T/R Hawaii med LH og UA

[YawDamper]

Ja, hva skal man si? Ettersom flyprat.no var opphavet til hele idéen om å reise til Hawaii for en opptining, er det vel bare rett og rimelig å svare med en TR. Den første fra denne kanten, så dere får bære over med alle klassiske nybegynnerfeil. Bildemateriell er innhentet med iPhone, så kvaliteten har blitt litt så som så - men det får bære eller briste.

Målet for turen var Honolulu, og det hele startet altså med lavpris-bonanza som ble annonsert her på flyprat.no for noen måneder siden.
Etter å ha sjekket priser, skjønte også undertegnede at enkelte av disse var for gode til å være sanne og neppe ville vare lenge. På det tidspunktet viste klokka allerede godt over midnatt, og ettersom man ikke reiser til Hawaii alene (vel, man kan jo det også, men trivelig med litt selskap), plukket jeg opp telefonen og ringte min venn Kermit: "Blir du med til Hawaii i februar?" Nå er Kermit allerede vant til at jeg ringer på merkelige tider av døgnet når det først er utsikter til interessante opplevelser, men denne gangen tok det kanskje litt overhånd. Jeg fikk et snøft tilbake gjennom telefonrøret, så et "hehe" og deretter snorkelyder. Nok respons til å kunne tolkes som et rungende ja. Så jeg bestilte to billetter for ruten OSL-FRA-SFO-HNL-EWR-OSL med UA, dog med et lite initielt innslag av LH. Bookingklasse P hele veien, hvilket ville gi en ganske søt EuroBonus-opptjening.


Reiseruten ga en utmerket anledning til å studere storsirkelkurser...

Midt i februar troppet vi opp på OSL for å sjekke ut forholdene i loungen. Lett og enkel frokost toppet med litt havregrøt er en kurant start når man skal reise halve kloden rundt. Søtt personale som satte tydelig pris på tilbakemelding om at havregrøten smakte akkurat som hjemme (samme poseprodukt, tro?). Uansett - forannevnte i betydning: en god start på reisen.


...må innrømme at dette ikke ser spesielt innbydende ut. Men det utgjorde faktisk en god tidligfrokost.

Lufthansa stilte med en A319-100, pushback noen få minutter etter oppsatt rutetid. Komforten ombord kan vel sammenlignes med Oslo Sporveier (eller hva det nå heter i disse tider, jeg har gitt opp å følge med), bortsett fra at midtsetet var blokkert. Som det fremgår av bildet, var setene rimelig tynne greier - et kjekt triks for å kunne tyne inn en seterad ekstra i minibussen? Grei nok frokost ble servert, og turen gikk rimelig raskt ned til Lufthansens hovedsete. Det var et par andre reisende som også satt der fremme foran gardinet, de fleste så ut til å sitte med haken godt nede på brystet og ta morgenen ganske med ro.


Echt Frühstück, courtesy of Lufthansen.

Ankomst Frankfurt på rutetid. I de 25 årene jeg har reist forholdsvis mye, har enhver tur innom Frankfurt fortonet seg som en blanding av maurtue og labyrint. Dette må være første gang jeg ikke har gått forbi et stillas, gjerde eller tyske kvinner og menn med tungt, bråkete utstyr som skamferer deler av terminalen. Uansett, labyrinten ble forsert, og Kermit og undertegnede ønsket å oppsøke loungen for å tilbringe noen timer der. En ikke helt strømlinjeformet prosess med å få tak i boardingkort - fra OSL hadde vi kun fått boardingkort til FRA, takket være den ikke helt store velviljen i UA og LH-systemene. Lounge-adgang var NJET uten boardingkort (til tross for at PNR ble opplyst), og en kø ved en LH/UA-skranke ble løsningen. Der kom man bak den berømte indiske storfamilien som tydeligvis var på flyttefot sammen med et tonn av sære ønsker fremsatt av'n far sjøl, som selvsagt også var æresmedlem av Uniteds GLOBAL SERVICES-program og selvsagt ble behandlet deretter. Resultatet ble 40 minutter som #2 i en stillestående kø, hvilket fikk meg til å frese såpass mye at Kermit følte for å hente kalde omslag for å roe stemningen. Min oppfatning var uansett den at når man blar opp litt ekstra for billetten (nuvel... i hvert fall tilsynelatende), så forventer man også litt ekstra service, slik at det ikke er nødvendig å stå i en kø for å få de nødvendige boardingkort.


Kanti... eh, loungen i FRA. Sikkert velkjent for alle som leser dette.

Det hele ordnet seg etterhvert, storfamilien trasket bedagelig videre og vi fikk komme inn i businessloungen. Ingen stor åpenbaring, minnet om en storkantine ved en større arbeidsplass. Det ble en smakeprøve av brygget de bød på, litt frukt og et par kaffe - det beste var muligheten for å få en god dusj, det var tross alt en del timer siden forrige gang, før avreise hjemmefra til vår ikke helt sentralt beliggende hovedflyplass.


Kall meg gjerne en enkel sjel, men jeg setter faktisk pris på å kunne fjerne flystøv fra legemet. Det gir også en viss glede å kunne trekke seg tilbake til private gemakker i selskap med en varm vannstråle, midt i et hav av folk som er på vei til alle verdenshjørner.

Etterhvert ble det på tide å lokalisere UA902, som var satt opp med en B747-400. Kermit hadde aldri tidligere sittet i annen etasje, så han hadde vært på meg som en klegg for å velge sete 16J/16K der oppe. Tidligere erfaringer med annen etasje i B747-400 er noe ... klamme... synes det er trangt, og de minimalistiske overhead bins har tidligere medført at jeg har måttet parkere rollerbagen i underetasjen. Det var ikke noe mindre trangt her, men United-flyvertinna pekte på det som fortonet seg som et hull i veggen, hvor det bare var å kaste inn kofferten. Litt strategisk må man være, så den øvrige forsamlingen fikk deponere sine romslige bagasje-kreasjoner før jeg fikk lirket min koffert på plass - noe som lot meg bli førstemann til å kunne hente den ut igjen da vi var vel i lufta.


Likte denne stablehylla under skjermen. Praktisk. Det har sikkert vært en flink båtdesigner med på å utforme noe slikt, hyller og stueplass er som kjent en kunst å få til på en intelligent måte (spesielt i fritidsbåter).

B747-400 har vel noe slikt som 20 businesseter i 2+2 konfigurasjon der oppe i annen etasje. På hoveddekket er konfigurasjonen håpløse 2+4+2, så det ble vesentlig "roligere" å sitte oppe i annen etasje, og ikke noen risiko for å bli tråkket over/på av andre enn Kermit, når han en sjelden gang skulle ut av setet ved vinduet. Kermit så ut til å trives riktig så godt, varme peanøtter kom straks på plass og stemningen var riktig så god.

Avgang på rutetid, og servicen var upåklagelig. Jeg la merke til de godt voksne damene fra United - av visse andre omtalt som dinosaurer - og fraværet av yngre årsklasser blant besetningen. Uansett, dinosaurene gjorde en utmerket jobb: god servering, flinke til å toppe opp halvtomme glass. Bra smakskombinasjoner i menyen samt tilgang på sandwicher og div. småsnacks på hele turen. Greit å kunne felle ned setet 180 grader, men litt stutt ble det - med dårlig plass til beina da jeg lå horisontalt. Skitt, au. Fra Kermit kom det bare godlyder, og da dino kom forbi med ostefatet ble stemningen riktig så salig.


Forrett. Lett og fin, knasende sprøtt grøntfôr. Slikt er bra.


Hovedrett. Dette er den berømte tilapia, kjent for å smake absolutt ingenting, eller rettere sagt: kjent for å smake det samme som tilbehøret. Her var det rikelig med smaksettende krydderier, så det var både syrlig og godt.


AAAH! Iskrem!


...og til en slik utsikt måtte jeg pent spørre T-Rex om en ekstra iskrem. Kalorier... skitt. Iskremen hos United er bare vidunderlig.

(fortsetter...)

[YawDamper]

United kunne by på et godt utvalg av filmer, og jeg rakk å se tre av nyere dato. Morsomt å se de nærmest hysteriske tiltakene som United setter i verk hver gang noen fra flight deck skal ut for å late vannet. "Sikkerhetsgjerde" i form av noe som ligner på en stor eggdeler, som settes opp der fremme i midtgangen - og effektivt setter en stopper for ethvert forsøk på å komme seg frem til flight deck (eller, Gud forby: de fremre toaletter). Jeg er glad det er litt enklere forhold i min egen jobbhverdag...

Etterhvert kom jeg i snakk med den ene dinosauren, som ble sittende med strikketøyet etter at middagsserveringen var unnagjort. Ettersom vi er i samme bransje, ble det en prat om både det ene og det andre.
T-Rex fortalte at dagens flyging var full i C og F, med noen få ledige plasser i Y. Videre at deres "frequent business travelers" så ut til å foretrekke annen etasjen, nettopp fordi det er "roligere" der oppe. Hun sørget videre for en invitt til flight deck etter landing på SFO, noe som jeg dessverre pent ble nødt til å avslå grunnet en noe tight connection videre til HNL. Like fullt: den strikkende dinosauren fra Santa Cruz kunne fortelle at Europa-rutene er populære blant kabinbesetningen i United. De har et rostering-system som tillater "bidding" på ruter - og de som har vært med i gamet en stund, vet hvor det lønner seg å fly for å få best mulig uttelling i form av forholdet arbeid/påfølgende fridager. SFO-FRA-ruten er i toppskiktet, og "seniority" gir prioritet i biddingen. Det forklarer tendensen til "senior air"-tilstander ombord. Interessant var det også å høre om sammenslåingen med Continental, som ikke forløper helt smertefritt. Utad fremstår det som ett selskap, men innad ... visstnok ikke bra. Nå skal alle slike utsagn tas med en liten klype salt, men spor av sannhet kan det nok være. United har for mange folk med på lasset, Continental ansetter (dog kamuflert som en del av det sammenslåtte selskapet). Og, ikke overraskende: nyansattes vilkår er vesentlig dårligere enn de opprinnelige United-vilkårene.

Tilbake i setet var det på tide å prøve "WiFi onboard". Skuffende å se at dette var en tilleggstjeneste til $16.99, men det fungerte fint. Bortsett fra at kortet mitt ble belastet to ganger for tjenesten. Skype gikk det ikke an å bruke før jeg aktiverte VPN og i prinsippet var i kontakt med verden via VPN-serveren hjemme i egen stue. Overraskende nok en upåklagelig forbindelse uten vesentlige forsinkelser.

Ankomsten til SFO bød Kermit på fin utsikt over the Bay area, da vi skulle hele veien rundt og lande fra sør. Litt synd å komme til SFO uten å tilbringe noen dager der, men det får bli neste år. Vi var heldige og kom først i køen for passkontroll, som var unnagjort på et blunk. Det har blitt såpass mange reiser til USA det siste året at jeg ble møtt med spørsmålet "er du her IGJEN?" samt et "you're most welcome". En trøst å vite at jeg ikke står på svartelisten (ennå). Måtte det forbli slik. Bagasjeutlevering tok litt tid, så skulle det hele slepes gjennom tollen og deretter sjekkes inn på nytt før ny securitykontroll og et møte med TSA. Raskt og effektivt, men en stund var både Kermit og jeg litt smånervøse for at tidsskjemaet skulle sprekke. Det er tross alt ikke helt uvanlig med ganske lange køer ved innreise til USA...

(bildene herfra ble slettet i frustrasjon over 20-bilders-grensen pr. posting, som likevel ikke viste seg å være noe problem, all den tid det er en begrensning på 10k tegn pr. post og hele greia må deles opp i flere deler... noe jeg ikke var klar over før jeg hadde redusert bildebanken til 20 bilder. Grr. Man lærer...)


Videre med UA73 i UnitedFirst. Dette er en innenriksflyging, med et litt "lavere" servicekonsept. Oppsatt med en gammel holk av en B767-400, Kermit og jeg havnet i sete 2J/2K. Flyet bar preg av å være en del år gammelt, det luktet gammel fly-galley (den velkjente lukten av fastbrente matrester i galley-ovner...merkelig hvordan alt blir luktende likt etterhvert, samme hva det er som brenner seg fast). AVOD-kontroll ved sete 2J fungerte ikke. Dette var i det hele tatt ikke noen god reklame for United, og det dukket opp en viss gru for returen HNL-EWR som også skulle foregå med B767. La merke til en detalj i setebeltet: airbag på høyre halvdel. Antar at det har å gjøre med at business-setene ikke er orientert langs flyets lengdeakse, men er noen grader offset ut mot skroget. Tenkte mitt om at det må være vanvittig kostnadsdrivende å ha ettersyn av et større antall airbags i sikkerhetsbeltene.


Har sett bedre tider. Evt. vært utsatt for særdeles lite vennligsinnet behandling. Eller har noen tygd på den?

De kalde peanøttene kom på bordet, likeledes passende drikkevarer, men denne gang servert i plastglass. Også her lot setet seg legge helt ned, og turen på 5H20M gikk greit, uten noen videre dikkedarer. Middag var et valg mellom ravioli med ost eller en kyllingrett, ingen av alternativene fremsto som kulinariske perler. Kombinert med dunsten fra gamle galley-ovner som trengte en vask, kom ikke matlysten opp på noe særlig nivå. Men er drikkevarene er OK, så går det meste ned...med tiden til hjelp. Film ble det dårlig med, da jeg ikke hadde fungerende fjernkontroll. Fra Kermits sete hørtes både smattelyder og rolig latter, der han satt fordypet i både iskrem og en eller annen komedie.


Jada. Joda. Rikelig med drikke fikk det til å gå ned, men hva det nå enn var, så føltes det som om det vokste litt inne i munnen for hvert tygg.


Grei nok, men iskremen var definitivt den store höjdaren.

Ankomsten til HNL og oppholdet der skal i stor grad forbigås. Bortsett fra Pearl Harbor av stor historisk verdi, var Waikiki-området en syndens pøl som ga opphav til assosiasjoner til de verste grisefestene på Gran Canaria. Ikke noe for en sart sjel som er oppvokst med Landstads salmebok på nattbordet. Kjøreturen rundt øya og diverse avstikkere var bra, behagelig klima og gode bade-/solemuligheter. Hilton-ghettoen ga minimal uttelling for GOLD-status, gullfrokosten var begrenset til kaffe, frukt og en tørr toast eller noe cornflakes-greier, og imponerte egentlig ikke. Altså: man har opplevd så mye bedre i Hiltons regi i andre verdenshjørner. Det mest anstrengende(!) var egentlig å komme seg opp til rommet i 30. etasje. Heiskø og atter heiskø. Da jeg en morgen hadde prestert å glemme bilnøkkelen på rommet, tok det en drøy halvtime før jeg var tilbake i det tilknyttede P-anlegget - man kan bli sliten av slikt. Like fullt, da jeg først innså at jeg måtte en ekstra tur opp på rommet, fikk Kermit i oppgave å hente den eksklusive velkomstgaven man skulle få som gullmedlem. Vannflaskene hadde jeg allerede fått i resepsjonen. Kermit strålte som ei norsk midnattssol da han skulle til SPA-avdelingen og hente denne utsøkte gaven, men kom noe slukøret tilbake, kun bærende på en engangsdosett med rosa badesalt.


OK, OK. Oahu hadde sine lyse sider. Jeg skal innrømme det.

Et avbrekk fra Oahu ble nødvendig, og vi satte kursen over mot Hawai'i. Billetter var booket med Hawaiian Airlines, og dette skulle bli et kjærkomment møte med B717-200. Kabinkonfigurasjon var to rader med 2+2 i "first" samt den kjente 2+3 videre bakover i flyet. Ettersom vi hadde en del bagasje som vi ellers måtte ha betalt for, var prisdifferansen liten ved å velge "first"-produktet. Lounge i HNL var stengt på grunn av oppussing, men det ble et par glass vin ombord. Litt skuffende å se at vektbegrensning på 23kg pr. bag ble kontrollert så nøye når man reiste "first" også - heldigvis var det en automatisk måle-/veiestasjon ved innsjekk, og fingertrikset med å hjelpe kofferten til å veie mindre enn 23kg fungerte fint. Det at koffert #2 kun veide 3kg, var ingen formildende omstendighet overfor automatvekta.


Fin utsikt. Kermit og jeg hadde gjettekonkurranse om flygehøyden. Tippet FL210, og det viste seg å være korrekt.


Fra "first" hos HA / B717-200. To rader med 2+2 konfigurasjon. Helt greit. Drikke servert i plastglass, men like fullt koselig med litt modulasjonsolje underveis.

Herlig å fly i B717, stille og fint der fremme. Flyturen var over på snaue 45 minutter og bød på grei utsikt underveis. Ankomst KOA, til en helt annen atmosfære enn HNL. Her var det rolig, behagelig stemning - ikke mas og kjas som på avreisestedet. Utendørsterminal vitner om begrensede mengder nedbør. Kun noen få meter å gå til AVIS-bussen, som kjørte oss rett til AVIS Preferred-disken, hvor vi fikk utlevert nøklene til en Ford Mustang. Kermit, som har et varmt forhold til biler, ble rent våt i øyekroken og måtte svelge tungt da han så bilen. Kjærlighet ved første blikk...


Utendørsterminalen i KOA. I prinsippet kunne man nok ha hoppet gjennom buskene og løpt ut på tarmac om man hadde hatt et ønske om det. Hvor langt man hadde kommet, er en annen sak.

Også Hilton Waikaloa Village er en stor turistmaskin. Det ser så meget bedre ut på web... alt for stort, og det tar TID å komme seg rundt. Rommet var ikke noe å skryte av, grei balkong med utsikt - men det luktet mugg inne. Ingen vesentlige GOLD perks her heller, her var ikke noen form for frokost inkludert. Det er tydelig at Hilton på Hawaii lever godt av turistene og vet at de kommer uansett. For min egen del er konklusjonen klar: neste gang blir det mindre hoteller, gjerne utenfor kjede-tilhørighet. På denne turen så jeg meg blind på HHONORS-tilhørigheten og fikk oppleve ulempene ved å bo på disse turistmaskinene.

(...fortsetter...)

[YawDamper]

Ny tur med B717-200 på ruten KOA-HNL, loungen i KOA var søt - et av få områder med aircondition, men ikke det helt store utvalget av ting å tygge på. Vann og kaffe, derimot - i mengder. Avslappet stemning ombord i HA-maskinen, og småprat med FC etter landing ble møtt med "why didn't you say hello BEFORE departure?" og et sterkt hint om at klappsetet hadde vært tilgjengelig. Så undrenes tid er ikke helt forbi, selv på amerikansk territorium - om man er heldig å kunne fiske frem ID-kortet. Selv hadde jeg så liten tro på at det var mulig med klappsetetur at jeg ikke engang gadd å spørre før avgang.


Egentlig greit at OSL har tak, slik at man slipper å få for mye FZFG i nesa. Men her i KOA fungerte det fint uten tak over.


Det var noe gammeldags, litt trist-sjarmerende over HA-loungen i KOA. Kjekt sted å gå inn for å kjøle seg ned litt.

Tilbake i HNL ble det noen timer i United-loungen i påvente av UA14 til EWR. Denne var satt opp med B767-400, vesentlig nyere "ship" enn forrige tur i B767. Morsomt å lytte til AVOD kanal 9 med ATC voice, og filmutvalget var bra. Fikk sove en del timer før ankomst EWR. Basert på erfaringene fra forrige B767-tur, fryktet både Kermit og jeg denne lange turen - men her var alt så meget bedre. Det at det var en nattflyging, og med det servering av kveldsmat pluss godnatt-iskrem, slik at vi fikk litt å sove på - var nok ingen ulempe.


Kabinkonfigurasjon i UnitedFirst, B767-400 HNL-EWR. Synes synd på vedkommende som satt inne i "class 2 rest compartment" til venstre - sikkert på jobb, men under lovlig nedhviling. Håper jeg aldri må oppleve å være med på noe slikt på jobb.


Tja. EggMakkMuffin? Eller noe slikt. Innenriksfrokost ... og jubelen stod ikke akkurat i taket.

Loungen i EWR var grei nok og bød på en god morgendusj. Ikke noe særlig å spise, kun knaske-gulrøtter, ost, kaffe og kjeks. Her var det også kjekke arbeidsposisjoner for å sette seg ned med PC og jobbe/komme ajour med epost og div. annet, samt godt WiFi-nett.

Turen hjem med UA38 EWR-OSL gikk greit, samme servicekonsept som på vi opplevde på UA902. Også her var business-setene noe offset i forhold til flyets lengderetning, men ingen airbags. Noen som vet hvorfor (jeg vet ikke!) ?


UA38 - forrett. Frisk og fin.


UA38 - så en salat, knasende sprø og frisk. Bra!


UA38 - tid for kylling. Heller ikke denne helt på jordet, men Hellstrøm ville nok karakterisert den som noe tørr. Det kunne jeg i så fall ha sagt meg enig i. Men smaken var helt OK.


Saliggjørende ost sammen med noe søtlig i glasset. Mmm. Nok en gang dro både Kermit og undertegnede på smilebåndet.


...og vi topper med iskrem.

Jeg er ikke spesielt begeistret for B757-200 over lengre distanser - for liten mulighet til å strekke på beina når det ikke er mulig å ta seg et par runder gjennom flymaskinen. En snor skilte business-kabinen fra economy-seksjonen, og det ble begrenset med traving frem og tilbake. Bedre ble det ikke da flyvertinnene begynte å stable trolleys foran ved galley, for å bygge en terrorsikker mur da de stakkars flygerne skulle ut for å drenere kaffen. Et par filmer og deretter krype til køys - våknet over Shetland til fin og svart kaffe, enkel frokost og en kjapp tannpuss før ankomst OSL noen få minutter før oppsatt rutetid.

...og frokost før ankomst OSL var OK, ikke all verden å skryte av --- men det var det heller ikke plass til, foregående kvelds middag måtte ta noe av skylden for det.


Alt i alt leverte United et godt produkt. Turen SFO-HNL var som nevnt preget av materiell som trenger en solid kosmetisk overhaling, men i det store og hele: bra. Og iskremen ombord er fortreffelig. Likeledes portvinen som kommer sammen med osten. Litt trøblete med IT-systemer hos LH/UA (eller ligger skylden hos SK som stod for innsjekk på OSL?) som ikke snakker sammen 100%, slik at man må få nye boardingkort i FRA. Og av en eller annen grunn "datt" mitt EB-nummer ut av systemet i Oslo, slik at jeg måtte etterregistrere poengene for første segment etter hjemkomst. Kermit kunne selvsagt ringe dagen etterpå, bare for å fortelle at hos han hadde alt blitt registrert OK.

Ellers? Hawaii kan være aktuelt som reisemål på et senere tidspunkt også, men da styrer vi unna Honolulu. Og Hilton.

Og Kermit? Han kom seg lykkelig hjem, han også - full av iskrem og gode opplevelser, og noe motvillig gikk han også med på å tilgi meg for den nattlige oppringningen som startet det hele.

Benytter anledningen til å si TAKK for tips om "tilbudspris" på billetter - det ga opphav til en kjekk vinterferie!

[TommyL]

Kjempegod og interessant trip report, mange takk!!

[dc-8-63]

Flott rapport - ja dessverre har dere opplevd en del av Hawaii som lett kan unngås - det finnes mange gode kilder her på forumet og på Bonusfeber.no som kan hjelpe med mye på Hawaii, noen av oss er også aktivt i gang med "noe spennende" på en av øyene og har et bredt kontaktnett hvor man sjelden er lengre unna bølgene enn 20 meter og det på små strender hvor man ikke akkurat står i kø

Mahalo

[YawDamper]

...burde kanskje legge til at det gamle mantraet "bort fra hotellene, ut for å treffe folk" gjør enhver reise, inkl. til turistfeller på Hawaii, mye mer interessant! Hoppet med vilje over det meste av hva vi faktisk GJORDE på øyene i TR'en, da jeg tenkte som så at det var det fly-relaterte som var av størst interesse. Med gudbedre, vi tilbragte ikke mye tid på hotellene - takk og pris!

Bare det å komme i snakk med en hundelufter på østkysten av Oahu samt tilbringe litt tid hos den heller radikale dama hos Mountain Thunder coffee på Hawai'i - var egentlig langt mer interessant enn å ligge å solsvi seg selv på Waikiki, evt. se på et "lokalt show" (kunne se det meste fra balkongen uten å betale noe ekstra for det). Pearl Harbor er jo interessant nok av historiske årsaker, men for oss holdt det å dra dit én gang og bli ferdig med det - med all respekt for hva stedet betyr for amerikanerne.

Øyene frister absolutt til flere besøk, og vi likte oss godt på Hawai'i. Fant mye god mat fra økologiske bruk, saftige og fine greier - og milevis med gode og ikke fullt så gode veier, samt lite trafikk, behagelig klima, variert geologi og generelt interessant natur. Så vi tilbragte ikke mer tid hos Hilton enn høyst nødvendig og fikk i grunnen både sett og opplevd mye, solet og badet når det passet seg - så er ikke på noen måte misfornøyd bortsett fra at hotellene ikke var helt etter forventningen.

Ellers hadde AVIS en vanvittig uting i GPS'en i bilen som vi leide på flyplassen/HNL. Et ikke-avslagbart guide-program som både spilte banjo og holdt et 20-minutters foredrag i det vi nærmet oss Waikiki. Hver eneste gang, enten vi kom fra øst eller vest. Bruksanvisningen fortalte så kjekt om hvordan ondskapen skulle kunne slås av, men det nyttet ikke. Enten GPS AV eller fullt foredrag. Utrolig enerverende!

På tide å lade opp til neste tur. Også den et resultat av Uniteds noe utilsiktede vintersalg...

[Twin Otter]

Heisann! Tusen takk for en flott, velskrevet tr-debut. Veldig kjekt å få noen rapporter i kjølvannet av Widerøe's supersalg. Hawaii er en plass jeg tror mange har lyst til å reise til. Men ser at det faktisk kan være greit å styre unna Honolulu og sånn.

Håper du får en fin tur på ditt neste eventyr. Kanskje det er lov til å håpe på en rapport fra den også.

[LN-FHU]

Tusen takk for en flott rapport og bra bilder.
Tør man spørre hva herligheten kom på pr.pers. ?

[737-405]

Hjertelig takk for en glimrende rapport! Dette var virkelig en god start på karrieren med rapporter Håper på flere fra deg.

[Someone]

Takk for titten

Trodde alle UA sine ex-CO 767-400ER var pusset opp, men har de beholdt noen med gammel innredning for Hawaii bruk?

[Cecilie]

Takk for flott rapport!

Det må ha vært en 767-300 fra SFO, etter som alle -400 er i ny config nå.

[nime]

Takk for flott og interessant rapport!

Bra å vite at man ikke trenger å tenke på Hilton engang der borte.

[YawDamper]

Hei, alle!

Tusen takk for trivelige tilbakemeldinger!

Cecilie: kabinconfig i begge B767/business var 2+1+2. I itinerary står de oppført som B767-400, dette samsvarer også med safety briefing card som lå ombord. Kabinconfig var forsåvidt lik i de to maskinene til/fra HNL, men førstnevnte maskin bar preg av å ha vært i drift en stund. Slitte paneler i kabinen, kosmetiske småskrammer her og der i div. plastpaneler (mer eller mindre forsøkt utbedret), galleys som luktet som ... gamle fly-galleys. Setene var forsåvidt OK.

Samme seter i maskinen HNL-EWR, men hele kabinen fremsto som mye mer "fresh", minimalt med småskrammer, bedre belysning (mindre gul-preg), ingen sjenerende lukter av fastbrent tilapia/kylling/risotto (stryk det som ikke passer). Hadde jeg vært litt mer våken, så hadde jeg notert N-nummeret, får gjøre det neste gang ...

LN-FHU: det var en svært fordelaktig pris. Klart at det kom på noen kroner, men faktorerer man inn 200% EB-opptjening, så vil jeg absolutt si at det var et kupp.