KUL-KCH-SIN-UPG-AMQ-SUB-DPS (2013)

[SeatBelt]

22.11.2013: JT887
Ambon (AMQ)-Surabaya (SUB)
Lion Air
Boeing 737-800, PK-LJQ
Economy Class

Lion Air er et indonesisk lavprisselskap. Det var det første selskapet som fløy Boeing 737-900ER.

Ved innsjekking viste jeg frem billetten jeg hadde ordnet på billettkontoret i Makassar. Til Bali var det en stopp i Surabaya, en storby øst på Java. Flighten mellom Surabaya og Bali var operert av Wings Air (som riktignok er i Lion Group), men på grunn av andre bagasjeregler hos dette selskapet, ble vi nødt til å betale overvekt for denne delen av reisen. Først måtte jeg imidlertid fylle ut et skjema, deretter oppsøke et kontor i en annen del av flyplassen hvor jeg kunne betale. Når det var gjort, kunne jeg komme tilbake til skranken med kvittering for å sende bagasjen.

Jeg fylte ut skjemaet, og fant flyselskapets kontor, der jeg ba om å betale. Det ble et vanvittig oppstyr med papirer og underskrifter og stempling og pass og reisebevis og sjefer og assistenter og skrivemaskiner før jeg ble bedt om å betale. Jeg var spent, for dette oppstyret kunne neppe være billig. Men neida; 25 kroner krevde flyselskapet for festlighetene.





Ambon er en gateway til mange paradisøyer rundt på Molukkene, Bandaøyene og perler lenger øst i Indonesia, men herfra kan man også fly til Sulawesi og flere byer på Java – også Jakarta. Pattimura Airport, oppkalt etter kapteinen og frigjøringshelten fra Molukkene (Saparua), ligger for seg selv tvers over sundet for Kota Ambon. Det bygges en bro direkte over til byen, og dette vil forkorte reisetiden betraktelig fra dagens 50 minutters biltur. Flyplassen har også lounger, men ”only by invitation” – så her holder det ikke med gyllent kort.





Lion Air-maskinen, PK-LJQ, sto parkert ved en gate som også ble brukt til å boarde flyet til Makassar, operert av Sriwijaya – samme flight som jeg ankom med. Her gjaldt det med andre ord å holde tunga rett i munnen ved ombordstigning, og velge riktig bro.



Det var strålende flyvær, og en nokså lang reise ned til Øst-Java ventet. Jeg krysset igjen fingrene for godt flyvær!

I det jeg kom om bord merket jeg en sterk lukt av noe som var svidd. Det kunne være gummi eller noe, men lukten var ganske intens, og det synes jeg at bør informeres om. Vi ble også stående lenge ved gate – langt over STD, og ingen informasjon ble gitt. Etter hvert startet vi opp motorene og takset ned i enden av den ene banen på flyplassen, nokså forsinket.











Jeg hadde fått 22F og hadde fin utsikt, men måtte umiddelbart utforske flyselskapets magasin og bladde rett opp på de bakerste sidene:







Det ble en flott flight, med godt flyvær nesten helt ned til Surabaya. Først farvel til Ambon:

[SeatBelt]

Vi fløy sør for Pulau Buru og kom inn over Sør-Sulawesi, hvor vi vurderte å reise:





… og fikk et gjensyn med Makassar:



Deretter fortsatte flighten over Java-havet før det skyet til. Det ble mer og mer disig i det vi nærmet oss Surabaya, og ikke gitt noe informasjon fra flightdeck om ankomsttid eller noe – kun kabinpersonellet informerte om det de pleier.

Det var urolig luft rundt Surabaya, og en del turbulens før landing.





Surabaya er Indonesias andre mest travle flyplass. Lion Air-maskiner sto linet opp, og terminalen ganske lang:

[SeatBelt]

22.11.2013: JT1816/IW1816
Surabaya (SUB)-Denpasar/Bali (DPS)
Wings Air
ATR 72-600, PK-WGH
Economy Class

Flyplassen, som åpenbart er travel, er ganske oversiktelig, men er likevel litt slitt. Det var kun én transittskranke åpen, så det ble en del venting på nytt boardingpass.



Den har et hav av butikker, kafeer og restauranter – og lounger som gir tilgang til Diners-kunder som meg







Det var avganger til Jakarta og en haug andre destinasjoner rundt i Indonesia. Det er liten tvil om at fly er viktig for å komme seg rundt innad i dette landet, som består av over 17 500 øyer. Men punktlighet var ikke noe som preget avgangene; nesten halvparten var forsinket eller kansellert!



Her en av klassikerne til Sriwijaya:



Gaten der flyet til Bali hadde avgang fra ble åpnet sent, og en liten forsinkelse lå det derfor an til. Jeg reagerte også på flightnumeret, som på min billett lød JT1816. På monitoren sto det IW1816. Det ble ikke gitt noe informasjon om verken forsinkelser eller annet over høytaleren – og da det i det hele tatt kom informasjon, var det umulig å tyde det.

[SeatBelt]

Det ble buss – og jeg ante ikke hva slags fly som ventet oss, men etter å ha blitt opplyst om at videreforbindelsen til Bali var operert av Wings Air tidligere på dagen, hadde jeg vært raskt innom deres nettsider for å finne ut av hva slags materiell de hadde å by på. Det så ut til å bli en liten turboprop, og ganske riktig – der sto en søt liten ATR og ventet. Maskinen kom til Wings Air 31.12.2012.







Vi kom litt sent i gang, og det begynte å bli mørkt. Ute var det lummert, og jeg var nok en gang skeptisk til å fly i torden.









Flighten ble behagelig. Maskinen var fresh og stillegående, og det var lite turbulens. Vi svingte rundt noen skikkelige cumulus-skyer, og fikk en hyggelig kort tur østover mot Bali.



Wings Air opererer også med disse religiøse bedekortene!





Det ble mørkt innen vi landet fra øst mot vest på Denpasar – som også er en travel flyplass i Indonesia. Vi hadde ikke før kommet av rullebanen før en 777-300 fra Qatar dundret i asfalten etter oss.



Vi parkerte ved siden av noen andre innenriksmaskiner fra Garuda Indonesia og Sriwijaya Air, fant bagasjeutleveringen og slo fast at vi ikke akkurat var de eneste europeerne på Bali…

[SeatBelt]

Det ble en taxi til hotellet, som lå ganske nærme flyplassen. Oppholdet på Bali var bare noen få dager, og med en tidlig avgang videre til Australia, var det best å bo så nærme som mulig. Det var heller ikke meg imot – med basseng på hotelltaket og utsikt til flyplassen hadde jeg lite å klage på.



Dagene på Bali ble ganske ensformige, men været var godt. Jeg skal ikke uttale meg om hele øya, for vi oppholdt oss stort sett i sør – men jeg må si at mitt inntrykk av dette området, som strekker seg fra Kuta Beach og opp mot Seminyak, var at det var forferdelig masete. Restaurantene kniver om gjestene, barene ligger tett i tett og strandstolene ligger strødd. Strendene er ok, men kan ikke sammenliknes med det vi opplevde ute på Molukkene. Er det dette folk vil ha når de kommer helt fra Europa?





Sør for Denpasar, på den lille halvøya, er det mange flotte og bortgjemte strender. Men også her har hotellene tatt over. Du kan riktignok finne luksusresorter med egne strender som er rolige, men kort fortalt er mitt inntrykk av Bali at dette er stedet for den som liker forutsigbarhet og ferier der en er i umiddelbar nærhet til mat, drikke og andre mennesker. Jeg har imidlertid hørt mye positivt om andre deler av Bali jeg ikke har vært på – og jeg tviler ikke på at de hvite strendene er bedre og mer eksotiske lenger nord på øya, men jeg mistenker likevel at turisttettheten er ganske høy. Da foretrekker jeg Molukkene.

[SeatBelt]

Oppsummering og konklusjon

Øyhoppingen fra Malaysia via Singapore til Indonesia har gitt varierte inntrykk. Storbyer, tett regnskog, slitne landsbyer, øde paradisøyer og turistfeller er fascinerende på hver sin måte. Jeg liker reiser som preges av variasjon, der jeg både kan more meg i storbyer, lære mer om og komme tett på den fantastiske naturen som finnes, nyte late dager på kritthvite strender og møte mennesker som bor i bortgjemte øysamfunn. Reisen gjennom disse tre landene har derfor gitt meg veldig mange minner, og gjort meg mer bevisst på hva som er viktig for meg når jeg reiser. Det har vært mye organisering, men jeg er ikke i tvil om at hvert eneste minutt har utgjort en forskjell på denne turen.

Når det gjelder flyreisene, leverer AirAsia nok en gang effektivt. Det er ofte kø ved bagdrop/innsjekk, men ellers er det effektivitet og profesjonalitet jeg oppfatter som gode beskrivelser av selskapet. Dette er avgjørende for de reisende, og i kombinasjon med vennlighet og god service om bord, synes jeg jevnt over at AirAsia leverer bra.

Sriwijaya Air er selvfølgelig et kapittel for seg selv, men også her har jeg som passasjer et passelig godt inntrykk. Jeg kunne kjøpe billetten på nett uten problemer, og oppfattet flyselskapet som ganske seriøst. Selvfølgelig er det ikke bra at dette selskapet er bannlyst i EU – det sier sitt om manglende sikkerhet, men for å gjenta meg selv: Jeg er glad jeg var uvitende om dette!

Lion Air skuffet meg. At de ikke aksepterer utenlandske kredittkort – og jeg faktisk må betale billetten kontant i skranke – er for meg merkelig praksis av et så stort selskap. Alt styret med overvekt og transfer til Wings Air fremstår også useriøst og er irriterende for meg som passasjer. Mangelfull informasjon om bord bidrar heller ikke til et godt inntrykk, og da hjelper det lite med flunkende nye 737-900-maskiner.

Wings Air, som tilhører Lion Group og opererer kortbanenettet, leverer greit. Det er dårlig med informasjon ved gate, men om dette skyldes forhold i Surabaya er jeg usikker på. ATR-en var skinnende ren og pen, og for meg fremsto Wings Air noe mer profesjonelt enn Lion Air. Dette kan selvfølgelig være tilfeldigheter.

Malaysia, Singapore og Indonesia er alle spennende destinasjoner. Etter denne reisen har jeg mange stående invitasjoner til steder rundt i Indonesia, og reiser jeg tilbake, vil jeg gjerne se Java, kanskje Komodo og Sulawesi. I Malaysia virker Cameron Highlands som et spennende område, mens jeg har hørt både det ene og det andre om Malakka. Singapore er og blir noe for seg selv, men til tross for at dette var mitt tredje besøk, er jeg ikke lei – men i seg selv er ikke denne lille staten noe å reise 12 timer fra Europa for. Det er likevel veldig interessant å se kontrastene denne regionen har å by på, og hvordan både land, byer, øyer og regioner har utviklet seg forskjellig. Dette har selvfølgelig sine historiske forklaringer. Å lære om dette underveis, er for meg en reise i seg selv.

Takk for følget!