5000 km roadtrip til Pink Pony Club: Cecilie + mamsen on the road gjennom 6 delstater

[Cecilie]

Kjøredag 4
Chadron, NE – Scottsbluff, NE (via Black Hills, SD)
Cirka 300 miles på den glade landevei


På vei tilbake til South Dakota, fra Chadron, langs Route 385



Vi startet dagen «bright and early» på Best Western i Chadron, og etter en kjapp frokost med Fruit loops i neonfarger og en liten skvett mjølk, var mor og jeg pakket og klare ute i bilen. Jeg angret litt på klesvalget mitt da vi stoppet for dagens første kaffepause rett over grensa til South Dakota, men heldigvis hadde Jeepen fullt fungerende setevarmer, rattvarmer og bra aircon, så jeg led ingen nød bak rattet.

Planen for dagen var altså å komme seg til Custer State Park, hvor vi var på vei dagen i forveien da hjulet på leiebilen begynte å lekke luft. Dermed ble denne fjerde kjøredagen litt lengre enn planlagt, likevel fylt av mange inntrykk og fortsatt sterk reiseglede hos mor og meg.



Med kaffe i koppen etter et stopp i Maverick Junction, SD var vi klare for siste stykket mot Custer State Park. Det var cirka en time og 20 minutters kjøring til parkinnkjørselen fra Chadron.

Etter å ha betalt inngangsavgiften (jeg tror den var på rundt 12 USD, og de tok kort!) så kom vi oss inn på Wildlife Loop, en utrolig flott kjøretur gjennom parken. Vi var i parken 1. oktober, så det var jo ikke akkurat høysesong. Vi hadde stort sett veien for oss selv, og kunne enkelt stanse for å ta bilder underveis.



De første dyrene vi møtte på langs veien var disse gaffelbukkene, også kjent som prærieantiloper (selv om de ikke er i antilopeslekten)



Oktober var egentlig en veldig herlig tid å være i området på. Behagelige temperaturer (selv om det var svært kjølig denne morgenen da vi startet kjøreturen) og generelt lite trafikk i disse områdene som ellers er svært så turistifiserte. Høstfargene var også begynt å titte frem.



Vi holdt jo utkikk etter bisonflokkene, som vi tidligere har sett her i parken. Jeg har jo skrevet en trip-report fra en reise rundt i disse traktene før, fra 2009. Skrevet midt under verste pandemilockdown, ta gjerne en kikk: https://forum.flyprat.no/showthread.php?t=152534

Men vi så ingen, og begynte jo litt å lure på om de i det hele tatt var å finne i parken nå på denne tiden av året.


Doningen vår parkert langs veien i Custer State Park


Tilholdssted for præriehundene (de er jo heller ikke hunder, men har fått navnet sitt grunnet lydene de lager som kan minne om bjeffing)

Men etter en stund kom vi forbi en innhegning med masse bison, og de var samlet sammen for høsten for merking og sortering før auksjon senere på høsten.



Det var nesten et litt trist syn å se dem inngjerdet på denne måten, når man vet hvordan bisonen tidligere streifet over de store landområdene på prærien. Nå holdes en flokk på rundt 1500 bison i Custer State Park, og det selges rundt 2-300 bison hvert år på auksjon som brukes til å supplere eksisterende flokker utenfor parken, starte nye flokker eller for kjøttproduksjon.




Bilen parkert like ved besøkssenteret «Bison Center» som dessverre var stengt. Souvenirbutikken var åpen så vi tok en titt der før vi kjørte videre.

Litt skuffet over at vi ikke fikk se bison «fritt» i parken, men vi nøt kjøreturen videre på Wildlife Loop.


Flere prærieantiloper så vi også

Og så plutselig dukket de kjente eslene opp, kjent som «Begging burros» som er kjent for å stikke hodene sine inn i bilene til folk på jakt etter mat. Det skal nevnes at det er forbudt å mate dyrene her, men det er nok noen som har gjort det som bidrar til at disse masete og sultne dyrene oppsøker saktegående trafikk.













Etter at eslene var ferdige med vår bil (ingen mat å få dessverre) så kjørte vi litt videre og.... hva er det vi ser rundt svingen

[Cecilie]

JO! Bison! I DET FRI. Og så så store da gitt. Og rett ved veien! Se Fiat 500 baki der for referanse




Disse bisonene hadde ikke rukket å bli samlet inn i innhegningen enda, men skulle visstnok samles inn i løpet av de nærmeste dagene etter at vi var der.

Flotte og majestetiske dyr disse bisonene. Og tenk at vi rakk å få sett dem langs veien slik som vi gjorde sommeren 2009. En utrolig flott opplevelse.

Vi fikk lusket oss forbi med bilen og like etterpå var vi ute av Wildlife Loop og Custer State Park. Det var på bisonhåret, som man sier borti der.

Vi begynte å bli sultne da det nærmet seg lunsjtid, så vi kjørte bort til Blue Bell Lodge for en matbit.


Et ekorn i et tre like ved parkeringsplassen ved Blue Bell Lodge.

Det ble artisjokkdip til forrett på deling (det var jo nesten et måltid i seg selv) og så valgte jeg bisonstew til hovedrett. Mamsen hadde bison-quesedilla (just like the founding fathers intended) og begge deler smakte veldig godt.





Mette og fornøyde kjørte vi sørover, mot Hot Springs, SD hvor jeg hadde siktet meg inn på en Dairy Queen for litt dessert.

Men før vi kom så langt, langs Route 87 gjennom Wind Cave National Park, fikk jeg øye på noe gjennom sidevinduet. Det var en coyote på jakt etter præriehunder til middag.





Og sannelig dukket det også opp noen bison langs veien her i Wind Cave National Park også.





Vi kom oss omsider inn til bygda Hot Springs, SD, hvor det ble en kjapp pause med iskrem fra DQ i sola og en beinstrekk før vi fortsatte kjøringen sydover, langs Route 71. Etter en liten stund dukket det opp et skilt om «Wild Horse Sanctuary» og vi bestemte oss for at vi hadde tid til en liten detour.


Siste stykket ned mot ranchen

Vel, denne detouren var på nesten 10 km langs en grusvei (uten mobildekning)... men etter hvert kom vi ned en bratt bakke (takknemlig for høy bil...) og ned til ranchområdet til Black Hills Wild Horse Sanctuary. Skjønt, hvor ville er egentlig hestene når de går i innhegninger, men de tas i alle fall godt vare på, og de rundt 500-600 Mustangene får også lov å løpe «fritt» på et område på rundt 11000 acres (ca 44,5 km2).




Besøkssenteret til hestesenteret


Det skortet ikke på varselskilt om klapperslanger her ute på hestesenteret, men vi så ingen.



Mor fikk kjøpt seg en liten souvenir i besøkssenteret og med det støttet arbeidet med å ta vare på hestene, vi takket for besøket før vi fortsatte på kjøreturen tilbake til Nebraska.

Rett etter en krapp sving på Route 71 hvor veien går fra rett sør, til rett øst, passerte vi inn i Nebraska igjen.



Da vi kom til Crawford, Nebraska, kunne vi ha fortsatt på Route 71, men vi kjørte heller vestover mot Harrison for å ta Route 29 sør til Mitchell, NE, som er den lille bygda jeg gikk et år på high school i 2008-09. Tiden flyr!

Vi stoppet også innom Fort Robinson som er et historisk område, kjent blant annet for at det var der Crazy Horse ble drept. Men ulempen med å være forbi i «off season» på en ukedag var at alt var stengt, så vi endte opp med å bare kjøre rundt komplekset der før vi kjørte videre.

Nebraska er jo mye sånn her:



Og litt sånn:



Clean Coal er jo som kjent når kullet reiser kollektivt!

[Cecilie]

Smått om senn, kom vi oss til Mitchell. Det skal ikke stå på religiøsiteten her i denne bygda. Å oppsummere året mitt der kan kanskje best beskrives som kulturkrasj.




Inngangspartiet til high school hvor jeg tilbragte VG2, og fikk være senior og bli uteksaminert. Det var jo veldig stas da!

Men jeg trivdes jo faktisk veldig godt her, til tross for kulturforskjellene. Jeg ville aldri vært foruten den opplevelsen jeg hadde der. Og det var jo litt derfor vi var på vei tilbake hit også, fordi i Scottsbluff, som er nærmeste by, skulle mor og jeg overnatte en natt, og denne kvelden skulle vi ut og spise middag med vertsfamilien min som jeg ikke hadde sett på 6 år. Sist gang vi møttes var i desember 2018, da jeg var på besøk under mitt opphold ved University of Nebraska-Omaha ett semester.

Først sjekka vi inn på hotellet vårt i Scottsbluff, etter nok en lang dag bak rattet og med mange inntrykk. Jeg hadde bestilt Hampton Inn, det er jo ikke akkurat flust av hotell å velge mellom der. Og overraskende nok, hadde de happy hour rett etter vi hadde sjekket inn, noe som passet bra før vi skulle møte vertsfamilien min til middag.



To enheter per person, og jeg slo til med to lokale øl av typen BudLight. Mor tilbød seg å være designated driver til middagen, så da jeg hadde chugga nedpå disse to ølene i en rasende fart (vi hadde ikke mer tid enn vi måtte, før vi skulle ut på middag) så var det nok like greit at jeg ikke satt meg bak rattet...

Det ble en veldig hyggelig kveld med vertsfamilien, hvor både mine vertsforeldre, to vertssøstre, vertsbestefar og barna til den ene vertssøstern var til stede. Det føltes virkelig ikke som om det var 6 år siden forrige gang vi møttes, og det var en veldig fin opplevelse.

Dagen etter skulle vi kjøre Nebraska på tvers, mer om det i neste episode

[Discus]

Glimrende rapport, selv om den kommer litt i rykk og napp. Bare fortsett når du har tid.

[Fredrik74]

Fin rapport. Jag var i Custer National Park för några år sen och det var väldigt fint där. Wall Drug är mer been there, done that.

Överhuvudtaget är det här en spännande del av USA. Tack för att du delar.