Sierra Leone

[imm]

Hva svarer man når man blir spurt om å bli med til Sierra Leone? Verdens fattigste land, som nettop har gått igjennom en særdeles blodig og brutal borgerkrig, der barn måtte drepe sine foreldre, foreldre måtte drepe sine barn.
Ja hva skal svare på en sånn invitasjon? Selvfølgelig svarte jeg JA.

Jeg skulle egentlig reise med Ryanair til London, og Astraeus (B757) til Freetown. Men ting utenfor min kontroll gjorde at jeg måtte endre rute i siste øyeblikk. Jeg dro derfor med Widerøe fra Torp (WF301), SAS til Brussel, og videre derfra med Brussels Airlines. Alle flyene var på rute, og selv om jeg hadde kort forbindelsestid i Brussels (55 minutter), gikk alt som på skinner. Turen fra København til Brussel gikk med LN-ROR. Da jeg satt ombord i Brussels A330-300 på vei til rullebanen, så jeg samme fly var bak oss i køen ut.

Jeg fikk et godt inntrykk av Brussels flyplass, og også Brussels Airlines. Både bakkemannskapene var hyggelige og hjelpsomme, så var de ombord. Maten var god, og setene var gode. Rikelig med benplass, selv på økonomiklasse.

Jeg skal ærlig talt innrømme at jeg reiste med en god blanding av skrekk og glede. Og på flyplassen møtte jeg det jeg fryktet: Fullstendig galskap. Jeg fikk ikke den ene kofferten min, og måtte melde den savnet. Det tok lang tid. Når det omsider var gjort, kunne jeg fortsette ut. Da på vei ble jeg praiet av en svært så autoritær mann som ba meg om å bli med han. Vi gikk bort til tollen, og mens vi sto der ombestemte han seg og sa jeg måtte bli med utenfor bygningen. Jeg ble veldig skeptisk, og visste ikke hvem han var. I døra ut møtte han en mann i en uniform som så veldig hjemmelaget ut. 4 gullstriper på armene som åpenbart var hjemmelaget. De to ombestemte seg og tok meg med inn igjen. Jeg var sikker på at dette var to kamerater som skulle loppe meg for alt jeg hadde. Jeg var redd. Men det viste seg at de faktisk var tollere, og at de ikke fant noe de kunne bruke mot meg for å få bestikkelser. Så det gikk greit til slutt. Men situasjonen oppfattet jeg som dramatisk (vanskelig å skildre hva som faktisk skjedde).
Transport fra flyplassen til Freetown by skjer med ferge. Den går bare i forbindelse med flyavganger/ankomster. Og siden jeg hadde brukt så mye lengre tid enn alle andre passasjerer, rakk jeg ikke båten. Neste fly (til landets hovedflyplass) kom 7 timer senere! Så det ble lang tid å vente.
Flyplassen var liten, og selv Torp var stor og travel i forhold til denne. Det var kun ett fly parkert. En 737 uten logo (N888AQ).
Det var desverre for mørkt til å ta bilder.

Oppholdet i Sierra Leone ble en opplevelse uten sidestykke. Landet og folkene overraket meg på alle mulige måter. Vi ble tatt imot med åpne armer over alt. Folk var særdeles vennlige, og all min frykt om brutalitet og barbarisme var fullstendig forskjell fra det jeg opplevde. Jeg var i Sierra Leone sammen med 3 andre fra Norge, hvorav en av disse er en som kom som flytning hit under borgerkrigen. Sierra Leone har alt som skal til for å komme seg opp på egne ben: Fisk i havet, masse dyrkbar mark, noen av verdens fineste strender (fullt på høyde med strendene i Karibien). Men av en eller annen grunn får de det ikke til. Det er mye som må gjøres før Sierra Leone kan bli en destinasjon for en alminnelig turist. Det må omfattende grep i infrastrukturen, og holdningsendringer med tanke på forsøpling er to ting. Flyplassens beliggenhet er dessuten håpløs. Vi brukte 5 timer fra hotellet til flyplassen, og det er ikke akseptabelt. Normalt kan man ta helikopter, luftputebåt eller fergen. Men luftputebåten har vært ute av drift i 5 måneder, helikopterne ble satt på bakken samme dag som jeg kom. Og fergen er svært upålitelig, og veien til fergen er ikke dimmensjonert for trafikken.

Vi var for det meste i og rundt Freetown, en by større enn Oslo. Det var magisk å være der på kvelden, for så å si ingen hadde strøm. Enkelte hadde egne aggregater, men det var stort sett bekkmørkt over alt. Og flere steder kom lommelykten til sin rett. Det er utrolig i en så stor by. Vi ble også invitert hjem til mange folk. Det var rørende å bli bedt på middag, hvor maten ble laget inne, med kull som varmekilde, og ett stearinlys i huset til å lyse opp. Det må oppleves!

Ellers fikk jeg et godt kontaktnett der nede, og fikk til og med et møte med visepresidenten, informasjonsministeren og "minister of state" - hva man nå skal oversette det til. Føler jeg har fått et godt grunnlag for å kunne gjøre noe nyttig i Sierra Leone. Det gjelder bare å få støttespillere her i Norge før en kan sette igang.

Det blir ikke den siste turen til Sierra Leone. Jeg elsker landet og folket. Og gleder meg allerede til neste tur dit.

IMM
(bilder kommer)