5000 km roadtrip til Pink Pony Club: Cecilie + mamsen on the road gjennom 6 delstater

[Cecilie]

Hej hej hej, tjena! Her er jeg tilbake med en ny tripreport. Forrige rapport, første A350-turen til Chicago i januar 2020 begynner jo å bli en stund siden, og mye har skjedd siden da. Det var jo litt generell snufsing og hosting et par måneder der, og så har jeg jo flytta til Stavanger da...

Men da var det sannelig på tide at jeg kom meg avgårde over dammen igjen..

Hovedårsaken til turen var at jeg i juli fikk kjøpt noen helv.... dyre billetter til Chappell Roan og hennes "The Midwest Princess Tour" i Council Bluffs, Iowa, som jo er rett over bekken fra Omaha. 350 USD for re-sale ticket er jo ut av hvitøyet (ordinære billetter kosta 40 USD), men det var faktisk verdt hver eneste cent. Mer om det senere Omaha tilbrakte jeg et halvt år på utveksling under mastern, i 2018, og jeg tenkte, her kan jeg slå to fluer i en smekk, så det blir både konsert og gjensyn med studiekamerater.

Etter som jeg ville gjøre en litt større tur ut av det når jeg først skulle over dammen igjen, så ble det avklart at min mor heiv seg med på turen, og vi planla en ultimat roadtrip gjennom 6 stater. Vi booket flybilletter og leiebil uti august, og ordnet hotell etter hvert. Et av mine store hull på kartet i midtvesten har lenge vært Badlands National Park, og det ble utgangspunktet for planleggingen av hele turen (i tillegg til konserten, så klart). For å si det sånn... det skuffa ikke

En liten teaser tar vi oss råd til, eller hur?


En torsdag ettermiddag seint i september, kom ho mor med buss til Sandnes, og jeg møtte henne der før vi dro ut til Quality Hotel Stavanger Airport hvor jeg hadde booket et bonusnatt med jordbærpoeng, for å få en hyggelig og behagelig start på reisen neste dag.

SK1875 SVG-CPH
0950-1100
SE-RSK (E195)
Sete 12AC

Etter en god frokost på hotellet kom vi oss bort til terminalen og fikk sjekka inn, rett etter klokken 0830. Bagasjen ble sjekka inn, og for første gang fikk jeg se de nye SAS Sky Priority...priority lappene.

Litt venting foran gaten, og så var vi plutselig om bord. Setene på E195ene er jo ganske så komfortable, og de har til og med USB-C ladeuttak.


Gudrid Viking ved gate på SVG

Vi kom oss av gårde fra rullebane 36, og etter en høyresving over Ullandhaug var snuta rettet mot København. Vi hadde nydelig utsikt over Lysefjorden og de omkringliggende fjellene denne dagen.


Etter avgang SVG, Solastranda er den store bukta ved wingleten


Lysefjorden, Lysefjordbrua skimtes så vidt, og Forsand nede til høyre

Innflyving til 04L var av den mer... shaken not stirred.. arten, men vi kom oss på bakken. I CPH hadde vi gode 4 timer layover, så det bar rett i loungen for litt lunsj og avslapping frem til SK943 til ORD, mer om det seinere

[Cecilie]

SK944 CPH-ORD
1545-1755
LN-RKR (A333)
Sete 31GH

Rett rundt 14.45 begynte vi å gå ut mot gaten, E129 som er en ny del av CPH jeg ikke har vært på før. Det var ca 10 min å gå fra gaten, greit å få strukket litt på labbene før man skal sitte trøkka sammen i økonomiklasse i 9 timer...

Ingen kø i passkontrollen, og ved gaten var det ikke antydning til at boarding fra veldig nært forestående, så vi tok turen ut i enden av piren hvor det er en liten utendørs terrasse man kan nyte utstikten og litt frisk luft før avgang.



Etter hvert fikk vi slippe om bord, og som EBG på siste verset så var vi jo om bord som noen av de aller første. Vi fant setene våre på høyresiden av flyet og fant oss raskt til rette. Flyet var godt og vel fullt i GO, og det så ganske tett ut foran i Plus også.



Vi kom oss avgårde fra 04R og serveringen startet etter 30 minutter i luften.

Jeg hadde på forhånd bestilt en halvflaske Charles Heidsieck og noen nøtter, som til 299 NOK ikke er det verste man kan bruke pengene på. Men, jeg innså at jeg kunne fått kjøpt den direkte om bord til 129 DKK som jo er rundt 200-lappen... Jaja, litt stas er det jo at det kommer en flaske champagne, to glass-glass, og litt nøtter på bordet, før alle andre fikk drikken sin Med andre ord, en lur måte å businessifisere GO-opplevelsen

Flyvertinna lurte på om det var noe spesielt vi feira på denne turen, og da sa jeg bare at jeg var sabla glad for å kunne fly til USA igjen, etter nesten 5 års opphold Jeg fikk lov å åpne flaska sjøl, og det er jo ikke hver dag man hører det deilige *poppet* når flasken åpnes egenhendig om bord i GO og man vet man har noen gode dråper i vente



Maten og crewet var veldig bra synes jeg, hyggelige folk som også ble glade for posen med sjokolade jeg hadde kjøpt med til dem. Har dessverre ingen bilder av maten, men det var både godt og mettende så vidt jeg husker. Måltidet før landing var en varm toast med pastrami og ost som var digg.


Ikke problemer med væskebalansen i allefall

Etter ca 7,5 time i lufta begynte vi nedstigningen og innflyvingen til O'Hare.





Relativt grei vind fra øst i Chicago denne dagen, så det blei god crabbing inn på finalen, men vi deisa i bakken, og endelig var jeg tilbake på amerikansk jord



Airalo e-SIM funka med en gang, og etter en relativt omstendelig taxi-operasjon fra rullebanen til terminal 5, fikk vi parkert ved M15 til slutt, og kom oss av flyet ca 1810. Kjapp gange mot immigrasjonen og tollen, hvor køen med amerikanere strakk seg langt ut i gangene, mens visitors kom til en relativt tom del av immigrasjonshallen. Hvor har det blitt av disse automatene egentlig?

Vi ble stående litt i kø, da det var to tutter som så ut som de hadde som jobb å organisere køen, men det ble bare krøll. Etter å ha observert dem i 7,5 minutter, konkluderte mor og jeg at vi antagelig ville klart den jobben litt bedre selv Men vi kom oss til en skranke etter ca 30 minutters venting som vel absolutt på kalles innafor. Et spørsmål om hvor lenge vi skulle være på besøk, ingen bilder, ingen fingeravtrykk, og vi kom oss bort til bagasjebåndet hvor koffertene våre dukket opp etter 2 minutter. Så bar det ut gjennom tollen, og airtrain til terminal 3 hvor vi tok hotellshuttle til hotellet vårt for natten, Crowne Plaza O'Hare.

På hotellet fikk vi sjekket inn, og tok en lett middag på restauranten som lå i tilknytning til hotellet. Det var en typisk amerikansk sportsbar, kan man vel si. Og når kroppen tror (med rette) at klokka har passert 03.00, så er det egentlig ikke så mye mat som frister. Jeg ble derfor glad for å se noen salater på menyen. Problemet var vel bare det at ruccolasalaten jeg bestilte utelukkende bestod av ruccola, og én enslig eplebåt.

En raus porsjon med rundt 1 kg ruccola er det ikke hver dag jeg spiser...


Needless to say, det ble ikke så mye salat resten av turen

Det ble tidlig senga på mor og datter, og lights out var vel ikke veldig mye senere enn 21.00 lokaltid.

Neste morgen gjorde vi oss klare til å rekke hotellshuttle tilbake til O'Hare, hvor vi skulle hente leiebilen. Vi tok shuttle 0530, og etter litt om og men, tusla vi inn på leiebilsenteret på O'Hare rett 06.45. Det var ikke den smootheste morgenen, sånn logistikkmessig. Hotellshuttle som stoppa og venta på noen som hadde parkert bilen på en annen parkeringsplass, og så måtte vi slippes av på Terminal 2 og ta AirTrain til leiebilsenteret... Ja, litt sånn styr. Men vi kom da frem

Vi plukka opp en Buick Encore, kjørte tilbake til hotellet, og henta pakkenellikene våre.



Deretter pakket vi opp bilen og satte kursen nordover langs kysten av Lake Michigan, klare for et fantastisk eventyr på kryss (men mest tvers, når jeg tenker meg om) av USA de neste 10 dagene.

Foran oss lå uhorvelige mengder med betong-skjøter i veiene, noen liter Dunkin' kaffe, masse døde innsekter på vindusruta, fantastiske naturopplevelser - og en helt uforglemmelig artig konsert. Mer om det plutselig og ganske så snart

[Twin Otter]

Go Cecilie!!

Gleder meg til å lese mer!

[KnutW]

So far so good! Keep’em coming!

[jb1]

Straalende start! Ser frem til fortsettelsen.

[Fnate]

Dette er genialt!!! Gleder meg til fortsettelsen. Badlands er så innmari høyt på min liste også.

BTW sånn reint boblemessig. Den du kunne kjøpt ombord er jo en del mindre, så det er ikke helt sammenlignbart. Den du har der er en halvflaske, som både er mye kulere og som du da sparer 58,- kroner på i fht kvartflaskene ombord. Nothing beats volume, som John Holmes en gang ganske sikkert har sagt.

[Cecilie]

Dag 1 på landeveien
Chicago, IL - Albert Lea, MN
410 mi (659 km)



Fra hotellet ved O'Hare tok vi turen innom en McDonalds langs I-94 for en liten frokost (Egg McMuffin og svart kaffi) før vi fant en sidevei som tok oss til Racine, WI, hvor mor (og derav jeg) har noen fjerne slektninger som bosatte seg på slutten av 1800-tallet. Aner ikke om deres etterkommere bor i området nå, men det var jo litt artig å se byen som man kun har hørt om fra beretninger fra "nybyggerne" / kolonistene, over there.


Langs Lake Michigan ved en park i Racine, WI



Fra Racine, kjørte vi mot Milwaukee, og fortsatte langs I.94 mot Madison, WI, som også er statshovedstaden i Wisconsin. Hvis du har fulgt meg en stund, så vet du kanskje at jeg "samler" på statshovedsteder, og jeg er vel oppe i rundt 16-17 nå tror jeg. Må ta en fintelling igjen etter denne turen. Rett før Madison stoppet vi langs veien og fikk oss litt lunsj på Qdoba. I Madison fant vi en parkeringsplass like ved capitolbygningen, og tok oss en god benstrekk i det nydelige været. Det var sol og et-par-og-tyve varmegrader. I tillegg var det ostefestival i Madison denne dagen, og det blir vel ikke mer #PeakMidwest enn det.



Ellers virket Madison som en veldig hyggelig college town, som lå fint til mellom noen små innsjøer.



Like etter Madison måtte vi ha turens første (av mange) bensinstopp, og litt påfyll av kaffe. Det er noe med det å kjøpe en "liten" kaffe, og få den servert i en halvliters kopp, det er det altså.

Jeg oppdaget på denne turen også at jeg faktisk savner plastikksugerør. Er det lov å si i det hele tatt? Og bruskorker som man kan skru helt av. Du vet, de små gledene som tar livet av planeten vår.



Vi fortsatte videre vestover, og nærmet oss stadig den første elvekryssingen, Mississippi. Landskapet sør i Wisconsin langs I-90, som vi kom oss ut på etter (eller var det like før?) Madison, var veldig mye sånn her: flatt, litt trær, noen områder som minnet mest om sumpområder i Florida (uten alligatorene), før det gikk over til mer ås-ete. Sånn som her:



Veiene snirklet seg gjennom landskapet, og trafikken gled fint. Cruisekontrollen på Buicken var ikke adaptiv så det var litt slitsomt, men ellers var det en helt grei bil (helt til den gikk tom for luft i to av dekkene, mer om det "in another episode").

Endelig viste Mississippi seg på kartet på dashbordet, og vi kunne krysse inn i Minnesota.




Officially west of the Mississippi! Wiiii!

På Minnesota-siden av elva var det en rasteplass hvor vi tok en ny benstrekk og fikk virkelig kjent på godværet. Det var nærmere 26 grader og strålende sol denne ettermiddagen. Men vi hadde fortsatt 2 timers kjøring frem til kveldens hotell, så vi fortsatte inn i solnedgangen med litt country på "påpp anlegget" og nøt turen og landskapet som stadig endret seg rundt oss. Fra rasteplassen ved Mississippi, gikk I-90 nemlig ganske bratt opp et par kilometer, og vi kom opp på det som nærmest er et platå, hvor vi var omgitt av kornåkre og vindmøller.



Etter hvert kom vi oss frem til storbyen...nei, men et praktisk stopp langs I-90 sør i Minnesota, Albert Lea, og herberget vårt for natten, Country Inn & Suites. Country var det jo definitivt, men suite er vel kanskje en overdrivelse.



Det ble gourmetmiddag på etablissementet på andre siden av parkeringsplassen fra hotellet, og de serverte en sabla god burger som smakte godt etter mange mil bak rattet, og en duggfrisk Coors til både mor og meg.





Vi var ikke alene på denne restauranten, det var nemlig et bryllup her også denne kvelden. Gud gi meg styrke til å ikke ha mottakelsen i et eventuelt bryllup en gang i fremtiden, på Minnesotas lokalversjon av Applebee's.



På veien over parkeringsplassen tilbake til hotellet ble vi regelrett bombardert av små knott-lignende dyr som beit godt fra seg, og som vi fikk gleden av å klø på resten av turen. Tror de lokale gærningene kaller dem no-see-um’s eller noko slikt. Man ser dem kanskje ikke, men til gjengjeld kjenner man godt at de har vært innom kroppen din en tur ja.

Det ble tidlig natta denne dagen også, da vi hadde nok en lang kjøredag neste dag, og jeg hadde en plan om å være klar i bilen før 0600.

[Discus]

FANTASTISK - bare fortsett!!!

[Fnate]

Klokkereint. Mat på med roadtrip!

[Polaris]

Originally Posted by Cecilie

Jeg oppdaget på denne turen også at jeg faktisk savner plastikksugerør. Er det lov å si i det hele tatt? Og bruskorker som man kan skru helt av. Du vet, de små gledene som tar livet av planeten vår.

Plastikk-sugerør-ban og skrukork-ban er bare symbolpolitikk for å gripe etter stråhalm (høhø) for det faktiske problemet som tar livet av planeten: fiske. Hvis man vil redde jorda må man slutte å spise fisk, å la være med plastikksugerør er poengløst så lenge industrielt fiske foregår i den grad det gjør pdd… Bruker sugerør uten dårlig samvittighet, og det som øko woke grønn tante grimhilde

Men ja. Altså, for å kime i koret: jaaaaaas. I love eet! <3

[Cecilie]

Dag 2 på landeveien
Albert Lea, MN – Wall, SD
463 mi (745 km)

Som sagt, så gjort, og etter en god natts søvn fikk vi pakket oss sammen, og sjekket ut før klokken var rukket å bli 05.30. Må jo utnytte tidsforskjellen til vår fordel. Vi svingte innom en bensinstasjon for kaffe ettersom frokosten på hotellet ikke åpnet før 06.30. Deretter kom vi etter hvert ut på 90'en igjen, etter å ha kjørt parallelt på en country road i litt flere miles enn planlagt, da en av påkjøringsrampene til I-90 West var stengt rett vest av Albert Lea. Etter en times kjøring kom vi til en avkjørsel som hadde McDonalds, og det ble nok en liten kaffi og eggesandwich fra Den Gylne Måke til frokost.


Jeg har en teori som enda ikke har blitt motbevist: alt er fint i soloppgang. Selv et MickyD-skilt og en Buick Encore.


Har du sett så koselig pynta McDonald før eller? Trodde ikke det, nei.


Wall, South Dakota ble plotta inn i navigasjonsapplikasjonen, og vi tuta videre vestover. Roughly 400 miles rett vest.

Etter hvert fikk vi en nydelig soloppgang i bakspeilet, og nøt synet av prærielandskapet som våknet til liv av det nydelige orange-røde lyset.



Vi måtte også etter hvert fylle på litt bensin igjen, og det ble en kvikk tur innom her.



Etter hvert kom vi oss inn i den 4. staten på turen: South Dakota



Noen timer inn i kjøreturen kom vi forbi Sioux Falls, SD, hvor vi tok en god pause. Først tok vi en liten frokost nummer 2 på Panera Bread og deretter gikk rundt i parken med disse fossefallene som har gitt bygda sitt navn. Hyggelig parkområde, og fortsatt godt og varmt vær som gjorde at det var en fin stopp langs veien.







Parken lå rett under innflyvingen til Sioux Falls regionale lufthavn, og det kom en jet rett over oss på vei inn. I følge Flightradar tror jeg den kom fra Providence, RI.



Men vi kunne jo ikke bli i Sioux Falls hele dagen, så turen videre vestover måtte fortsette.

Sør-Dakota langs 90en var forøvrig mye...sånn:


Langs I-90 så vi helsikkes mange skilt for «CORN PALACE» som, ifølge markedsføringen, var enestående i verden. Jaha, hvor fantastisk kan dette være?

Vi måtte jo følge skiltene, for å ha noe å se frem til for å unngå highway fatigue, så da vi kom til Mitchell, South Dakota, svingte jeg av 90’en og gjennom noen små gater før vi kom til parkeringen. Det så jo unektelig flott ut fra utsiden:



Jeg var jo i ekstase, mais er jo en av mine favorittgrønnsaker (ikke så rart jeg trivdes godt i Nebraska på utveksling...) så en selfie måtte selvfølgelig til.



Da vi kom inn, viste det seg at det var idrettshallen til det lokale community college...



Jeg har faktisk aldri følt meg så dum før. Haha.

Men markedsføringa funka jo den!

Det kunne vel kanskje forklare hvorfor det var så sjukt mange toalettavlukker på toalettet da jeg var innom der. Som jeg sa til mamma: «hvorfor har de over 20 avlukker på damedoen til dette maispalasset?» - men det var før vi kom inn i gymsalen. Lol.

Vi fortsatte vestover (noe vi bare skulle en dag til etter dette) og etter hvert kom Missourielva til syne bak en åskam.


Missourielva, ved Chamberlain, SD.

Her tok vi av motorveien, og svingte innom «The Smoking Mule» i Chamberlain, SD, som vartet opp med turens (til da) beste lunsj. Det ble en digg pulled pork sandwich og iskald Diet Coke med masse isbiter (og toppet med plastikksugerør, såklart)



Etter lunsjen kjørte vi, ja, du gjettet riktig, vestover. Rett før Wall, SD, kom det et brunt skilt med «scenic overlook» - og er det noe denne turen har lært meg, så er det at man bør heller stole på brune skilt over sånne kommersielle skilt på parkerte trailere i maisåkre.

Jeg vrengte av på avkjøringen, og utsikten derifra skuffet rett og slett ikke. Skulle kanskje tro at vi etter over 1000 km i «öppna landskap» kanskje var blitt lei konseptet flat maisåker, men surprise surprise, det var vi ikke! Dessuten var det godt å få tatt en pause fra kjøringen i vår lille bil som ikke hadde teknologien for å holde jevn avstand til bilene foran oss.

I tillegg var det alltid greit å ta en pause fra bilkjøringen når man merket at man fikk en liten «tidssoneknekk» sånn cirka 14.00 hver dag. Og nå var vi jo kommet inn i Mountain Time Zone, så da var tidsforskjellen plutselig 8 timer minus fra Fedrelandet. (Fun fact: Ja, det står skilt langs veien om at man kjører inn i ny tidssone!)

Uansett! Denne Scenic Overlook’en hadde følgende utsikt å by på:





Like etterpå dukket det opp nok et kommersielt skilt, denne gangen om «1880 Town» som visstnok var filmsettet for blant annet Dancing with wolves, som hu mor er stor fan av. De hadde også et skilt for bensinstasjon, så det passet godt med en stopp der for litt påfyll av bensin (og vann for oss, her var termometeret bikket 100F/37C!)

Utenfor bensinstasjonen lå denne gjengen og slappet av i skyggen:



Ikke så rart, med den temperaturen ute. Og det blåste noe helt vilt her også, men det var en varm vind, så det føltes ut som at man stod rett foran en hårføner på bånn gnu.

Fra 1880-bygda var vi litt over en halvtime unna nordinngangen til Badlands National Park, og etter en kjapp kikk på klokka og konsultering med mor, bestemte vi oss for å kjøre til parken for å rekke solnedgangen der. For 30 USD har man ubegrenset adgang til parken i 7 dager (hvis man skal i to eller flere nasjonalparker lønner et årskort til alle nasjonalparkene seg, for 60 USD per bil)

Mer om det i «neste episode»

[OttoL]

Fnate som skryter av at han fløy Norwegian og Cecilie med rapport fra USA. Sku nesten tro dette var bonusfeber ala 2015 . Deilig rapport! Gleder meg til fortsettelsen

[WF-380]

Roadtrip i USA - bedre blir det ikke. Madison WI har jeg stoppet i helt tilbake i 1990. Ser fram til fortsettelsen.

[Hypern]

Fin rapport hittil. Automatene ble fjerna da CBP utover i 2020 innførte simplified arrival. Nå kan man som Esta innehaver bruke mobile passport control på mobilen forutsatt at man har vært i USA før på esta. Men ellers er det ikke nye simplified arrival egentlig, går tilbake til den tiden uten automater, selv om det er noen få ting som har blitt effektivisert.

For oss med visum er det uansett ikke mulig med mobile passport control enn så lenge. Eneste fordelen med b1/b2 visum er at man kan få 6 måneder stay vs 90 dager på ESTA. Men 6 måneder i USA som turist er jo innmari lenge.

O Hare var uansett greit i går kveld var vel gjennom på 25 minutter og de dirigerte køen bra. Det hjelper også at Cbp er effektive til å prossessere og.

Sent from my SM-S921B using Tapatalk

[Cecilie]

Originally Posted by Twin Otter

Go Cecilie!!

Gleder meg til å lese mer!

Wiii, takk!! Kommer mer alldeles straks.

Originally Posted by KnutW

So far so good! Keep’em coming!

Thank you sir!!!

Originally Posted by jb1

Straalende start! Ser frem til fortsettelsen.

Takk

Originally Posted by Fnate

Dette er genialt!!! Gleder meg til fortsettelsen. Badlands er så innmari høyt på min liste også.

BTW sånn reint boblemessig. Den du kunne kjøpt ombord er jo en del mindre, så det er ikke helt sammenlignbart. Den du har der er en halvflaske, som både er mye kulere og som du da sparer 58,- kroner på i fht kvartflaskene ombord. Nothing beats volume, som John Holmes en gang ganske sikkert har sagt.

Mange takk Fnatesen! Badlands er i "cominga" så STAY TUNED, finn frem Japp'en og colaen!

Jammen da har jeg gjort en rektig så god deal, sånn boblemessig!

Originally Posted by Discus

FANTASTISK - bare fortsett!!!

Fortsetter nu!!!

Originally Posted by Fnate

Klokkereint. Mat på med roadtrip!

Det blir mytji road og trip nå ja

Originally Posted by Polaris

Plastikk-sugerør-ban og skrukork-ban er bare symbolpolitikk for å gripe etter stråhalm (høhø) for det faktiske problemet som tar livet av planeten: fiske. Hvis man vil redde jorda må man slutte å spise fisk, å la være med plastikksugerør er poengløst så lenge industrielt fiske foregår i den grad det gjør pdd… Bruker sugerør uten dårlig samvittighet, og det som øko woke grønn tante grimhilde

Men ja. Altså, for å kime i koret: jaaaaaas. I love eet! <3

Mehehe, er jo egentlig enig med deg da men var litt sånn kultursjokk vettu.

Originally Posted by OttoL

Fnate som skryter av at han fløy Norwegian og Cecilie med rapport fra USA. Sku nesten tro dette var bonusfeber ala 2015 . Deilig rapport! Gleder meg til fortsettelsen

WE ARE SO BACK

Originally Posted by WF-380

Roadtrip i USA - bedre blir det ikke. Madison WI har jeg stoppet i helt tilbake i 1990. Ser fram til fortsettelsen.

Vettu hva.. jeg er enig med deg. Roadtrip i USA er det beste feriekonseptet, ferdig snakka.

Originally Posted by Hypern

Fin rapport hittil. Automatene ble fjerna da CBP utover i 2020 innførte simplified arrival. Nå kan man som Esta innehaver bruke mobile passport control på mobilen forutsatt at man har vært i USA før på esta. Men ellers er det ikke nye simplified arrival egentlig, går tilbake til den tiden uten automater, selv om det er noen få ting som har blitt effektivisert.

For oss med visum er det uansett ikke mulig med mobile passport control enn så lenge. Eneste fordelen med b1/b2 visum er at man kan få 6 måneder stay vs 90 dager på ESTA. Men 6 måneder i USA som turist er jo innmari lenge.

O Hare var uansett greit i går kveld var vel gjennom på 25 minutter og de dirigerte køen bra. Det hjelper også at Cbp er effektive til å prossessere og.

Sent from my SM-S921B using Tapatalk

Takk for det!

[Cecilie]

Badlands National Park, South Dakota i solnedgang OG soloppgang
Vi kom som sagt til nasjonalparken utpå ettermiddagen, og fant ut av at vi like godt kunne utnytte de siste par timene med dagslys til å utforske litt av parken til fots da det var meldt ganske mye kjøligere vær dagen etterpå. Vi kom oss inn i parken, betalte 30 USD ved innfartsåren fra nord, og den hyggelige park rangeren kunne informere om at han hadde hatt 2-3 andre nordmenn på tur inn tidligere i løpet av dagen.

Det å kunne oppleve Badlands National Park for første gang, i det nydelige ettermiddagslyset er faktisk noe jeg vil kalle et core memory i mitt liv fra nå av. Det var helt magisk, og bildene her rettferdiggjør ikke opplevelsen på noen som helst fullverdig måte. Men det var helt utrolig å se alle disse formasjonene, etter å ha stirret ut på det endeløse flate prærielandskapet i to døgn langs motorveien. Og så plutselig dukker DETTE opp???




Etter å ha summa oss i noen minutter, kjørte vi videre fra det første utsiktspunktet, og parkerte ved en parkeringsplass som hadde en skiltet og tilrettelagt sti opp til et utsiktspunkt litt oppe i fjellsida. Det var en helt nydelig utsikt derfra, og til tross for en mengde med varselskilt så vi ingen klapperslanger på gåturen vår.




Utsikt fra gåturen


Etter gåturen kjørte vi litt videre til et av besøkssentrene, men det var nettopp stengt for dagen. Så da gikk vi heller ut midt i veien og tok, blant annet, dette bildet.

Akk, hvis all veiinfrastruktur kunne se så pent ut...

Deretter kjørte vi tilbake mot det første utsiktspunktet vi hadde stoppet ved litt tidligere, for å ta inn synet av solnedgangen over prærien og fjellene.

Tilrettelagt rampe ut til utsiktspunktet. Det var ikke lov å ha med hunder (selv i bånd) ut der, og jeg vet ikke helt hvorfor? Enten av hensyn til andre besøkende eller fordi nasjonalparken ikke vil at bikkja skal bli bitt av blandt annet.. levende utgaver av denne:


En steindau prærieklapperslange

Eller kanskje en kombinasjon? Who knows. Ikkje eg!

Solnedgangen var i allefall helt vilt vakker.






Buick Encore i solnedgang.

Digresjon 1: Se så fint jeg parkerte!
Digresjon 2: Lite visste vi her at Encore’n sang på siste verset her, eller, siste encore’n, om du vil.

Da sola hadde gått ned, så kjørte vi til Wall, hvor jeg hadde booka oss inn på Får Seasons Super Eight. Men før vi sjekka inn, dro vi innom Wall Drug store, som dessverre hadde stengt 7 minutter før vi kom dit.

Men jeg tenker at det var verdt, læll, å få med seg solnedgangen, over et gigantisk apotek (?) med noko attåt.

Er det en ting vi har lært på denne turen til nå, så er det jo at vi skal ta highway marketing med en stor klype salt. Og jeg tuller ikke, vi så vel skilt for Wall Drug Store så tidlig som langt øst i Wisconsin...



I stedet, gikk vi over gata, til Badlands Saloon & Grill, det lokale vannhullet som så ut til å ha en helt grei meny for to landeveisrøvere som meg og ‘a mor, for litt middag.

Jeg tok en cowboyporsjon med fried chicken og mashed potatoes med gravy, og mor gikk for en sandwich som også ble servert med bønner. Tror egentlig hun tok det beste valget her, for min porsjon hadde jo vært nok til å mette en hel landsby.





Maten ble selvfølgelig akkompagnert av mer Diet Coke med isbiter og plastikksugerør, og mette og fornøyde dro vi derfra og til hotellet for å sjekke inn. Den gamle dama i luka på Super’n brukte gud bedre meg så lang tid på å taste og styre for å få sjekka oss inn, og da hun endelig klarte å få sjekket oss inn og gitt oss nøkkelkort til rommet, så fikk vi dratt med oss koffertene opp i 2. etasje (ingen heis, må vite), og fikk låst oss inn på rommet .. «vårt»... Som det allerede var noen på. Jeg så ikke noen mennesker, bare bagasjen som stod på gulvet. Flaks det ikke var en lokal cowboy med en ladet Glock i bukseliningen som stod der inne for da tror jeg turen vår hadde endt der og da.

Jeg fikk rota meg ned til resepsjonen igjen, forklart ståa for TusteTuri’ i luka. Hennes reaksjon var egentlig ikke så veldig betryggende, «oh, really?» ... Eh, yes, REALLY, mam.
Men jeg fikk nye nøkkelkort til et annet rom (også det i 2. etasje), og vi fikk låst oss inn der uten mer styr. Passet på å låse døra med den lille kjettingen denne natta ja.

Vi var jo heldigvis bare for en kort natt, og allerede litt etter 05.30 neste morgen var vi klare i bilen igjen. En kjapp tur innom den lokale bensinstasjonen for å få litt kaffe og frokost, før det bar ut på veien igjen, etter som frokosten på hotellet (ikke at jeg egentlig vurderte det som trygt i henhold til matsikkerheten) ikke åpnet før 06.00. Ha det bra, Super 8 Wall, vi ses IKKE igjen. Kaffen var varm og tynn, og frokosten har jeg bilde av litt nedi rapporten her.

[Cecilie]

Kjøredag 3
Wall, SD-Chadron, NE
Planlagt: 260 mi (418 km)
Faktisk: 364 mi (585 km)


Planen for dagens kjøretur, pluss, ned til Chadron, NE for overnatting. Men dagen ble ikke helt sånn jeg hadde planlagt i Excel-arket mitt tre uker i forveien. Mer om det senere.



Raka vegen østover på I-90 for første gang på turen, og mot Badlands National Park igjen for å få med oss soloppgangen der.



Vi stoppa ved det første utsiktspunktet etter parkinngangen, hvor vi også var kvelden i forveien. Her var det vesentlig flere folk nå enn på ettermiddagen, og mange folk med mye mer imponerende kamerautstyr enn meg med telefonen min og et lite speilløst Sony-kamera. Men opplevelsen av soloppgangen der var helt fantastisk uansett, og det behøver man ikke kamerautstyr for å få følelsen av.









Så fortsatte vi kjøreturen gjennom parken. Vi stoppet nesten umiddelbart igjen ved nok et tilrettelagt stopp med stor parkeringsplass og tilrettelagte stier. Ofte betyr det at det er noe severdig i nærheten. Og det var det.

Det finnes et liv før, og et liv etter at jeg gikk på denne gangbroen mellom disse fjellformasjonene, for jeg kunne egentlig ikke forestille meg hvordan det ville se ut på andre siden. Jeg trodde dette var det flotteste landskapet jeg hadde sett, men, o boy was I wrong.




Noen random turister fra California i midten av bildet for «reference» for å få et inntrykk av dimensjonene her. Det er litt vanskelig å forklare, men fjellene her føltes veldig store og veldig små, på samme tid, hvis det gir mening? Litt sånn forced perspective i Disney World-opplegg.

Californianerne var forresten veldig redde før høstens valg, og uttrykte høylytt sin forferdelse over hvordan demokratene skal ta fra dem alle våpnene de hadde med seg nå på bilferien sin gjennom Midtvesten. Det ble litt sånn realitycheck for meg, for i mitt naive lille norske sinn så er jo amerikansk våpenkultur noe jeg selvfølgelig vet om, men som jeg på et vis hadde fortrengt litt underveis på turen at eksisterte? Det er liksom så sjukt langt unna det jeg er vant med her hjemme i steinrøysa.

But I digress.



Selv med skarpladde våpen rundt oss, klarte vi å ta inn over oss det mektige og fantastiske landskapet som våknet til liv med solen som steg stadig høyere på himmelen, og lyset gikk fra mykt og orange, til skarpt og gult.


En liten infotavle om navnet «Badlands» - tenker det kanskje er lettere å lese seg opp på en annen nettside enn å myse på dette bildet: https://www.nps.gov/articles/000/mako-sica.htm

Tilbake i bilen igjen, tok jeg shotgun, mor satte seg bak rattet og vi kjørte videre gjennom parken. Det ble også tid for å spise frokosten jeg hadde kjøpt meg tidligere på morgenen på bensinstasjonen.



Delikatessen Poptart er sterkt undervurdert å spise uoppvarmet, spør du meg. Og mange av de jeg gikk på highschool med i Nebraska i det herrens år 2008. Det ble litt mimring og nostalgi for undertegnede mens mor kjørte kjerra med stødig hånd gjennom nasjonalparken.


Noen rådyr dukket også opp på et jorde og jeg rakk å ta bilde av dem før de hoppet videre på præriegresset.



Miss Sophie, som flere kanskje husker fra mine tidligere skriblerier, var jo også med så klart. Faktisk, så satt hun foran på dashbordet under hele kjøreturen.



Etter hvert som vi kjørte gjennom parken, ble vi etter hvert enige om at det var alt for mye vind til å gå særlig ut av bilen på utsiktspunktene. Vinden var for det første iskald (og jeg hadde på meg shorts, dum av skade fra de over 35 varmegradene vi hadde dagen i forveien, som nå hadde blitt til småkjølige 5 pluss..). Vinden pisket dessuten en del sand og drit i både øyne og på eksponert hud i ansikt (og bein) som jo heller ikke var så veldig behagelig. Så vi var for det meste bilturister resten av turen gjennom Badlands.

Vi så etter hvert en enslig bison som beitet, og like etterpå dukket det opp enda flere. Noen krysset over veien like foran oss.




På utkikk etter flere bison





Disse søte jævlene, præriehundene, så vi også mange av.



Da klokka nærmet seg lunsjtid klokken 12 var vi på vei ut av parken og på vei til Rapid City hvor vi hadde planer om å spise litt før vi fortsatte videre mot Black Hills og Custer State Park. Lunsj ble det, og Black Hills ble det jo også for så vidt, men der ble planene våre endret.

Først fikk vi indikasjon om at det var lavt dekktrykk i venstre bakhjul. Vi kjørte innom en bensinstasjon, fylte bensin og luft, og kjørte mot Mount Rushmore. Etter hvert kom det nok en gang varsel om lavt dekktrykk på samme dekk, og jeg ble da litt mer nervøs. Vi var et stykke utenfor Rapid City, men nærme en bensinstasjon, så jeg fikk fylt opp luft på nytt, og ringte Avis roadside assistance som i løpet av 30 minutter på telefonen hadde forsikret seg om at 1) jeg var trygg, og 2) at det stod en ny bil klar til henting ved Rapid City Airport. Kudos og bra service fra Avis!

Så da ble det å snu rett etter Crazy Horse, og kjøre de 45 minuttene tilbake til Rapid City, og regionalflyplassen der.

To be continued...

[SudCaravelle]

Fantastisk rapport og tur så langt dette.. Rapid City ja.. da tenker jeg på en av Elvis sine aller aller siste konserter hvor han dra på "Unchained Melody" som gir dobbel gåsehud.

Har en 5000 KM roadtrip foran meg i samme området i juli, men da med tre i baksetet så det blir spennende.

[Cecilie]

Med ny leiebil dro vi avsted: Gjennom Pine Ridge til Wounded Knee
Jeg vet ikke helt hva annet jeg skal si, enn at det var ikke meningen at det skulle bli en to måneder lang cliff-hanger fra der jeg avsluttet sist, til jeg skulle plukke opp tråden igjen. Men, du vet, jobbting og sånn tok litt mer av min mentale kapasitet på slutten av 2024, så da ble dette litt nedprioritert. Men nå er jeg tilbake karer, så la oss fortsette.

Fra dekklekkasjen nær Hill City, SD, fikk mor og jeg altså fylt på luft i dekket som lakk, og satte snuta tilbake mot Rapid City.



Avis-representanten bekreftet via telefonsamtalen med meg at en ny leiebil skulle være klar på flyplassen i Rapid City, og jeg fikk også en bekreftelse via SMS og epost. Følte meg ganske godt ivaretatt der jeg satt med litt høye skuldre bak rattet i Buick’en, og satset på at lufta skulle holde frem til flyplassen.

Og det gjorde den heldigvis. Vi hadde nettopp fylt opp bensin også, så den var neeeesten fulltanket da jeg svingte inn på parkeringsplassen ved denne lille regionale flyplassen i det sørvestlige hjørnet av South Dakota. Vi pakka oss ut av den lille bilen vår og tok med sakene våre inn i terminalen, hvor leiebilskrankene var like ved døra der vi kom inn fra leiebilparkeringen. Etter å ha signert et par papirer så fikk jeg valget mellom en Infinity X60 og en Jeep Grand Cherokee. Det må jo utvilsomt kunne sies å være en oppgradering fra Encore. Jeg har ikke kjørt Infinity før, men har kjørt Jeep GC ved en tidligere anledning i USA, så jeg valgte det trygge og gikk for Jeepen.

Her kommer litt stemningsbilder fra Rapid City Regional Airport. Kjenner jeg klientellet på dette forumet korrekt, så er det vel et par-tre luringer som har fløyet hit?






Leiebilskrankene på Rapid City Regional Airport


Avis-leiebiler på rad og rekke i Rapid City

Da vi kom ut på parkeringsplassen igjen så stod Jeepen like bortenfor der vi hadde parkert Buick’en, og til min overraskelse kommer Grand Cherokee nå også som 3-raders versjon. Vi fikk en Limited versjon som hadde 10000 miles på klokka, og adekvat dekktrykk. Mer kan ikke en enkel jente fra Sørlandet ønske seg!



Med 38 psi i alle dekkene, full tank, og fortsatt reiselyst og -glede intakt, fortsatte mor og datter turen, men vi måtte gjøre noen omrokkeringer på reiseplanen da denne detouren med innlagt leiebilbytte ble litt for mye for et ellers ganske tight program. I stedet for å kjøre gjennom Custer State Park denne dagen, tok vi heller turen rett sørover fra Rapid City, gjennom Pine Ridge reservatet, og inn i Nebraska ved Rushville, og så til Chadron hvor vi hadde booket herberge for natten.

Som sagt, så gjort, og foran oss ventet mye av dette:



...ispedd også litt forlatte byer á la... dette:



Historien om Pine Ridge og den urett som urbefolkningen og Oglala Sioux-folket har blitt utsatt for, og fortsetter å bli utsatt for, er jo verdt en egen avhandling. Men hvis jeg kan komme med to popkulturelle anbefalinger sånn tidlig på året, så anbefaler jeg dere å gjøre to ting:

1) Se “Bury my heart at Wounded Knee” (tilgjengelig på streaming på MAX)
2) Lytte til låten “Big Foot” av Johnyy Cash

Men før dere gjør det, kan dere gjerne fortsette å lese denne trip reporten. For mye kan og bør sies om denne delen av amerikansk historie, også av oss som har tilbragt mye av tiden vår både på fritidsreiser, jobbturer og studieopphold i USA. Å anerkjenne alle de store tingene i verdenshistorien som har blitt utrettet av amerikanere, og fortsetter å bli utrettet av amerikanere, behøver ikke å bli hvisket ut dersom man samtidig også klarer å anerkjenne at landet er tuftet på utnyttelse, fordrivelse og utryddelse av sitt urfolk. Dette kommer til syne mange steder i samfunnet, så også gjennom det at mor og jeg dura nedover landeveien gjennom et reservat, som er en sosial konstruksjon pålagt urbefolkningen av den hvite mann (tm), som hadde det formål å frata urbefolkningen sin nomadiske livsstil - sin kultur og sitt livsgrunnlag.

En annen måte dette også kommer til syne gjennom, er jo ved navngivingspraksis, slik som at en statspark i South Dakota, i det aller helligste området for Sioux-folket (Black Hills) er kalt opp etter General Custer, som vel mildt sagt kan sies å ha et frynsete rykte blant urbefolkningen i USA. Det har til og med vært kampanjer for å omdøpe parken til «Elk Song State Park» (https://www.sdpb.org/kevinwoster/202...-talk-about-it).

But I digress....

Vel, kanskje ikke så mye allikevel, fordi mens vi kjørte gjennom Pine Ridge, som er et område omtrent på størrelse med Rogaland, og med et innbyggertall på ca 32 000, observerte vi det som kan sies å være et direkte resultat av de brutaliteter som urbefolkningen har blitt utsatt for i flere århundrer, og som har kulminert i fattigdom og sosiale problemer som lav forventet levealder, alkohol og narkotika, en arbeidsledighet på over 80 % og flere hus som ikke er koblet til strømnettet eller vann og avløp... Ja, i det hele tatt. Mye av dette var jo også svært synlig fra bilen der vi kjørte nedover det som kalles Big Foot Trail – en referanse jeg straks skal komme tilbake til. Det kan jo nevnes at Pine Ridge reservatet er det 8. største i areal, men også det fattigste av alle føderalt anerkjente reservater i USA. En annen kuriositet er at punktet som kalles for The Continental Pole of Inaccessibility i Nord Amerika, altså det punktet i Nord Amerika som er lengst unna kysten, ligger i Pine Ridge reservatet (https://en.wikipedia.org/wiki/Pole_o...#North_America)

Etter litt kjøring kom vi forbi dette skiltet som er satt opp langs veien, som markerer stedet hvor Chief Big Foot ble tatt til fange av det 7. kavaleriet, like før massakren i Wounded Knee.



Og etter litt mer kjøring sydover, kom vi til Wounded Knee. Her ble vi møtt av et stort skilt ved en parkeringsplass, som forteller historien om massakren der, og en lokal «village greeter» som presenterte seg som Lost Bird som sitt Sioux-navn og fortalte oss om historien til plassen og om massakren. Han fortalte også litt om seg selv og om familien sin, og var så klart også ute etter en liten slant for fortellingen sin, men da mor og jeg forklarte at vi dessverre ikke hadde cash med oss, respekterte han så klart dette, men fortsatte allikevel å fortelle med stor entusiasme og omtanke for folket hans som ble brutalt rammet av dette.

Han pekte også ut en liten kuriøsitet om skiltet. Kanskje du også legger merke til det?



Der hvor det står «Massacre» i overskriften, har det tydelig stått noe annet tidligere.

Lost Bird kunne fortelle at det før stod «Battle» der, som jo Johnny Cash også synger om i «Big Foot» (One side called it a massacre, the other a victory), og jeg tenker dette er en viktig påminnelse om hvordan vi måte omtaler vår historie men også vår nåtid fordi det ligger mye makt i ordene for hvordan vi oppfatter og tolker historien.


Baksiden av skiltet ved veien


Området hvor Wounded Knee massakren fant sted, 29. desember 1890.

Fulle av inntrykk og følelser, satte vi oss tilbake i bilen vår, og måtte summe oss litt før vi fortsatte kjøreturen sørover mot Rushville og Chadron, Nebraska.

Like etter solnedgang kom vi frem til Chadron hvor vi stoppet innom en av bygdas establissementer for å få i oss noe fôr.

Ettersom tema for dagen virket å være «ting europeisk kultur har komplett føkka til her i Nord Amerika» gikk jeg for kyllingsalat til middag, som er noe av det tristeste jeg har sett.



Så sånn sett kanskje litt «on brand» for dagen som sådan.

Vi fikk dura bort til hotellet for natten, Best Western, hvor det heller ikke var heis i bygget og vi måtte bære bagasjen opp og ned.

Neste morgen skulle turen gå tilbake til South Dakota, men mer om det senere. (Jeg lover det ikke skal gå 2 måneder til neste post).

[jb1]

Super rapport med stoff til ettertanke!