T/R BOS med UA/LH i C

[YawDamper]

Reiserute: OSL-EWR-BOS-FRA-OSL
Reisetidspunkt: påsken 2014

Denne reisen kom i stand som resultat av “annonsert tilbud” her på flyprat.no. Altså ikke et resultat av den litt for gunstige prismatrisen som var gyldig en kort periode sist vinter, som også ga opphav til et par interessante turer. Takk til flittige forumister som deler informasjon om gode tilbud.

New England og dalstroka innafor har alltid fristet, men det har aldri tidligere vært en passende anledning til å sette kursen dit. Stort sett har ferden til USAs østkyst stoppet ved New York i nord. Imidlertid – med annonsert pris på kr 9.553 t/r i C, bookingklasse P, ville det nok en gang bli en søt EuroBonus-opptjening og forhåpentligvis også en interessant tur.


Reiseruten denne gang.

Turen skulle gjennomføres sammen med min kamerat Brutus. Brutus og jeg har i en del år vært medlemmer av samme flyklubb, og selv om vi ikke treffes så ofte i hverdagen – så er vi stort sett på bølgelengde når det gjelder virkelighetsoppfatning og humor. Ergo et godt utgangspunkt for en guttetur til USA.

Kollektivtransporten fikk oss effektivt opp til Gardermoen. Intet rush forbi Oslo, tydelig at påskemodus allerede satte sitt preg på Norge. De obligatoriske og lite interessante spørsmålene ved innsjekk i H-skranken på OSL: hvem som har pakket bagasjen? Når? Om jeg har sovet oppå kofferten sist natt og bevoktet den med mitt liv som innsats mot enhver hattifnatt som kan ha forsøkt å putte noe skummelt opp i kofferten? Jeg velger å stå over historien om at fjøslykta har hengt ute hele natten og sørget for at uvedkommende har holdt seg langt unna. Det er ikke sikkert at partysvensken fra Menzies (som for anledningen snakker amerikansk med svensk aksent) ville ha skjønt realitetene ute på den norske landsbygda. Den største trusselen i min bagasje måtte i så fall være en flått, som i vårløsningen kunne ha våknet til live og sneket seg inn i bagasjen med målsetning om å slå ut halve nord-Amerika med borreliose. Nok om det. Adresse for første overnatting i USA hadde jeg registrert på www i god tid, men denne ligger likevel ikke inne i systemet. Slikt er litt irriterende. Likevel, boardingkort utstedes for forhåndsvalgt sete 4F og 4E, og vi beveger oss mot security. Brutus gjennom fast track, jeg selv gjennom ansatte-slusen, i det jeg hadde et legitimt ærend inne på crewrommet og følgelig var i hvert fall litt i tjeneste. OSL har jo blitt helt hysteriske på dette med at ansatteslusen kun er for ansatte i aktiv tjeneste. De om det, det er tydelig at det er få bekymringer innen airport security i Norge, når de kan lage oppstyr om slikt tøv.

Kontor-ærendet ble unnagjort i en fei og kursen ble satt mot SAS-loungen hvor jeg ble gjenforent med Brutus. Et skilt ved inngangen kunne fortelle at SAS beklager på det sterkeste at loungen er under oppussing og at de er lei for de ulemper dette måtte medføre. Vel. SAS er tilgitt. Jeg er faktisk langt mer sur for at EuroBonus-poeng fra forrige reise, påbegynt for nøyaktig 15 dager siden, ikke er inne på konto – og boardingkortet fortsatt er stemplet “EuroBonus SILVER” og ikke “GOLD”. Jeg ser ingen legitim grunn til at det skal ta noe vesentlig tid i det hele tatt – vi skriver tross alt 2014, og mer enn noen timers forsinkelse etter fullført flyging virker for meg totalt unødvendig. Epost til UA, telefon til 05400 – jeg er ikke imponert over stjernealliansen og sitter med inntrykk av at de er veldig glade for at jeg ikke har GOLD-status ennå, da dette muligens ville ha kostet dem et par kroner ekstra i lounge-utgifter. Noen hjelp er det i hvert fall ikke å få verken her eller der. Igjen: ikke imponerende.


Tidenes sureste EuroBonus-poengsaldo.

Brutus er en jordnær kar. Han har interesse for luftfart, har småflysertifikat, men jobber i motsetning til meg selv ikke i bransjen. C-class på intercont har han ikke vært med på tidligere, og han er således tilfreds med fasilitetene i SAS-loungen. Vi rasker med oss dagens aviser – det skader tross alt ikke å holde seg samtidsorientert – samt en lett senfrokost i form av salat, litt chips og brød. Selv går jeg for “husets” hvitvin (hva nå det er), Brutus forsyner seg av Carlsberg'en og mumler noe om “kjekke saker”. Loungen er faktisk rimelig full – kanskje vi har truffet midt i påskeutfarten? Det blir ikke anledning til mer enn en halvtime der før kursen må settes mot passkontroll for å komme ut av reservatet, og videre til gate 58. Utenfor ser vi Uniteds B757-200 som skal operere som UA39, tydelig merket med “ETOPS” på døra til nesehjulet – ingen tvil om at vi er ved riktig gate. Boarding er allerede i gang, og den gemene hop har allerede fått grønt lys for å gå ombord. Vi smetter inn i køen, kommer oss ombord og tar til venstre. Fint at boarding skjer gjennom jetbridge som treffer flyet litt foran midten: slik kan C-class ta til venstre og gå rett til sitt mens economy og eco+ tar til høyre og ikke må traske gjennom C-kabin. Praktisk for alle parter. My Little Darling i form av kabin-Rimowa, innkjøpt for to uker siden, plasseres skånsomt på hattehyllen. Jeg konstaterer at hun allerede har fått litt reise-patina etter å ha vært med til Los Angeles og over 2500 km i bagasjerommet på en leiebil.


Litt grønt å finne i SAS-stuen på Gardermoen.


En ærverdig, gammel dame - B757-200 holder seg fin og slank!

C-class er ikke på langt nær full: av 16 seter er det kun 6 som er opptatt. I economy registreres et 20-tall ledige seter. Brutus og jeg får høre at vi er mer enn velkomne til å “spre oss utover” dersom vi ønsker litt mer plass. En hyggelig gest fra CA – men vi velger å sitte på våre forhåndsvalgte seter, slik at praten kan gå under turens gang. Det er ikke bare på jentetur til Krakow at det kan skravles. Jeg hilser på purser som jeg kjenner igjen fra køen i crew-securitykontrollen, viser diskret ID-kortet og spør om det er mulig å gå frem og hilse på flight deck før dørene lukkes. Ikke noe problem: får hilse på alle tre der fremme samt slå av en trivelig prat. Flight deck på B757 har jeg ikke sett tidligere – men det er mye som minner meg om B737 og de timene jeg tilbragte der. Vi avslutter med standardfrasene om “have a safe flight” - det er vel en del av yrkesstoltheten som kicker inn og gjør at samtalen gjerne ender med det – og tiden er igjen inne for å finne setet ved siden av Brutus, slå seg ned og bare være passasjer. FC kommer straks på PA og informerer om dagens flygetid på 8H37M, samt forventning om litt lett turbulens underveis. Vi lener oss god tilbake, tar i mot velkomsdrinken og noterer at pushback skjer fire minutter før oppsatt rutetid.


Langt fra fullt i C.

Avgang skjer fra bane 01L. Det er vel RR som sitter under vingene på denne maskinen også, og det sparker godt i fra. Utklatring mot Hurdalssjøen, venstresving mot sørenden av Randsfjorden – og sør-Norge forsvinner under oss. Vi passerer Hardangervidda i noen og tredeve tusen fot, fortsatt klatrende. Under oss ser vi Haukeliseter, kan fornemme duften av spekemak og rømmegrøt derfra – og level-off skjer etterhvert i FL340. Kursen går videre like sør av Haugesund, vi ser faktisk bane 14/32 der nede – og ut i havet, hvor adskillige supplybåter og oljeinstallasjoner er synlige i klarværet. Varme kluter, varme peanøtter og fritt valgt drikke trylles frem – Brutus går for en Heineken, jeg satser selv på en House of Mandela Thembu Collection Sauvignon Blanc 2012. Intet å utsette på den.


"Varemerket", servert gode og varme. Brutus og jeg selv knasket i vei.

Jeg stusser litt over at kursen er såpass vest-sørvestlig som den er. Jeg kjenner igjen Aberdeen nede til høyre, og en ny sving mot venstre – mot Glasgow. Hva skjer? Er vi kapret? Skal vi også forsvinne ut i havet, i stillhet, mens verden stiller spørsmål om hvor det ble av oss? Hm. Vil verden noen gang finne ut hvor denne ferden endte? Men så skjer en kurskorreksjon til noe som ligner på storsirkelkurs mot EWR. Jeg puster lettet ut og sier til meg selv at jeg kan ta det helt med ro. Vi skal ikke forsvinne. Derimot skal vi trakteres med en riktig så god middag.

Lintøyet blir andektig brettet ut og forretten kommer på bordet: scampi med chilisaus, et grønt salatblad og litt sitron. Og noe som får Brutus, som er en jordnær fyr som kan tenkes å oppfatte karbonader – når disse i tillegg inneholder noe så eksotisk som løk – som avansert kost, til å spørre “å er detta?” mens han holder opp en kapers. Videre til en lekker salat – virkelig god, med den yoghurt-baserte dressingen vi har valgt. Her skiller United seg ut fra røkla: både hos SK og LH har jeg alt for ofte opplevd plast-innpakkede (hos førstnevnte) og alt for dvaske (hos sistnevnte) salater. UA-salaten er crispy. Den knaser. Den er saftig. Den er rett og slett rågod. Hadde jeg vært kanin, hadde jeg garantert fått en orgasmisk opplevelse av denne salaten (nå skal det vel bemerkes at kaniner er kjent for å ... ja, nettopp: både titt og ofte, men likevel). Som betalende passasjer konstaterer jeg at United har servert meg en lekker salat som absolutt står til en sekser. CA kommer forbi, jeg kommenterer salaten, sier at jeg gleder meg til iskremen – og spør om det er noen som helst sjanse for å få to?



Forretten - akkompagnert av en fyrrig, liten sausdott.


United scorer høyt med denne salaten. Vanvittig god!


Fiskeretten ser kanskje ikke så delikat ut, men smaken og konsistensen var det intet å utsette på.


Akk, min svakhet og lidenskap: ost.


En viss Mykjemeir-Yngvar ville nok ikke ha likt dette bildet.


Det er viktig å ha noko åttat.


Standard UA-kit.

(forts.)

[YawDamper]

Hovedretten blir bragt frem, jeg velger som vanlig fisk – Brutus går for en skikkelig biff – estetisk kommer Brutus best ut av det, biffretten ser rålekker ut og er flott presentert, laksen ser noget daff ut, men man skal som kjent ikke skue hunden på hårene: smaken er perfekt. Gudbedre, er dette mulig? Ombord i en flymaskin? Ja, det er visst det. Et utvalg ost kommer etterhvert på bordet, og deretter: to iskrem til hver. No kiddin' ! Både Brutus og jeg selv er i himmelen, bokstavelig talt. Samtidig klatrer vi videre, etter å ha brent av fuel (og kalorier?) – skjermen forteller oss at vi har nådd FL360. Jeg ser med gru frem til ekstra økter på tredemølla for å få kaloribudsjettet nogenlunde i balanse igjen. Brutus er fra naturen side utstyrt med høy forbrenning og er tynn som en strek, til tross for hyppig sjokoladeinntak – en egenskap jeg dessverre ikke deler.

Jeg takker CA for maten og gir samtidig komplimenter for det hele. Kanskje er det crewet, hvor en ung (og riktig så søt) brunette står for servering, mens de litt eldre står for “management” - så langt har flyturen vært en positiv opplevelse. Slik som denne bransjen er, hvor det kuttes overalt – og mang en CA godt husker hvordan ting var tidligere, før “they took away everything” - og skjemmes over dagens produkt: som reisende SKAL vi gi komplimenter når produktet oppleves som bra. Jeg bestiller en cognac og kaffe til både Brutus og meg selv, og stopper den eldste CA'en som går forbi – hun må minst ha vært med United siden første verdenskrig: “er du klar over at det produktet dere trakterer oss med her – det skal dere være stolte av?” Jeg begrunner det hele med god service og servering som er en etasje eller to over det jeg har opplevd i C-class hos både SK og LH. Hun lyser opp – og responderer med at hun er glad for å høre tilbakemeldingen, bringer den videre til sine kolleger – hvorav opptil flere stopper ved setet mitt og sier “thank you”. Tydelig at jeg traff en blink der. Det koster så lite, og så lenge det er en ærlig tilbakemelding, skulle det bare mangle. Både Brutus og jeg selv er storfornøyde.


Årsaken til et sørlig rutevalg - greit å slippe 160 knop motvind over havet.

Kort tid etterpå foretas den kreative vi-sperrer-adgangen-fremover-med-trolleys, og det foregår et bytte av klovner i manesjen – eller i hvert fall crew på flight deck. FC inntar setet på den andre siden av midtgangen, som han overtar etter tissekapteinen – nå skal det hviles. Jeg benytter anledningen til å spørre hvorfor vi dro såpass langt sørover før vi “plukket opp” storsirkelkursen mot EWR – denne gang er jeg kun i passasjermodus og har ikke selv tatt meg bryet med å sjekke værkartene for nord-Atlanteren. Jo, sier FC med et smil – for å få minst mulig turbulens på turen over. Gårsdagens tur til OSL hadde visst vært mer enn interessant, og de samme jetstrømmene lå fortsatt på stedet hvil. Han ville derfor gå lengre sør og unngå den verste ristingen. Dagens routing tar oss følgelig godt sør av både Island og Grønland, vi vil få landkjenning omtrent ved St. John's. Vi småprater litt videre før han småironisk sier at han skal hvile - “men, som du vet: jeg får ikke sove her. Jeg får se en film og late som om jeg hviler”. Jeg kan ikke klandre ham for det: filmutvalget ombord er godt, men er (dessverre) identisk med det som fantes ombord da kursen gikk mot Honolulu i februar.

Så er vi altså midtveis over Atlanterhavet. Crewet er langt mindre stive i snippen enn det jeg har opplevd hos Lufthansa – foretrekker det absolutt slik. TR er påbegynt, det er på tide å lene stolen godt tilbake, finne frem fjernkontrollen – og se film. Brutus sitter for lengst og knasker potetchips, nipper til cognacen (“fin, denna her!”) og har i løpet av et par timer klart å venne seg til livet på C-class. Jeg har vel sagt det tidligere: slikt pleier ikke å ta lang tid...


En flik av Uniteds eco-skies-satsing.

Et lite stykke inn i Smaugs ødemark kommer den gode og varme sjokoladekjeksen, servert med et smil. Jeg tar i mot to, en på vegne av meg selv og en for Brutus, som allerede er godt inne i drømmeland. Apropos drømmeland: setet lar seg ikke legge flatt. Katastrofe! Legger merke til at fotskammelen ikke kommer frem, og tenker at det ene sikkert er avhengig av det andre. Drar godt i den og løfter den manuelt, og vips så virker flat seng-knappen. Jeg får be CA om å fylle ut en cabin snag-report.

Jeg velger å fylle ut tolldeklarasjon før jeg gyver løs på resten av filmbiblioteket. Kjenner at jeg må konsentrere meg et par prosent ekstra – tydelig at det er ekte saker, de drikkevarene som United serverer. Bra. I det hele tatt: dette ER bra (og, ja: jeg er kjent for å være kresen. Kritisk. Noen påstår til og med negativ, men det er fordi de selv ikke har evner til å forstå forskjellen på (høyst) berettiget kritisk og negativ).

Tsk, tsk. Toalettet der fremme har selvsagt ikke utsiktsvindu eller danseplass. Slikt synes jeg er litt kjedelig, liker å ha litt plass og privat sfære. Merkelig nok heller ikke utplassert munnskyllevann, kun beger. Amenity-kit inneholdt dog tannbørste og -krem, som forventet, så Karius og Baktus blir holdt greit nok i sjakk.

Brutus har fått seg en blund, og turen har i det store og hele gått veldig greit. Ikke noe problem å slå i hjel litt over åtte timers reisetid når servicen er så god som den har vært her. Ekstra traktering med både vann og vin til filmen, i tillegg chips og varm cookie – og jeg har sett enda en film som har spart meg for å betale en kinobillett eller Altibox-filmleie på hjemmebane.

Over St. John's, Nova Scotia og Boston er ikke turbulensen lenger light, den er godt inn i moderate-land. FC Sølvrev kommer på PA og beklager det hele mens FSB igjen kommer på med et pling. Visstnok er det ikke noen vits i å descende ennå heller, da det er PIREPs om tilsvarende forhold i hele området, i alle relevante høydeskikt. Så vi blir bedt om å holde ut en halvtimes tid, og noe valg har vi vel egentlig ikke. Jaja, jeg har opplevd det langt verre. Tenker tilbake på opplevelser inn til Sørkjosen, Hammerfest og Honningsvåg – hvor forholdene tidvis var godt inne på feil side av kriteriene for severe turbulence, dvs. “unable to control the aircraft”. Det er greit å kjenne at man lever, men det får være grenser. I mellomtiden har også Smaug stukket av i et relativt dårlig humør, og hvordan det egentlig går – ja, det er vel bare å vente på oppfølgeren og den endelige slutten på historien. CA får også klar beskjed om å sette seg ned, 1H20M før forventet ankomst til EWR. De kommer straks på PA og beklager fraværet av service og begrunner det hele med hensyn til egen sikkerhet. Har ingen problemer med å akseptere det. Også når jeg selv er på jobb, må sikkerhet prioriteres fremfor service. Veien til FSB-knotten rett over styrmannens venstre nesebor er relativt kort når man ikke er helt sikker på forholdene litt lenger frem i løypa. Dessverre er det enkelte kolleger som frykter å bruke den knappen mer enn høyst nødvendig. Selv er jeg mer redd for å komme på forsiden av riksavisene, akkompagnert av skrekkbilder av passasjerer og besetning som ligger og flyter oppunder taket – tett fulgt opp av overskrifter som “monsterturbulens”, “dødsturbulens” og lignende (for ikke å nevne de fryktede lufttomme rom – de er visst fryktelig skumle, har jeg hørt). Better safe than sorry. Hører at autothrottle drar N1 pent tilbake mot flight idle og kjenner at vi går inn i en ganske markant descent. Få minutter etter at vi har forlatt FL380, forteller skjermen at vi er nede på FL240 og fortsatt descending – og sirkuset roer seg i FL160. En heller tørr varm-klut blir utlevert, den har nok ligget og dampet av seg en del fuktighet den halvtimen turbulensen har vart. Ser på AVOD-”flight info” at vi flyr en diger bue vestover, deretter sørover, så østover igjen – rett og slett en stor “D” - før vi setter kursen mot EWR igjen. Det blir tid til rask servering av en enkelt wrap-rett (for all del: verken servert i plast eller papp). Helt greit, vi er straks fremme i New York og skal haste videre til neste flight.


Varm wrap - intet å utsette på den. Smakte faktisk veldig bra.

Leser i UAs inflight-magasin “HEMISPHERES” om deres eco-skies og gjenvinning av kopper & plast, samt strategier for å redusere drivstofforbruket. Fint å se at UA gjør NOE for å redusere sitt miljømessige fotavtrykk.

Ankomst EWR, 15 minutter å vente på passkontroll. Bagasje med PRIORITY-tag kom raskt, videre gjennom toll og til re-innsjekk av bagasje. Ny TSA-securitysjekk. Når det omsider var tillatt å slå på telefonen igjen (hvorfor varierer dette fra flyplass til flyplass i USA?), tikket det inn epostmelding om at UA365 til BOS med opprinnelig avgang kl. 16.47 var forsinket til kl. 18.00. Greit nok, vi fant United Club – og det hadde mange andre gjort også. Visstnok dårlig være på den nordlige delen av østkysten. Bladde opp PC'en og fant fram IPPC, sjekket kartet for nord-Atlanteren – og fant at FC Sølvrev gjorde et godt valg da han valgte en sørligere rute over havet. Alternativet hadde vært å brenne fuel i opptil 160 kts motvind. Boston-METAR melder om lavt skydekke, heftige regnbyger og kraftig vind, til dels også med wind shear. Dette skal bli interessant.

Ettersom tiden går og flystøvet sitter på kroppen velger jeg å sette meg opp på køen for å få en kur mot flystøv. Altså en dusj. 20 minutters ventetid, hvor en kald “husets øl” skylles ned av både Brutus og meg selv. Får tildelt kabinett for brusebad og kjenner at varmt vann i mengder bidrar til å løse opp stive skuldre og fjerne all verdens riffraff-støv fra flyreisen. Klar til ny dyst.

(forts.)

[YawDamper]

UA365 EWR-BOS

Avgang skulle ihht. rute være kl. 16.37, men uvær på østkysten hadde forsinket det hele – avgang ble forskjøvet til kl. 18. Bytte av fly ble det også, fra den planlagte B737-700 til en A320, oppsatt med 12 seter fremme i C, i 2+2 konfigurasjon. Ble ikke sjarmert i senk av setene, det var et eller annet med rygg og vinkel som ikke stemte overens. Endte i sete 2C og la merke til at alle pax – det var fullt fly – ble boardet uten at det var en sjel til stede på flight deck. Merkelig – slikt er strengt forbudt i det selskapet hvor jeg selv arbeider. Etterhvert ankom en særs pæreformet FC (hadde nok ikke fått beholde medic i Norge...), og flight deck ble etterhvert fylt opp med FO + tre andre i uniform, som skulle “jumpseate” til Boston. Stapp fullt fly denne kvelden. Takket ja til et par glass vann før døren ble stengt kl. 18.15, og takket være lang kø for avgang var i ikke i luften før kl. 19.05. Med andre ord en ganske solid forsinkelse.


C-cabin i UA A320-200, EWR-BOS.

Tubulens hele veien, så alle ble sittende fastspent og det var ingen inflight-service. Greit nok, jeg følte bare for å duppe av. Risting var det hele veien, og vi landet i Boston i et ganske formidabelt sprutregn. United leverte et greit produkt også her – tar vi med “safety first”-tankegangen, så er det helt greit at CA sitter fastspent fremfor å løpe rundt med kaffe når forholdene var slik de var.

...

Deretter ble det å ta livet med relativt stor ro i en liten påskeuke. Boston er forsåvidt interessant nok, men ikke en by som jeg umiddelbart vil lengte tilbake til. Cape Cod hadde definitivt sin sjarm, men var i kaldeste laget. “Vi leier et fly,” sa Brutus da vi en dag kjørte forbi Provincetown municipal airport. Som sagt så gjort, før vi visste ordet av det hadde vi forhandlet frem en hyggelig pris fra lokale flyeier Roger, som villig stilte sin C172 til disposisjon slik at vi fikk oss en runde i lufta.


C172 N4725G @ KPVC.


Provincetown, Cape Cod.


Videre gikk turen pr. bil oppover mot Maine, innom fine steder langs kysten. Lobster ble inntatt i diverse former uten at vi tok skade av det. Et opphold i New Hampshire ble det også, hadde hørt at stranda ute ved Hampton Beach State Park skulle være så fin – det var den forsåvidt også, men makan til Svinesund-preget område! Hit skal vi ikke tilbake igjen!


When in Maine, do as the ...


(forts).

[Islending]

Fin start! Bra skrevet! Jeg ser frem til fortsettelsen.

[YawDamper]

UA8852 / LH423 B747-400

Med tidenes sureste EuroBonus-saldo ble vi henvist til Lufthansas lille business-lounge. Relativt trist lokale stappet inn i midten av bygningen, og følgelig uten et eneste vindu. Grei nok lett-servering, og ettersom vi allerede var godt kjent med Cape Cod chips, tok vi med oss en forsyning av denne i Rimowaen. Noen Samuel Adams ble også skylt ned mens vi ventet.


LH business lounge @ BOS.


LH business lounge @ BOS.


LH business lounge @ BOS.


LH business lounge @ BOS.


LH business lounge @ BOS.

Boarding foregikk til oppsatt tid, og det var helt tydelig at det var rimelig lett last på dagens flight. Mange ledige seter både i C og videre bakover. Det var heller ingen som meldte seg da det litt i forkant ble ropt opp boarding for F. LH-personalet er som vanlig litt stive i snippen, men de hadde tødd opp såpass at de kom frem til setene og tiltalte både Mr. Brutus og Mr. YawDamper med navn. Slikt er jo trivelig, selv om Brutus lurte fælt på om de måtte pugge navnene til alle ombord.

Avgang fra Logan bane 15R, for en flygetid på knappe 7 timer til FRA. Fin utsikt ned mot Cape Cod etter et par minutter. Pre-meal drinks i form av Erdinger Weissbier samt kalde peanøtter ble hevet innpå. En rask studie av menyen tilsa at denne så veldig standard ut: chilled shrimp with guacamole / fresh seasonal salad / seared salmon with wild rice and creamy horseradish sauce / cheese / fresh fruit. Valgte å fylle opp med den tidligere utprøvde “Gold Label” Chardonnay fra Wolf Blass til fisken, deretter – raskest mulig – prioritere å få noen timers søvn. AVOD-tilbudet var ikke all verden å skryte av, og de “gamle” LH C-setene kunne med fordel ha vært byttet ut med den nyere modellen.


RWY 15R @ BOS.


Utsikt mot Cape Cod.

Merket meg at middagsserveringen også denne gang var noe treg, i form av merkverdig lange opphold mellom hver rett. Kulinarisk er ikke LH helt på høyde med UA, ei heller når det gjelder presentasjon av rettene. Brutus er en conoisseur når det gjelder salt og pepper, og han hadde klare formeninger om at LH-saltet var vesentlig bedre enn UA-saltet. Så nå vet vi det.


Det ble skipssekk denne gangen også.


Kalde nøtter hos LH.


Forrett.


Hovedrett.


Vente-chips. Medbragt fra loungen.


... og endelig kom osten på plass.


Godt med plass.



En morsom episode underveis: midt på natten grabber jeg til meg restene av drikkevannet (rimeligste sort, type tilsvarende First Price) som står i en flaske på midtkonsollet, samt to plastglass. Skyller ned et par munnfuller og tenker ikke noe mer over saken. Ved frokostservering kommer en heller snurt flyvertinne forbi og påpeker at “vannet var til alle”. “Jaha,” sier jeg - “flasken hadde vært like tom om jeg hadde drukket av den der den stod eller om jeg tok den med hit til setet”. Vertinne Snurt blir ikke noe mindre snurt av dette, og den tomme 1.5L-flaska blir ikke fjernet før en langt yngre kollega samler inn de siste avfallsrester like før landing. Demonstrativt settes det heller ikke ut noen ny flaske med vann. Jeg er på nippet til å ytre akkurat hva jeg mener, men bestemmer meg for å heller skrive ned episoden og sende en epistel til Lufthansa. Dersom deres ansatte er mer interessert i å sove enn å sørge for adekvate forsyninger av H2O til passasjerene i C, så skal de jammen få høre det. Ettersom jeg er sånn passe bevandret i tysk, noe Vertinne Snurt ikke er klar over – så hører jeg bemerkningen om at “det var der den stjålne vannflasken havnet”. Også Brutus reagerer med vantro på fruentimmerets fremtoning. Hadde det vært en vinflaske som jeg hadde grabbet til meg, så skulle jeg alltids klart å se situasjonen fra Von Schnurts side. Men en flaske vann som knapt var halvfull? Makan!


Det store vanntyveriet.

Frokost ble servert like før landing i Frankfurt. Innholdet var ikke til å hoppe i taket av, men gårsdagens middag “satt” såpass at det ikke var nødvendig å gjøre annet enn å pirke forsiktig i maten.


Enkel frokost.

Fikk inntrede i Business-loungen i pir A og oppsøkte sporenstreks Frankfurter Waschehalle. Der ble nattens kledelige skjegg fjernet, tennene pusset og en god morgendusj gjennomført. Deretter ørkesløs venting på LH860 til OSL. Grei lounge, hvor det kom litt flere folk etterhvert – inventaret tilsier at denne loungen er forholdsvis ny.


Påskestemning i LH-loungen i FRA.


Kjekk lounge!


Det man trengte for en kvikk makeover.




UA9146 / LH860

Denne flygingen var satt opp med en A320-200. Helt fullbooket – før boarding ble det annonsert etter frivillige som kunne stå igjen til neste flight. Etter boarding la jeg merke til en svart Mercedes som avleverte to passasjerer ved trappa – de havnet på 1A og 1C. I følge pax-listen som gjerne henger og slenger i galley-området, var det to LH SEN-medlemmer. Akk, hadde bare oppførselen stått i stil til bekledningen. Jeg mener: hvilket sivilisert menneske tar i mot påskegodt fra CA, for deretter å SPYTTE det ut igjen, slik at flisene fyker til alle kanter? Makan til oppførsel.


Litt for melkebasert frokost/lunch.

Flygingen foregikk uten noen vesentlige overraskelser eller høydepunkter. Servering av en frokostrett som inneholdt alt for mye yoghurt, ellers greit nok. Ankomst til OSL noen minutter bak skjema, og deretter henting av bagasje med PRIORITY-tag (fungerte sånn nogenlunde denne gang) – før hjemreise og tilbake til hverdagen.

Og konklusjonen denne gang? UA leverer. LH ligger under den standard de bør ligge på. Faktisk har ikke LH noen grunn til å være stolte av det de leverte denne gang, noe de kommer til å bli gjort uttrykkelig oppmerksomme på – spesielt den vannflaske-episoden som burde vært forbigått i störst möjliga tysstnad.

[HS-TLD]

Takk for flott rapport samt fine bilder YawDamper - du skriver bra...


Cred for ikke å "konfrontere" ifb. med vannflaske-episoden...(er ikke helt sikker på om jeg i det tilfellet hadde klart det samme...)

[LN-JAV]

haha flott skrevet YawDamper. Takk for titten. Elsker isen hos UA så bra dere fikk 2 hver.

[Sykkelthor]

Artig lesing!

Kan ellers rapportere om at bak på reiderklasse på LH860 den morgenen var det ikke ikke spor av at frokosten inneholdt for mye av noen ting.. Takke meg til at jeg fikk skikkelig mat hos Air Canada et par timer tidligere (hvilket minner meg om at jeg må skrive ferdig min egen rapport).

Når det gjelder bagasjen syntes jeg det varte og rakk før den kom. Riktig nok kom de med pri-tagger først på båndet og det er mulig jeg er godt vant, men jeg syntes det tok en eeeeeeevighet før det kom noen bager fra LH860?

[jonkebassen]

Tommel opp! Meget interessant. Skal man sette fingeren på noe, må det isåfall være at noen avsnitt ble litt i lengste laget, og dermed veldig travle å lese.