Hjem fra Russland med Nordavia, Aeroflot og KLM

[DCHalvorsen]

Del 1 Med Nordavia fra Samara til Moskva

(PS – beklager fraværet av bilder, hadde bare speilrefleks’en med på denne turen, og det er litt voldsomt å snappshotte med på fly og flyplasser, spesielt i Russland)


Mandag 19. juli 2010.

Så var det tid for å ha seg hjemover til Bergen etter to uker med dovne og til dels svært varme dager i Russland. Første strekket var russisk innenriks mellom Samara Kurumoch International Airport og Moskva. Utvalget av flyselskap som betjener den ruten er ikke lite, men de fleste nøyer seg med en eller to rundturer i døgnet. I prinsippet kunne jeg velge mellom følgende selskap, flytyper og moskvaflyplasser, dog med et lite forbehold om Gazproms flight.

Aeroflot A320 SVO
Utair Tu-154 og 735 VKO
Transaero B735 DME
Nordaiva B735 SVO (på oppdrag av Aeroflot)
S7 A319 DME
Globus 735 DME (på oppdrag av S7)
Avianova A320 SVO
Gazprom Avia Yak 42 VKO

Utairs Tu 154 fristet litt på papiret, men avgangen var allerede klokken 07:10 og dessuten hadde reisefølget visse innvendinger mot gamle sovjetiske fly. Så det endte opp med Nordaivas avgang klokken 09:50. Nordavia er gamle Aeroflot Nord og selskapet eies nå 100 % av Aeroflot. Utslagsgivende var avgangstiden og at de flyr til SVO, for vi skulle nemlig videre derfra. Å drive og transfere seg selv mellom Moskvas flyplasser er dyrt og tidkrevende med taxi og strevsomt med bagasje på metro og flytog.

Ankom Kurumoch en time før avgang, og prosedyrene var de samme gamle. Først en lett sikkerhetskontroll rett inn av døren, så vise passet til en dame som sjekker at du står på listen over dagens reisende, så stor sikkerhetskontroll av deg selv og all bagasje, så innsjekk. Alt gikk rolig og greit og uten stress eller kø.

I vestlig målestokk fremstår Kurumoch som en litt småsliten og sedat regionalflyplass, men den ligger på topp 10-listen over russiske flyplasser, har et oppland på over 3 millioner mennesker og hadde i 2008 knappe 1,5 mill. reisende. Den har to rullebaner på henholdsvis 2548 x 60 og 3001 x 45 meter.

Jeg var en tur ute på røykeplassen og så der snurten av en Lufthansa-hale som takset av gårde. LH og Czech har en daglig rundtur til hhv. Frankfurt og Praha. Av andre utenlandsdestinasjoner er det noen typiske russiske sydensteder, fortrinnsvis i Tyrkia og Egypt.

Boardingen skulle begynne 09:20, og det gjorde den. Vi tok plass i en buss. Reisefølget kom i snakk med en eldre dame. Hun og mannen var også ute og reiste russisk innenriks, men de skulle til Petropavlovsk på Kamtsjatka-halvøyen ni tidssoner i østlig retning.

Ute på oppstillingsplassen stod det noen Tu 134A, og en A319 til S7 – sistnevnte skulle også snart til Moskva. I tillegg var det også noe helikopteraktivitet.

Flyet vårt var VP-BXN, en B735. Denne ble levert til svenske Linjeflyg i 1990, men forsvant derfra da SAS overtok i 1993. Siden fløy hun for British Midland og British Airways frem til 2009 da hun kom til Aeroflot Nord, siden Nordavia. Nordavia har for øvrig også tre forhenværende Braathens-735 i flåten sin, gamle BRD, BRT og BRY.

Vi kom raskt ombord, og setet mitt var 15E, men med komplett ombordstigning var vindussetet F fremdeles ledig, så jeg flyttet meg dit. I sum var vel flyet 2/3 fullt, kanskje litt mer. Flytiden til Moskva var oppgitt til 80 minutter. Direkte romslig var kabinen ikke; jeg fikk plass til fingrene mellom kneet og setet foran.

Take off etter planen, og vi forlot et varmedirrende Samara fylke. Fra vinduet så jeg etter hvert ned på de enorme jorbruksarealene i volgaregionen. Men det er uår i år, tre måneders sammenhengende tørke så langt, og prisen på hvete vil stige på verdensmarkedet som følge av det. Vi passerte Volga ved byen Uljanovsk, hjemmebanen til det kjente frakteflyselskapet Volga-Dnerp. I sovjettiden hadde byen litt samme rolle som kristendommens Betlehem fordi ”frelseren” Vladimir Uljanov (også kjent som Lenin) var født og oppvokst der.

Det var tid for servering. Kabinpersonalet var hyggelig og forekommende, og vi fikk et dobbelt rundstykke med ost og skinke, pålegg i romslige mål og en liten pose tørket frukt og nøtter og i tillegg en enhet varm og kald drikke. For den kalde valgte mange tomatjuice, noe russere er glad i. Her i vesten er vel tomatjuice mer for spesielt interesserte, eller hovedingrediens i en beryktet drikk kalt Bloody Mary – beregnet på det litt tyngre klientellet av selskaps- og sydendrankere og folk som må ”reparere”.

Etter hvert nærmet vi oss Moskva, og vi kom inn nord for byen. Vi passerte høyt over Sheremetyevo i vestlig retning, dalte litt og snudde 180 grader og gikk inn for landing, tok bakken 11:17 og var ved bussgate 11:24. Vi kom raskt inn i bussen og videre til terminalen.

Jeg hadde ikke fulgt med i timen på utviklingen av Sheremetyevo og trodde i min naivitet at vi ankom den gamle innenriksterminalen på nordsiden av rullebanen. Men vi kom inn i en flunkende ny bygning hvor alt var så blankt og nytt at man så speilbilde av seg selv hvor man enn kastet blikket.

(en skjematisk oversikt over terminalsystemet på SVO finnes her:

http://www.svo.aero/en/between-terminals/ )

Jeg trodde vi var ankommet B/C-terminalene, men i virkeligheten var vi på den ganske nye D-terminalen, hvor Aeroflot har samlet all innenrikstrafikken sin. Hah – nå er det gangavstand til terminal F og utenriksflyene. Tidligere var man nådeløst utlevert til taxi- og minibussnæringen og en flere kilometer lang kjøretur mellom innland og utland.

Men – vi skulle nå ikke videre før i morgen og tok peiling på et av de to flyplasshotellene på Sheremetyevo, Novotel, som ligger rett over gaten i forhold til Aeroekspress-stasjonen. Det gjør for så vidt også det andre flyplasshotellet, Park Inn.

Fortsettelsene følger i denne tråden:

Del 2 En ettermiddag i Moskva og om å bo på Novotel SVO
Del 3 Med Aeroflot til AMS
Del 4 Med KLM til BGO