L, men det står ingen skilt som viser hvem som skal gå hvor. Det er altså fritt fram, men vi velger dør 2L i og med at den ligger like ved trappen opp til det aller høyeste. Det er en god følelse å bli ønsket ”bonsoir” og se flyvertinnen peke oppover mot de øvre gemakker. Selveste monsieur le capitan har også stilt seg ved døren, så her er det duket til fest.

Så stiger vi opp den forgjettede trapp, og på toppen kommer det en hel velkomsttirade på fransk fra den hyggelige og smilende flyverten. Det er morsomt å se upper deck i 3-3 konfigurasjon. Nesten som en liten 737! Våre seter, 60A og B er helt fremme ved veggen. Vi tar plass ved siden av et trivelig eldre par som skravler lystig i vei på fransk uten å la seg affisere av vårt ”pardon, nous ne parlons francais.”



Foran i den lille kabinen møter vi den kvinnelige halvdelen av det superieure crewet. Jeg bestemmer meg for å spørre om det er greit at jeg tar noen bilder. Hun er minst like hyggelig, og tilbyr seg å ta bilder av meg om jeg vil. Men hvorfor ødelegge et godt bilde med å putte meg inn i det? Jeg spør heller om å få ta bilde av de to kollegene sammen, og det er ikke nei i deres munn. Faktisk strekker den unge damen seg opp og gir sin kollega et smellkyss på kinnet, til ære for fotografen!

Det blir en riktig amiable stemning under boarding, og jeg drister meg til å spørre om noe jeg har lurt på en stund: Slik jeg har forstått det flyr de inn til BKK, for så å fly en kort rotasjon BKK-SGN-BKK (eller BKK-HAN-BKK) neste dag. Men flyet står jo fem timer i SGN. Hva gjør crewet da? ”Ooh we watch movies”, er svaret. ”In business class”. Ikke rart stemningen er på topp her!

Før avgang kommer de rundt og fester små ”flagg” på setene våre. ”Final” står det der, og jeg stusser litt over at vi også blir sendt til finalen. Jaja.

Klokka 20.10 blir begge broene trukket fra. 20.15 kommer beltelampene på og motorene startes. To minutter senere, åtte minutter før rutetid, pusher vi, og takser raskt til 25L. Underveis ser vi sikkerhetsdemoen på den lille skjermen på veggen. Denne er tolket til tegnspråk. Praktisk for døve, og samtidig en fin måte å få oppmerksomhet. Eller kanskje hørende passasjerer blir så fascinerte av den tegnspråkkyndige ”flyvertinnen” at de går glipp av budskapet?

Vi roterer relativt raskt til tross for at flyet er nesten fullt, og som alltid gir det en god følelse å fly på upper deck. Man er langt fra hjul og annet som vibrerer og dunker, og avstanden til motorene gjør at støynivået er behagelig. Og så er det jo litt intimt og avslappet her oppe, da. Det eneste minuspoenget jeg kan gi er at man sitter ganske høyt i forhold til vinduene, og må dermed bøye seg ganske kraftig ned for å få se ut. Og kanskje, litt paradoksalt, at man som entusiastisk passasjer gjerne vil følge med på alt som skjer – men i denne stille kabinen med få pax og bare to crew er det begrenset underholdningsverdi i servering og annen service.

På vei opp mot 34.000 fot blir vi servert en lett sandwich som ikke smaker noe særlig, en kake som er ganske saftig og god – og selvsagt kaffe, te (i plastkrus) og soft drinks. Jeg ser ikke noe til alkohol, ikke en gang en flaske fransk vin. Reisefølget hyller Air Frances kaffe, og mener den er mye bedre enn den vi har fått på TG. Imidlertid går TG av med seieren for beste te, for den jeg får servert her smaker ikke noe som helst.



Det blir ikke mye tid til å utforske underholdningstilbudet på våre personlige skjermer – men reisefølget begynner på den siste Harry Potter-filmen, og planlegger å se resten på hjemturen neste kveld. Selv er jeg mer interessert i kartet, som viser at vi blant annet flyr over Pnom Penh. Reisefølget skryter av veldig god informasjon fra pilotene. Det er godt å se ham avslappet, for en gangs skyld.

Gjett hva som er hovedsak i november-utgaven av MagAirFranceAzine!

Flåteoversikten er allerede oppdatert.

En drøy time går fort, og uten noe mer å skrive hjem om. Vi tar bakken i Bangkok klokka 21.30, og er on blocks ved gate F5 ni minutter senere – 11 minutter før ruta. På veien inn til gate går crewet gjennom kabinen og slår av en liten prat med hver passasjer. Så kommer den mannlige halvdelen bort til oss og takker for seg. Han forklarer at han skal av i BKK. Vi skyter inn at det skal vi også, og dermed sier han ”oops, my mistake” og fjerner ”Final”-taggene på setene våre. Men komfort-kiten med slumber shades, ørepropper og våtserviett får vi beholde J

De fleste kommer til finalen - men ikke vi.

Hans kvinnelige kollega forteller at de har to netter i Bangkok før de skal hjemover igjen, og at det sikkert blir en del shopping. Hun er ikke ofte i BKK, for hun flyr over hele verden. ”Så heldig du er”, utbryter jeg. ”I know”, svarer hun på skjelmsk fransk vis.

I det vi forlater flyet legger vi merke til at kabinpersonalet på main deck tar flere av passasjerene i hånden. Alle går av med et smil om munnen. Dette må virkelig ha vært et spesielt crew! Eller er det alltid sånn det er å fly med AirFrance? I så fall har de skjønt ett og annet om personlig service.

Våre skytshelgener ser ut til å være med oss i kveld, for så vel den lange marsjen som immigration og bagasjeutlevering på Suvarnabhumi går som en lek. Allerede klokka 22.05 sitter vi i taxien på vei til hotellet i sentrum. DET er ny personlig rekord!

Oppsummering etter en interkontinental rundtur med TG, en innenriks rundtur med TG og en intra-asiatisk rundtur med TG og AF: AF går av med seieren for beste personale i kabinen. De leverte også suverent flest smil, til tross for at TG hører hjemme i selveste Smilets Land. TG-flightene bekreftet bare inntrykket jeg lenge har hatt av dem: De er ganske gode interkontinentalt, og få kan slå deres konsept bak gardinen. Intra-asiatisk viser de virkelig hva de kan få til, mens de innenriks kan være alt fra helt ordinære til skrekkelige – avhengig av crew og fly.

De begynner etterhvert å få en mer oppdatert flåte, men det kan være greit å styre unna deres gamle jumboer til de har oppgradert dem. Fly for all del med THAI OSL-BKK i 772ER. Det er en riktig fin opplevelse.

[Henshaw]

Bra saker hittil! Må innrømme at jeg ble litt forvirret da du snakket om LH 772, trodde du snakket flytype og ikke flightnr.

Bare for å informere så er ikke en baksetetur hos LH 744 noe å trakte etter.

[Eirik]

Knall lesning igjen !
Fløy Bkk-Sgn-Bkk i Air France A340-Biz for et drøyt år siden, strålende opplevelse, fantastisk mat/ servering.

[Spantax]

Originally Posted by Henshaw

Bare for å informere så er ikke en baksetetur hos LH 744 noe å trakte etter.

Det tror jeg på! Men si det til en samlenerd som (noen ganger) legger opp reisen etter hvilke nye modeller han kan få til samlingen

Dette var liksom min store sjanse til å få fly LH 747 uten å måtte lide meg gjennom ti timer i baksetet. Jaja.

[Savipix]

Flott rapport! Jag njuter av att läsa den

[Egenes]

Dæven! Ble glad av å lese denne her!

Spurte mamma om det var sånn når hu fløy AF.. Strake motsatte sa hu.

[Discus]

Flott rapport. Trekker litt på smilebåndet av "entusiasten og skeptikeren" på tur, og på ID-billetter. Det lukter skikkelig sportsånd av slike ting.

[Spantax]

Originally Posted by Savipix

Flott rapport! Jag njuter av att läsa den

Originally Posted by LN-A330

Dæven! Ble glad av å lese denne her!

Tusen takk for veldig hyggelige tilbakemeldinger

Originally Posted by Discus

Flott rapport. Trekker litt på smilebåndet av "entusiasten og skeptikeren" på tur, og på ID-billetter. Det lukter skikkelig sportsånd av slike ting.

Hehe, takk takk. Jo, han er en tøffing - men unngår fly hvis han kan. I dag for eksempel, skal vi begge til samme sted. Han med Norway Bussekspress fra morgenen av - jeg med SK etter jobb. Vi kommer frem samtidig

[Cecilie]

Meget bra rapport; godt skrevet og med gode bilder! Det er slik vi liker det.