Hjem fra Russland - nok en gang...

[DCHalvorsen]

Litt før klokken 02.00 (norsk tid) den 2. januar forlater en eldre, men velholdt Lada Niva Tupolev Bulvard i Toljatti. Det er minus 11 grader, og veiene er dels snø- og isdekket. Snart pendler speedometeret mellom 100 og 120, men ingen fare. Niva er vinterbilen, og sjåføren var i sin tid med å utvikle den – som testkjører; i Norge, i Canada, i Kina og selvsagt i hele det store Sovjetunionen. Etter en time svinger vi opp foran terminalbygningen til Kurumoch flyplass ved Samara. To voksne og en toåring forlater bilen, pluss en svær Samsonite, to kabinbagasje max og en paraplytrille; siste gang vi drar på sistnevnte. Mye styr med paraplytrille, og jentungen kan egentlig gå sjøl.

Rett inn av døren på terminalen møtes vi av den lette sikkerhetskontrollen og kontrollører som er lært opp til at smil og nikk er noe som eventuelt tilhører privatlivet og ikke jobben. Så må vi ned i en liten skranke og levere pass. Disse blir holdt opp mot lister over dagens reisende, og straks alt stemmer slipper vi videre til den store sikkerhetskontrollen. Det er vinter, og da må kun de ta av skoene som beviselig har mye metall i dem. Men i den ene bagen ligger en samovar, og den ser de litt nærmere på - her, i Moskva og på Gardermoen.

Så er det innsjekk. Damen jobber lenge med oss og tar sågar telefoner. Problemet er at hun verken får sjekket oss eller bagasjen inn lenger enn til Moskva. Det irriterer meg at kofferten ikke kommer lenger enn til SVO. Den har alltid tidligere fått BGO her i KUF med beskjed om at den må tas ut i OSL og manuelt gjennom tollen. Og da har det kun vært en enkel transitt på SVO. Nå blir det styr.

To avganger ekspederes på denne tiden. Vår Aeroflot til Moskva-Shermetyevo og en Utair til Moskva-Vnukovo. Det blir etter hvert ganske folksomt i avgangshallen. Men det er omtrent bare fritidsreisende, for 2. januar er i prinsippet andre juledag i Russland, og fraværet av dresskledde kolerikere som kjefter i mobiltelefonen like inntil take off er befriende.

Snart slippes vi ut til bussene. Alle dører står på vid gap. Kulden fester seg rundt beina og kryper oppover. Neseborene pirres av dieseleksos, og vi skal stå som sild i tønne innen bussen kjører. Alt er utrivelig. Ut til flyet og opp trappen. Maskinen har stått her natten over, men er god og varm innvendig, og kabinbesetningen møter oss med vennlige blikk og lune smil, en A321, og vi skal nesten bak til seterad 31.

Maskinen fylles av reisende, også av folk som åpenbart ikke flyr så ofte. Nær oss sitter et par mannspersoner som bare har satt seg i den tro at det var fritt setevalg. De må stadig reise seg og finne nye seter, omplassere svære ytterjakker og håndbagasje. De blir til slutt vist til rette. Alle reisende har kommet, og flyet er neste fullt, i hvert fall på økonomi. Men oppholdet drar ut. Det skal deises. Toåringen protesterer. Nettbrettet må være av og setebeltet på. Hva er dette for et sted? Hun bestikkes med litt søt, russisk kjeks.

En Lufthansa-maskin farer forbi i frisk taksefart så snøføyken står. Det er avgangen til Frankfurt. LH fra KUF til BGO via via blir dessverre valgt bort år etter år. Det koster rett og slett skjorta i forhold til SU og SK. Så er det oss, og snart er vi i luften. Men i samfulle 15 minutt, lenge etter vi er oppe i marsjhøyde, holdes setebeltet-på-lyset tent. Slikt tærer på kjeksbeholdningen, og de er sikkert fulle av palmeolje, også. Men toåringen er fornøyd. Og var det turbulens? Nei, stabilt kaldt vintervær like til månen.

Serveringen starter. Alle får en avlang boks i solid plast. Den inneholder våtserviett, en plastskje, et papirrør med sukker i, en liten kartong eplejuice (eller muligens –nektar; i Russland kalles alt slikt uanset sok – saft) og en croissant med skinke, ost og agurk. Jeg tar en kaffe til, prøver den først svart, men da smakte den såpe. Med sukker i blir det bedre. Alt i alt helt grei frokost.

Etter maten senker freden seg i hele kabinen. Kun dogåerne er i bevegelse. Og de som kan sover. Selv jeg dupper av, jeg som aldri sover på offentlige kommunikasjonsmidler med mindre det er midt på natten. Lokalt er klokken mellom åtte og halv ni, på CET minus tre timer. Fremdeles litt natt, med andre ord.

Som vanlig lang innflyving rundt Moskva. Jeg tror sentrum med den Røde Plass er ikkeflysone. Men lite å se. Det er lavt skydekke og tøvær med pluss 1. Vi tar bakken. Jeg og sikkert mange andre (ja, det gikk et sukk gjennom kabinen) får hjertet i halsen et tidels sekund da maskinen slenger litt mot høyre. Så bryter applausen ut. Men applaus? Dette er en alvorlig SU-flight, ikke noe haraball til Syden. Men selvsagt – på alles netthinner er katastrofescenene fra Vnukovo og Red Wings Tu 204 sitt havari for noen dager siden. Så det var ikke rart folk klappet. Og kanskje trakk jeg et lettelsens sukk, jeg også…

VP-BRW tråkler seg forbi bussgater og legger til ved den ytterste piren ved terminal D. Ved flydøren venter paraplytrillen, og siden en i reisefølget måtte på do, og det var kø, roterte også Samsoniten fredelig på båndet da vi kom ned dit. Jeg trodde det ble styr, og at vi måtte opp i den store hallen for å sjekke oss og bagasjen videre. Men fra bagasjebåndhallen ser vi tvers gjennom noen store vinduer rett inn i transittbagasjeekspedisjonen, og den korte veien dit er tydelig skiltet. Det er flust med betjente skranker og få kunder. Kofferten får ny tag med OSL, og vi får ombordstingingskort helt til BGO. Damen må riktignok ringe til noen slik at vi får treseter sammen på de neste avgangene.

Utreisekontroll, billettkontroll og sikkerhetskontroll – alt går greit og rimelig raskt. Forresten bodyscanner i sikkerhetskontrollen her nå. Skjermen er veldig synlig for alle, men viser bare en stilisert kropp. Selv var jeg helt metallfri, men hadde ombordstigningskort i brystlommen, og de var markert på skjermen.