KUL-KCH-SIN-UPG-AMQ-SUB-DPS (2013)

[SeatBelt]

Høsten 2013 ble for det meste tilbrakt i Asia, og etter to måneder fulle av reiseopplevelser fra Thailand, Kambodsja, Vietnam og Myanmar touchet AirAsia-maskinen fra Yangon ned i Kuala Lumpur. Nesten fire uker var til rådighet før en forhåndsbestilt bil skulle hentes i Perth, Australia. Hva alle disse skulle fylles med, var ikke fastsatt ved ankomst Kuala Lumpur. Mye ble bestemt underveis. Det ble til slutt en spennende rute og en asiatisk øyhopping jeg ikke ville vært foruten. Inntrykkene fra de forskjellige bydelene i Kuala Lumpur, regnskogen på Borneo, skyskraperne i Singapore, gatene rundt hotellet i Makassar, stillheten på Molana øverst i Bandasjøen, hverdagslivet rundt på de sørlige Molukkene og turistfarsen som ventet på Bali er litt av en kombinasjon – men dekker samtidig mye av hva regionen har å by på.

Det ble dessuten en rekke interessante legs, fordelt på AirAsia (Malaysia og Indonesia), Sriwijaya Air, Lion Air og Wings Air.

Reiserute:
04.11.2013: AK5226 KUL-KCH 320
09.11.2013: AK1775 KCH-SIN 320
10.11.2013: QZ2802 SIN-UPG 320
11.11.2013: SJ592 UPG-AMQ 738
22.11.2013: JT887 AMQ-SUB 738
22.11.2013: IW1816 SUB-DPS ATR



Reisen begynner i Kuala Lumpur. Mitt førsteinntrykk av Malaysia var at dette landet skilte seg betraktelig fra de øvrige stedene jeg hadde vært. Riktignok landet vi i hovedstaden og fikk se oljepenger og andre storinvesteringer rett i øynene. Landets økonomiske utvikling har en lang historie, og naturressursene er mange. Dette kommer kanskje særlig frem i områdene der Petronas Twin Towers ruver i dag, som for øvrig var like ved hotellet, DoubleTree by Hilton. Området rundt var grønt, velholt og innbydende i varmen.





Jeg ble ikke særlig imponert over byens Chinatown, og jeg savnet det yrende livet som preger mange andre asiatiske byer, selv om Little India var ganske eksotisk. KL er en by preget av en god porsjon moderne og vestlige butikker/kjøpesentre som er veldig store, men har samtidig hyggelige kvartaler med klare religiøse symboler. Av landets ca. 30 000 000 innbyggere er over 60 prosent muslimer.

[SeatBelt]

04.11.2013: AK5226
Kuala Lumpur (KUL)-Kuching (KCH)
AirAsia (Malaysia)
Airbus A320-200
Economy (Promo)

Det holder med noen dager i Kuala Lumpur. Etter å ha testet ut noen restauranter og shoppingfasiliteter – og prøvd å unngå noen ekstreme ettermiddagsbyger – var det klart for natur: Regnskogen på Borneo. Det er mange måter å se denne på. I nord ligger delstaten Sabah, med Kota Kinabalu som et godt utgangspunkt. Her finnes mange muligheter for utflukter til regnskogen, fjellklatring og videreforbindelser til andre siden av øya. Brunei Darussalam, som ligger ganske midt på og er et styrtrikt uavhengig kongedømme, er et sted mange hopper over av prismessige årsaker, men har visst også en regnskog i bakhagen. For vår del ble utgangspunktet et sørvestlig knutepunkt; Kuching, i den andre delstaten på Borneo; Sarawak.

Totalt har Malaysia 13 delstater, og elleve av dem ligger altså på den malaysiske halvøy.

På vei til flyplassen gikk det meste knirkefritt, men så begynte klokka å tikke og tiden ble knapp. På lavpristerminalen på Kuala Lumpur International Airport (KLIA) ble bagasjen screenet før den ble levert, og det betød samtidig at innsjekkingen stengte før bagasjen rakk frem til skranken. Min umiddelbare tanke var at løpet var kjørt, og at vi måtte kjøpe nye billetter – dette var tross alt et lavprisselskap. Men jeg tok feil. AirAsia surret en del med bag-tags og forsinket oss ytterligere, men var likevel snille og sendte bagasjen av gårde med et smil. Det ble en intensiv økt frem til gaten, der det kun var få minutter igjen til boarding.





Jeg hadde ikke reservert seter, men ble tildelt rad åtte. Flighten var beregnet til å vare i en drøy time.





Flighten var full – det virker som det er mye trafikk mellom Kuching og KL.





Ikke uventet bygget det seg opp en del cumulus-skyer, og jeg slutter ikke å la meg imponere over hvor høye skyer kan bli rundt ekvator. I Nord-Europa er vi vant med å fly høyt over skylag selv på fuktige sommerdager, mens det rundt ekvator ikke er uvanlig å ligge i cruising altitude på 30-40 000 fot og ha kritthvit utsikt.



Borneo møtte oss med ganske fint vær. Vannet i Sør-Kina-havet er ganske leirfarget, og særlig er dette synlig ved elveutløp langs kysten. Jeg husker det samme fra Vietnam, som ikke ligger langt nord fra ruten vi nå fløy.





Kuching International Airport ligger ikke langt fra sentrum, og rundt ligger regnskogen.





Flyet skulle tilbake til KL, og crewet var raskt ute og bisto gatepersonellet med boarding.



Ved ankomst fikk jeg nytt stempel i passet. Det var litt merkelig, med tanke på at dette var en innenriksflight.

[SeatBelt]

Kuching er i seg selv ikke verdens navle. Byen har ca. 170 000 innbyggere og jeg ble overrasket over hvor liten byen var. Riktignok er ikke november høysesong, da det delvis er regntid rundt Sør-Kina-havet, men jeg hadde kanskje ventet et enda mer yrende liv her. Byens navn betyr ”katt” – dette kommer tydelig frem i kattemuseum og kattestatuer rundt i byen.





Hotellet, Harbour View Hotel, var en god base, og tilbød helt greie rom for 300 kroner natten, ekskludert frokost. For den som foretrekker mer luksus, finnes både Hilton og Pullman like i nærheten, og for den som er på budsjett er Kuching en hyggelig by med mange mindre gjestehus i bykjernen. Men det var ikke byen jeg var kommet for å se. Jeg har lenge vært fascinert av hvor mangfoldig dyrelivet er i tropiske strøk, og jeg gledet meg veldig til å se det på nært hold. Det er mange muligheter for dagsutflukter fra Kuching, og flesteparten er organiserte. Prisene varierer veldig, men det er ikke spesielt billig. Man kan spare mye på å reise selv, men ikke alle steder er like tilgjengelige eller lett å vite om.

Et orangutangreservat like utenfor byen er et naturlig stoppested for mange. Orangutangen på Borneo er utrydningstruet, blant annet som en følge av vekst i palmeoljeindustrien. Dette er en vanskelig problemstilling i både Malaysia og Indonesia, der palmeolje representerer en av de aller viktigste eksportvarene. For landene er det avgjørende med økonomisk vekst, og med en enorm etterspørsel etter palmeolje fra hele verden, er det liten tvil om at inntektene fra denne råvaren spiller en stor rolle for landenes økonomi. Taperen er orangutangen. Den enorme avskogingen palmeoljeindustrien krever, truer flere dyrearter og er dessuten ikke et ubetydelig klimaproblem. Å si nei til palmeolje er derfor viktig i et klima- og miljøperspektiv. Utfordringen er å finne en balanse mellom vern av regnskog og truede dyrearter, og hensynet til økonomi.

Debatten om palmeolje handler likevel om mer enn klima og økonomi; den handler også om påvirkning på helse, men et flyforum er neppe rette arena for å strekke den strikken noe særlig lenger. Det var uansett veldig interessant å lære mer om dette, og fint å se et stort engasjement knyttet til å bevare orangutangen.



Jeg anbefaler også noen dager i Bako National Park, som ligger nord for Kuching, helt ut mot kysten. Nasjonalparken er tilgjengelig med båt, og tilgangen avhenger av høyvann. Her ute er det mulig å overnatte i en slags leir, med ganske primitive hytter og en liten matsal lengst ned mot havet. Beliggenheten er flott, og turmulighetene rundt i nasjonalparken er mange. Noen av stiene rundt i nasjonalparken tar opp mot åtte timer å gå, og det er krevende i et tropisk klima. Det er mye opp og ned, men mellom trærne ligger bortgjemte strender, utsiktspunkter og friske bekker. Noen dager ute i nasjonalparken gir et veldig godt innblikk i regnskogen på Borneo.











Det er mulig å reise videre fra Sarawak, med Kuching som utgangspunkt. Har du tålmodighet, er det mulig å kjøre buss, og har du mot, kan du leie bil. Standarden på veien varierer, men rundt de større byene er det bra. Problemet er ofte jordras som en følge av kraftige regnskyll, og det kan selvfølgelig by på en del utfordringer for landeveisreisende. Det er også mulig å fly videre oppover. Både Malaysia Airlines og AirAsia har rimelige billetter til flere destinasjoner langs kysten, inkludert Brunei og Kota Kinabalu.

Jeg var på min side klar for strandliv, og hadde bestemt meg for å finne en paradisøy. Det var nå jeg hadde muligheten. Jeg ville ha paradis, og brukte derfor mye tid og nattesøvn på å komme frem til det rette.

Først kikket jeg på Togean-øyene, som ligger like ved Sulawesi, Indonesia, to grader fra ekvator. Disse skal være fantastiske, men etter research på det ene og det andre forumet, TripAdvisor og en haug med reiseblogger, fant jeg ut at mange hadde oppfattet det som en nedtur å komme ut dit. Med tanke på at det var en krevende reisevei ut til øyene, tok jeg ikke sjansen. Et alternativ var Sulawesi i seg selv, men jeg var ute etter det mer bortgjemte; Sulawesi er ganske tilgjengelig, og jeg kunne rett og slett ikke ta sjansen på å havne på en strand med barer og diskoteker fem meter unna. Jeg ville ha stillhet, og kanskje en liten dose kultur på en bortgjemt øy? Det tok med andre ord tid for meg å komme frem til det rette, og ved avreise fra Malaysia var ingenting annet enn to flybilletter videre bestilt.

[SeatBelt]

09.11.2013: AK1775
Kuching (KCH)-Singapore (SIN)
AirAsia (Malaysia)
Airbus A320-200, 9M-AHT
Economy (Promo)

Første stopp ble Singapore, og det var nå seks år siden jeg var her sist. Avreise fra Kuching gikk smertefritt, med taxi fra hotellet til flyplassen.

Flyplassen minner meg om Værnes med store glassvinduer ut mot flyene.



Denne loungen tilbød også gratis tilgang for Diners-kunder:



Ved utgangen ventet 9M-AHT, levert til AirAsia i 2009. Flytiden ble beregnet til 1:25, og jeg hadde valgt sete 9A.



Her sto også malaysisk-indonesiske Malindo (MALaysia-INDOnesia) der indonesiske Lion Air eier halvparten – derav det samme designet:



Malaysia Airlines er også en fast traver på KCH:

[SeatBelt]

Flyturen ned til Singapore brakte oss enda nærmere ekvator, og cumulusskyene vokste deretter. Men denne tiden på døgnet skulle gi mindre sjanse for kraftig turbulens og sikk-sakk-kjøring mellom vertikale skyer enn senere på dagen.





Maskinen ble levert i 2009, og var ganske velholdt.





Den samme advarselen som sist ble også servert:



Jeg har landet i Singapore to ganger tidligere, men begge gangene var grytidlig om morgenen før lysets frembrudd. Nå fikk jeg utsikt over Johorstredet, Singaporestredet, og den enorme trafikken som preger disse trange sundene:













Den travle Changi-lufthavnen er i verdenstoppen, det er også dens største flyselskap; Singapore Airlines. Her sto til min overraskelse en av deres A340-500, som trafikkerte på den tidligere ruten mellom Singapore og New York/Newark – verdens lengste flyrute, på ca. 18 timer.



Flyplassen ligger et godt stykke utenfor Singapore, og en grei måte å komme seg inn til sentrum på er metroen, med togbytte på Tanah Merah.

[SeatBelt]

Noen historikere hevder at byer som Singapore for lengst er fortapt, og at historien har forsvunnet i moderne bygningskomplekser og skyskrapere. Det er for så vidt et poeng, men deler av Singapore har fremdeles et visst historisk preg – kanskje ikke fra grunnleggelsen av havnebyen i 1819, men i deler av byen er det noe historie igjen mellom glassveggene. Bygningene i Chinatown er ett eksempel. Ellers er millionbyen skinnende ren og moderne, både under og over bakken.



Jeg var ikke nede på havnen (Marina Bay) ved noen av mine forrige besøk, men holdt meg rundt Orchid Rd. der jeg handlet teknologiske duppeditter og kikket litt i noen markedshaller. Denne gangen ble nesten hele ettermiddagen og kvelden tilbrakt ved Marina Bay, og selv om historien her kanskje er borte, er det jo ganske fascinerende med hypermoderne komplekser, da.



Jeg hadde igjen brukt store deler av natten på å lete etter en interessant destinasjon de sisteukene. Arbeidet hadde ført meg frem til en øy et stykke øst i Indonesia, og jeg hadde kommet i kontakt med en person som hadde opprettet en nettside på vegne av øyas eier. Han kunne tilby meg en bungalow for 2-300 kroner natten, litt mat og en strand helt alene så lenge vi ville. Det var ganske primitivt der ute, sa han, men bildene så fantastiske ut, og selv om det var få omtaler, virket var det jeg fant lovende. Jeg tok sjansen, og sendte en mail der jeg varslet ankomst i løpet av et par dager. Mannen svarte bekreftende, og vips hadde jeg booket et opphold på Molukkene – noe som innebar enda mer reising. Jeg krysset fingrene for at det var verdt strevet.

[SeatBelt]

10.11.2013: QZ8202
Singapore (SIN)-Makassar/Ujung Pandang (UPG)
AirAsia (Indonesia)
Airbus A320-200, PK-AXL
Economy (Promo)

Etter et kort opphold i Singapore på under 24 timer var det med andre ord på tide å komme seg på vingene igjen. Ført en tur med skytrain:



Det var ganske kaotisk i innsjekkingsområdet til AirAsia, med flights til en rekke destinasjoner samtidig. Informasjonen som ble gitt var ganske god, men vi kjenner jo alle til den jevne reisende, som ikke lytter til beskjeder og får med seg at innsjekkingen er i ferd med å stenge. Det var høyt lydnivå, mye kø og ganske masete.



Terminalen i seg selv er jo et praktverk. Luftig, oversiktelig og et eldorado for flyinteresserte.





Det Singapore-baserte lavprisselskapet Scoot var også på bakken. Lengst til høyre:



15 minutter før oppsatt avgangstid kom PK-AXL taksende inn til gate i regnværet. Dette luktet forsinkelse, og jeg ble ikke betrygget av regnværet, og forberedte meg på en del turbulens.

Flyet tilhører AirAsia Indonesia/Indonesia AirAsia, og kom til flyselskapet 7. juli 2010.





I dag hadde jeg valgt seter på rad 19, da billetten ble bestilt ganske sent og det var få tilgjengelige plasser foran i kabinen. Flighten var også ganske lang, og den to timer og tretti minutter lange økten gikk blant annet over den indonesiske delen av Borneo og videre østover mot sørvestspissen av Sulawesi, der Makassar er største og viktigste by.

Det ble en del venting på taksebanen før avgang, men til gjengjeld en flott utsikt under climb out.









Vi fortsatte sørøst, og jeg tror dette er Pulau Bintan i Indonesia.



Indonesia AirAsia har også kommet seg, og jeg vil tro konkurransen med lavprisselskapet Lion Air er ganske tilspisset.





Været bedret seg betraktelig desto lengre øst vi kom, og utsikten ble bedre og bedre:



Og ved innflyvningen til Makassar begynte jeg å innse at dette ikke var så aller verst:








Etter ankomst ble det ganske mye styr med visun, særlig for mannen foran meg i køen, som hadde et helt vanlig visum, hadde reist ut av Indonesia og så inn igjen, noe visumet ikke tillater. Han lagde et voldsomt leven og tiltrakk seg både oppmerksomhet og vakter.

Indonesia gir Visa on arrival, men det koster en sum amerikanske dollar. De fleste andre passasjerene var statsborgere, og gikk rett i passkontroll, mens utlendinger måtte innom visum-skranken og fikk deretter gå rett til bagasjeutleveringen.

Etter grensekontroll og bagasjeutlevering ble det enda litt mer styr fordi jeg trengte kontanter. For det første trengte jeg kontanter til å betale mannen på øya på den endelige destinasjonen Molana ute på Molukkene. Langt der ute tok jeg ikke sjansen på å finne fungerende minibanker, så det ble til å ta ut mest mulig på flyplassen i Makassar.

For det andre hadde jeg behov for kontanter slik at jeg kunne kjøpe en flybillett jeg trengte på vei tilbake fra Molukkene. Det var mulig å fly to forskjellige selskap på veien videre fra Ambon til Bali om snaue to uker, men det mest effektive og rimelige så ut til å være Lion Air. Men dette lavprisselskapet aksepterer ikke utenlandske kredittkort. De tar heller ikke kort i skranke, så jeg ble nødt til å

• Skrive ut reiseruten jeg ville ha billetter til
• Vise det jeg hadde skrevet ut i en skranke mens jeg skrek gjennom et bittelite hull at jeg ville kjøpe billetter på denne flyvningen
• Høre på gebrokken engelsk at jeg måtte ta en annen flight, spør meg ikke hvorfor, samtidig som jeg var omringet av pågående mennesker som ville ”hjelpe”, tilby taxi, selge meg bussbilletter og vise meg hvor jeg skulle gå for å sjekke inn
• Få utlevert en lapp med nye flytider og så skrike til damen at jeg lurte på hvor mye jeg måtte betale
• På tredje forsøk få høre at jeg måtte betale et annet sted, tre skranker ved siden av
• Vise lappen i den neste skranken, og skrike at jeg gjerne vil ha billetter
• Betale med kontanter
• Få utstedt billett

Velkommen tilbake i tid!

[SeatBelt]

Som i Singapore ble det kun et kort opphold i Makassar – dette var tross alt kun en stopover på reisen. Det var mye igjen å organisere for min del, og jeg brukte også her en del tid på å organisere bestillinger til senere. Men det ble også tid til å kikke seg litt om i nærheten av hotellet. Nå følte jeg meg med ett tilbake i ”det ekte” Asia, med gateselgere, slitne hus, mange folk som henger rundt og gir oppmerksomhet til oss europeere og ikke minst mange dristige trafikanter.





Det ble også tid til å jobbe litt med noen freelance-oppdrag i løpet av kvelden, og det mest stabile nettet var å finne på Starbucks.

[SeatBelt]

11.11.2013: SJ592
Makassar (UPG)-Ambon (AMQ)
Sriwijaya Air
Boeing 737-800, PK-CLQ
Economy Class

Da jeg styret med flybilletter dagen i forveien hadde jeg forsikret meg også hos dagens flyselskap, Sriwijaya, at det jeg hadde booket online mens jeg var i Singapore faktisk var i orden. Man vet jo aldri. Jeg ble gitt en kvittering, og denne holdt lenge ved oppmøte på formiddagen denne solfylte morgenen. På flyplassen er det selvfølgelig et hav av mennesker som skal tilby det ene og det andre, og man lærer seg fort å ignorere dem når man reiser rundt i Asia.

Innsjekkingen gikk raskt, og jeg ba om et vindussete. Det føltes rart å spørre om det ved skranke, og ikke bare velge det online.

Flyplassen er åpen og ganske fin. Det er gratis internett, bra utvalg av spisesteder og god oversikt.





Sriwijaya Air er et indonesisk selskap som først og fremst har innenriksruter, men som også har noen internasjonale destinasjoner i regionen. De har en rekke 737-300 og -500, men kun fem -400 og fire -800-maskiner.

I etterkant har jeg funnet ut at Sriwijaya Air står på listen over bannlyste selskap i EU. Jeg er for så vidt tilfreds med at jeg var uvitende om dette da jeg fløy.



Det ble buss ut til flyet, og dagens avgang over til Molukkenes hovedstad Ambon var satt opp med en 737-800, og vindussetet jeg hadde fått viste seg å være raden uten vindu. Ikke noe er bedre når man har en halvannen times flytur i Øst-Indonesia foran seg. Heldigvis fikk jeg noe utsikt hvis jeg snudde meg mot vinduet bak og lente setet litt bakover.

Maskinen, PK-CLQ, startet sin karriere i Tombo Aviation, og har senere fløyet for Sahara India Airlines, Air Sahara og Jetlite. I dag leases den av Sriwijaya Air, som har fløyet den siden 2012.



Flyet var ganske fullt, og interiøret ganske underholdende!





Det ble gitt informasjon om flyvningen på litt skranten engelsk, men det lå an til en behagelig tur på 1:30.





Sriwijaya serverte også litt snacks:



Rutenett og flåte:





Innflyvningen til Ambon fikk frem lysten på å skifte til badeshorts:











På Pattimura Airport var det to bagasjebånd, og jeg klarte å bomme. Jeg skylder likevel på mangelfull informasjon og trange lokaler!





Mannen jeg hadde mailet med hadde sendt en sjåfør som ventet utenfor flyplassen. Deretter ventet en 45 minutter lang biltur etterfulgt av en snau time på privatbåt. Dette var ikke billig, men det som ventet i enden, satt ting i perspektiv.

Reisen fra Kuching til Molana Island på de sørlige Molukkene, helt nord i Bandahavet. hadde tatt noen dager, mye organisering og timesvis med planlegging. Men hva gjør vel det?

[SeatBelt]

Molukkene er kjent som de tidligere Krydderøyene, og ligger øst for Sulawesi og vest for Papua. I Lonley Planet beskrives Ambon og Lease-øyene, som tilgjengelige, mens Banda og Kep Kei, som krever enda en flyvning ut fra Ambon med svært uforutsigbare rutetider, skal være enda mer adskilt og lukket. Jeg tenkte at det fikk være grenser, og synes reisen til Lease/Molana Island hadde vært strabasiøs nok.

Molana er liten, ubebodd og eies av en eldre herremann som har bygget to bungalows og et hovedhus på øyas nordspiss. Her er det med andre ord plass til tre-fire familier/par, og i samarbeid med mannen jeg mailet med tilbyr han også utleie av ”hele øya” for en billig penge. Da jeg trådte i land på dette fantastiske ferieparadiset var mannen jeg hadde mailet med, Pico, tilstede sammen med sin familie. Denne indonesiske familien var der i noen dager før de reiste og overlot øya til oss, eieren og damen som laget mat til oss.

Det var ingen internettforbindelse, ingen telefondekning og en strømgenerator som ga lys noen timer hvert døgn.

Undertegnede er fornøyd med valg av destinasjon:



…øya viste oss også de mest fantastiske solnedgangene jeg noen sinne har sett:









Det ble totalt åtte dager på denne bortgjemte og ubebodde øya. Ikke et annet menneske å se, bortsett fra noen fiskere som kom innom og hvilte. Seks av de åtte dagene hadde vi helt for oss selv, og jeg har aldri opplevd en så totalavkobling fra omverdenen dette oppholdet bød på. Men slapp av; det kom en skur i ny og ne også:



I løpet av de første dagene på øya, da Picos familie fremdeles var der, ble vi invitert med på en tur til forskjellige landsbyer rundt på naboøyene. Det er riktignok avskjermet her ute, men mange av øyene er bebodde. Møtet med disse øysamfunnene er kanskje noe av det mest eksotiske jeg har opplevd.

Indonesia er en gammel nederlandsk koloni, og ute i havgapet ligger fremdeles restene av festninger og den nederlandske historien:





Mange rundt i landsbyene trodde naturligvis derfor at vi var nederlendere. Norge hadde de færreste hørt om. Her fra Saparua:







Det var ikke bare i landsbyene det var liv:

[SeatBelt]

Bildene over, fra landsbyene, fortene og båtturen, var bare en bitteliten del av oppholdet på Molukkene. Mesteparten av tiden ble tilbrakt på den kritthvite stranden på Molana. Men etter åtte dager der ute i havgapet takket vi for oss og ble kjørt med båt over til hovedøya der fire dager ventet. Øya Ambon er veldig mye større enn Molana, og en naturlig base er byen Ambon (Kota Ambon), som er hovedstaden på Molukkene. Her er det egentlig veldig lite å se, men byen har en usedvanlig hyggelig kafékultur og mye god mat. Det er knapt et hvitt menneske å se i gatene, så oppmerksomheten man får når man beveger seg rundt er omfattende og til tider slitsom. Byen har om lag 350 000 innbyggere.





Jeg fikk også fikset en motorsykkel en dag, og ordnet at en person guidet oss litt rundt på øya. Ikke at jeg har førerkort for lettmotorsykkel, men de ba jo ikke akkurat om å se det da jeg tok på meg hjelmen. Jeg ba om scooter i min uformelle bestilling, men da de trappet opp med en motorsykkel hadde jeg ikke så mye valg. Jeg kastet meg derfor på to hjul – ut i et trafikkaos uten like med biler, busser, sykler, lastebiler, scootere og motorsykler om hverandre. Dette var galskap!





Det ble likevel en fin rundtur på Ambon, med flere stopp langs kysten, oppe i fjellene og ved elver.



Oppholdet på Molukkene tok slutt. Elleve dager hadde gitt mange inntrykk her ute i havet. Stillheten på Molana og det yrende livet i landsbyene rundt på øyene er veldig eksotisk. De nederlandske fortene ligger der ennå og er stort sett lekeplasser for barna som bor i landsbyene, men enkelte av dem skjuler fremdeles skatter fra kolonitiden. Ambon var også ganske inspirerende, og selv om mange deler av øya er forsøplet, er det mange perler langs kysten. Alt i alt er det herlig eksotisk for oss nordmenn å komme ut i en liten verden i havet, langt hjemmefra.

Det neste reisemålet er Australia. Om bare få dager hadde jeg booket flybillett til Perth fra Denpasar/Bali. Dette er en populær rute, og brukes av australiere som vil på ”sydentur” – det blir litt som en Oslo-Alicante-rute med Norwegian. Det var derfor på tide å rette snuten mot Bali for å se hva dette omtalte stedet faktisk var for noe, før reisen gikk videre down under.

[SeatBelt]

22.11.2013: JT887
Ambon (AMQ)-Surabaya (SUB)
Lion Air
Boeing 737-800, PK-LJQ
Economy Class

Lion Air er et indonesisk lavprisselskap. Det var det første selskapet som fløy Boeing 737-900ER.

Ved innsjekking viste jeg frem billetten jeg hadde ordnet på billettkontoret i Makassar. Til Bali var det en stopp i Surabaya, en storby øst på Java. Flighten mellom Surabaya og Bali var operert av Wings Air (som riktignok er i Lion Group), men på grunn av andre bagasjeregler hos dette selskapet, ble vi nødt til å betale overvekt for denne delen av reisen. Først måtte jeg imidlertid fylle ut et skjema, deretter oppsøke et kontor i en annen del av flyplassen hvor jeg kunne betale. Når det var gjort, kunne jeg komme tilbake til skranken med kvittering for å sende bagasjen.

Jeg fylte ut skjemaet, og fant flyselskapets kontor, der jeg ba om å betale. Det ble et vanvittig oppstyr med papirer og underskrifter og stempling og pass og reisebevis og sjefer og assistenter og skrivemaskiner før jeg ble bedt om å betale. Jeg var spent, for dette oppstyret kunne neppe være billig. Men neida; 25 kroner krevde flyselskapet for festlighetene.





Ambon er en gateway til mange paradisøyer rundt på Molukkene, Bandaøyene og perler lenger øst i Indonesia, men herfra kan man også fly til Sulawesi og flere byer på Java – også Jakarta. Pattimura Airport, oppkalt etter kapteinen og frigjøringshelten fra Molukkene (Saparua), ligger for seg selv tvers over sundet for Kota Ambon. Det bygges en bro direkte over til byen, og dette vil forkorte reisetiden betraktelig fra dagens 50 minutters biltur. Flyplassen har også lounger, men ”only by invitation” – så her holder det ikke med gyllent kort.





Lion Air-maskinen, PK-LJQ, sto parkert ved en gate som også ble brukt til å boarde flyet til Makassar, operert av Sriwijaya – samme flight som jeg ankom med. Her gjaldt det med andre ord å holde tunga rett i munnen ved ombordstigning, og velge riktig bro.



Det var strålende flyvær, og en nokså lang reise ned til Øst-Java ventet. Jeg krysset igjen fingrene for godt flyvær!

I det jeg kom om bord merket jeg en sterk lukt av noe som var svidd. Det kunne være gummi eller noe, men lukten var ganske intens, og det synes jeg at bør informeres om. Vi ble også stående lenge ved gate – langt over STD, og ingen informasjon ble gitt. Etter hvert startet vi opp motorene og takset ned i enden av den ene banen på flyplassen, nokså forsinket.











Jeg hadde fått 22F og hadde fin utsikt, men måtte umiddelbart utforske flyselskapets magasin og bladde rett opp på de bakerste sidene:







Det ble en flott flight, med godt flyvær nesten helt ned til Surabaya. Først farvel til Ambon:

[SeatBelt]

Vi fløy sør for Pulau Buru og kom inn over Sør-Sulawesi, hvor vi vurderte å reise:





… og fikk et gjensyn med Makassar:



Deretter fortsatte flighten over Java-havet før det skyet til. Det ble mer og mer disig i det vi nærmet oss Surabaya, og ikke gitt noe informasjon fra flightdeck om ankomsttid eller noe – kun kabinpersonellet informerte om det de pleier.

Det var urolig luft rundt Surabaya, og en del turbulens før landing.





Surabaya er Indonesias andre mest travle flyplass. Lion Air-maskiner sto linet opp, og terminalen ganske lang:

[SeatBelt]

22.11.2013: JT1816/IW1816
Surabaya (SUB)-Denpasar/Bali (DPS)
Wings Air
ATR 72-600, PK-WGH
Economy Class

Flyplassen, som åpenbart er travel, er ganske oversiktelig, men er likevel litt slitt. Det var kun én transittskranke åpen, så det ble en del venting på nytt boardingpass.



Den har et hav av butikker, kafeer og restauranter – og lounger som gir tilgang til Diners-kunder som meg







Det var avganger til Jakarta og en haug andre destinasjoner rundt i Indonesia. Det er liten tvil om at fly er viktig for å komme seg rundt innad i dette landet, som består av over 17 500 øyer. Men punktlighet var ikke noe som preget avgangene; nesten halvparten var forsinket eller kansellert!



Her en av klassikerne til Sriwijaya:



Gaten der flyet til Bali hadde avgang fra ble åpnet sent, og en liten forsinkelse lå det derfor an til. Jeg reagerte også på flightnumeret, som på min billett lød JT1816. På monitoren sto det IW1816. Det ble ikke gitt noe informasjon om verken forsinkelser eller annet over høytaleren – og da det i det hele tatt kom informasjon, var det umulig å tyde det.

[SeatBelt]

Det ble buss – og jeg ante ikke hva slags fly som ventet oss, men etter å ha blitt opplyst om at videreforbindelsen til Bali var operert av Wings Air tidligere på dagen, hadde jeg vært raskt innom deres nettsider for å finne ut av hva slags materiell de hadde å by på. Det så ut til å bli en liten turboprop, og ganske riktig – der sto en søt liten ATR og ventet. Maskinen kom til Wings Air 31.12.2012.







Vi kom litt sent i gang, og det begynte å bli mørkt. Ute var det lummert, og jeg var nok en gang skeptisk til å fly i torden.









Flighten ble behagelig. Maskinen var fresh og stillegående, og det var lite turbulens. Vi svingte rundt noen skikkelige cumulus-skyer, og fikk en hyggelig kort tur østover mot Bali.



Wings Air opererer også med disse religiøse bedekortene!





Det ble mørkt innen vi landet fra øst mot vest på Denpasar – som også er en travel flyplass i Indonesia. Vi hadde ikke før kommet av rullebanen før en 777-300 fra Qatar dundret i asfalten etter oss.



Vi parkerte ved siden av noen andre innenriksmaskiner fra Garuda Indonesia og Sriwijaya Air, fant bagasjeutleveringen og slo fast at vi ikke akkurat var de eneste europeerne på Bali…

[SeatBelt]

Det ble en taxi til hotellet, som lå ganske nærme flyplassen. Oppholdet på Bali var bare noen få dager, og med en tidlig avgang videre til Australia, var det best å bo så nærme som mulig. Det var heller ikke meg imot – med basseng på hotelltaket og utsikt til flyplassen hadde jeg lite å klage på.



Dagene på Bali ble ganske ensformige, men været var godt. Jeg skal ikke uttale meg om hele øya, for vi oppholdt oss stort sett i sør – men jeg må si at mitt inntrykk av dette området, som strekker seg fra Kuta Beach og opp mot Seminyak, var at det var forferdelig masete. Restaurantene kniver om gjestene, barene ligger tett i tett og strandstolene ligger strødd. Strendene er ok, men kan ikke sammenliknes med det vi opplevde ute på Molukkene. Er det dette folk vil ha når de kommer helt fra Europa?





Sør for Denpasar, på den lille halvøya, er det mange flotte og bortgjemte strender. Men også her har hotellene tatt over. Du kan riktignok finne luksusresorter med egne strender som er rolige, men kort fortalt er mitt inntrykk av Bali at dette er stedet for den som liker forutsigbarhet og ferier der en er i umiddelbar nærhet til mat, drikke og andre mennesker. Jeg har imidlertid hørt mye positivt om andre deler av Bali jeg ikke har vært på – og jeg tviler ikke på at de hvite strendene er bedre og mer eksotiske lenger nord på øya, men jeg mistenker likevel at turisttettheten er ganske høy. Da foretrekker jeg Molukkene.

[SeatBelt]

Oppsummering og konklusjon

Øyhoppingen fra Malaysia via Singapore til Indonesia har gitt varierte inntrykk. Storbyer, tett regnskog, slitne landsbyer, øde paradisøyer og turistfeller er fascinerende på hver sin måte. Jeg liker reiser som preges av variasjon, der jeg både kan more meg i storbyer, lære mer om og komme tett på den fantastiske naturen som finnes, nyte late dager på kritthvite strender og møte mennesker som bor i bortgjemte øysamfunn. Reisen gjennom disse tre landene har derfor gitt meg veldig mange minner, og gjort meg mer bevisst på hva som er viktig for meg når jeg reiser. Det har vært mye organisering, men jeg er ikke i tvil om at hvert eneste minutt har utgjort en forskjell på denne turen.

Når det gjelder flyreisene, leverer AirAsia nok en gang effektivt. Det er ofte kø ved bagdrop/innsjekk, men ellers er det effektivitet og profesjonalitet jeg oppfatter som gode beskrivelser av selskapet. Dette er avgjørende for de reisende, og i kombinasjon med vennlighet og god service om bord, synes jeg jevnt over at AirAsia leverer bra.

Sriwijaya Air er selvfølgelig et kapittel for seg selv, men også her har jeg som passasjer et passelig godt inntrykk. Jeg kunne kjøpe billetten på nett uten problemer, og oppfattet flyselskapet som ganske seriøst. Selvfølgelig er det ikke bra at dette selskapet er bannlyst i EU – det sier sitt om manglende sikkerhet, men for å gjenta meg selv: Jeg er glad jeg var uvitende om dette!

Lion Air skuffet meg. At de ikke aksepterer utenlandske kredittkort – og jeg faktisk må betale billetten kontant i skranke – er for meg merkelig praksis av et så stort selskap. Alt styret med overvekt og transfer til Wings Air fremstår også useriøst og er irriterende for meg som passasjer. Mangelfull informasjon om bord bidrar heller ikke til et godt inntrykk, og da hjelper det lite med flunkende nye 737-900-maskiner.

Wings Air, som tilhører Lion Group og opererer kortbanenettet, leverer greit. Det er dårlig med informasjon ved gate, men om dette skyldes forhold i Surabaya er jeg usikker på. ATR-en var skinnende ren og pen, og for meg fremsto Wings Air noe mer profesjonelt enn Lion Air. Dette kan selvfølgelig være tilfeldigheter.

Malaysia, Singapore og Indonesia er alle spennende destinasjoner. Etter denne reisen har jeg mange stående invitasjoner til steder rundt i Indonesia, og reiser jeg tilbake, vil jeg gjerne se Java, kanskje Komodo og Sulawesi. I Malaysia virker Cameron Highlands som et spennende område, mens jeg har hørt både det ene og det andre om Malakka. Singapore er og blir noe for seg selv, men til tross for at dette var mitt tredje besøk, er jeg ikke lei – men i seg selv er ikke denne lille staten noe å reise 12 timer fra Europa for. Det er likevel veldig interessant å se kontrastene denne regionen har å by på, og hvordan både land, byer, øyer og regioner har utviklet seg forskjellig. Dette har selvfølgelig sine historiske forklaringer. Å lære om dette underveis, er for meg en reise i seg selv.

Takk for følget!

[pingo]

Tak for en spændende rapport med nogle usædvanlige destinationer og flyselskaber. Jeg har også rejst en bid af din rute fra KUL til Kuching og videre til SIN med AirAsia. Og boede for øvrigt også på Hilton Double Tree i Kuala Lumpur.

[Bjarte]

Glimrende TR og utrolig spennede lesing! Ikke hver dag man får med seg verken destinasjonene eller flyselskapene du beskriver. Liker stilen veldig godt
Må ha vært en utrolig interessant og minnerik ferie.

[Someone]

Nok en gang en herlig rapport fra deg

Indonesiske flyseslakper fyller jo ganske bra opp EUs svarteliste

http://ec.europa.eu/transport/modes/...n/index_en.htm