ZK – Z er et lykkelig julefly (En julefortelling)

[LN-MOW]

En liten historie om F86K'en på Gardermoen, ført i pennen av Dag Johnsen's far, en veteran på flytypen - og den aktuelle maskinen. Enjoy !!

-------------------

Det var en gang – jeg fløy på 337 skvadron:
Julaften formiddag, den gang under den skikkelig ”kalde krigens” dager 1957, ble vår jule- beredskap satt på prøve. Rygge flystasjon hadde tatt seg fri og var stengt.

De 4 vakthavende fly på Gardermoen fra 337 og 339 ble ”scramblet”, meg inkludert.
Vel i gang med søks operasjonen i stor høyde fikk jeg sydligste sektor ned mot grensen til Danmark i NATOs radarkjede den gang som nå fra Nordishavet til og med Tyrkia.

Etter en tid kaller sektor radaren oss alle umiddelbart tilbake. En farlig tåkevær situasjon var under utvikling, nok ikke helt forutsett fra meteorologenes side og tåka var i ferd med å sige inn oppover Romerikes stigende marker.
Vi fire i lufta måtte således komme oss hjem fortest mulig og naturlig nok falt det i min lodd med lengst vei hjem å komme sist i køen for GCA radarledet landing. Med Rygge stengt for julen og Sola – Ørland for langt unna som alternativ hadde vi ingen andre steder å gå til, vi måtte ned på Gardermoen og attpå til med etter hvert synkende fuel reserve.

Innen jeg nådde frem til GCA overtakningspunkt hadde de 3 andre rukket frem og landet i rekkefølge, og nå hadde været utviklet seg til å bli praktisk talt lik ”NULL” tilstand.
ZK - Z hadde kun fuel nok til èn innflyging for så å trekke opp til foreskreven minstehøyde og å skyte meg ut hvis innflygningen skulle feile. (Flyene hadde ikke fått ”Martin Baker” enda).

Dette med ”silkelanding borti skauen” var liksom litt for galt på selveste julaften og ”perm” etter kl. 1200, det synes både ”GCA-Herman” operatøren og jeg i en kort ordveksling. Han lovte imidlertid å lede meg så fint og nøyaktig som mulig aldeles helt ned til bakkekontakt.
”GCA-Herman” – Ltn. Hermansen var legendarisk av format til å få ned fly i dårlig vær.
Med sin rolige stemme var utrolig flink til å roe ned nervene til dem som ”satt midt oppi det”.

Plutselig observert i øyekrokene mine fòr rullebanelysene bakover på begge sider og det kjentes at flyhjulene traff nedi snøen, men ellers var absolutt alt grått – hvitt.
Dra i utløseren for bremseskjermen og stoppe motoren var det neste og tryggeste og så stoppet man der mutters alene et sted i tåka på rullebanen.

Om litt kunne det høres dur i det fjerne, en traktor med tauestag ble observert og nærmet seg, svingte opp foran flyet og stoppet hvorpå sersjant Alf Myrvold kom med følgende utsagn på sin klingende Oslo dialekt: ”Står’u her a Johnsen, mutters aleine, å så midt på julaftn a’ gitt!?!”

Høy stemning så klart når vi ankom skvadronen med slepetraktor og en uforglemmelig og vellykket ”juletest” av beredskapen til 337 og 339 skv. kunne avsluttes med å være i skjønneste orden!

Vel innendørs ble jeg bedt om å komme innom ”Messa” før jeg dro hjem til Lier på juleperm, dette for å takke for tjenesten og hilse på ”GCA Herman” for vel blåst. Der inne satt allerede både han og de to tekniske assistentene med hver sine ”juleøl halvlitere” og som den lyksalige fenriken måtte betale – og vel unt var det!

Den gang sersjant Alf Myrvold og jeg har siden holdt følge karrieremessig i alle år helt frem til pensjonsalderen nådde oss begge i Braathens SAFE.
Hver gang vi møtes i vår Seniorklubb må historien frem om ”han som sto aleine i tåka midt på julaften a’ gitt”.

Ei heller glemmer jeg synet av traktoren med enhaustrøret stikkende opp i tåka og Alf med ei skinnlue som hadde utrolig lange ørelapper...

Ellers: Hver gang jeg er forbi Flysamlingen må jeg en tur bortom for å klappe litt på ZK – Z en god gammel kompis som ikke glemmes så lett.