SK938, som forventet denne gang

[Holmion]

Etter 3 dager i Seattle var det klart for turen hjem og jeg hadde et lite håp om at de måtte bytte fly av en eller annen grunn i 12time, slik at jeg kunne få de nye business-setene hjemover. Siden flighten går fra SEA 18:55 er soving en naturlig del av timene i setet. Dessverre var det samme løene maskin hjem. Gamle seter, og egentlig et ganske slitent interiør. Det er liksom ikke så fresht lenger. Masse merker på setene - både i stoffet og på hardplast-delene. Jeg møtte de fleste i crewet ombord på intern-toget mellom terminalene, og de fleste var danske - og dermed hyggeligst - min erfaring er ihvertfall det. De kunne bekrefte at internett ikke fungerte ombord, og at det var de gamle setene. Men de var hyggelige og pratsomme, så jeg så likevel frem imot flighten. Innsjekk gikk raskt unna og selv sikkerhetskontrollen var en fornøyelse, ikke minst fordi jeg fikk to store afroamerikanske kvinner (det er vel det det heter nå;-) til å le da de ville ha beltet mitt til screening og jeg sa jeg var glad ikke hadde tatt på meg "the loose comfy pants". Den delen av Seatac som SK flyr ifra er ny og fresh og det er faktisk langt hyggeligere å være i food-courten og titte ut de gigantiske vinduene mot rullebanene enn å være i loungen til SAS som har de gamle stolene fra loungen på Fornebu. Der er både komforten og lufta dårlig. Til alt overmål er foodcoruten utstyrt med store, komfortable gyngestoler hvor man kan gynge avgårde i egne tanker mens flyene letter! Tuslet avgårde til gaten og slapp endelig ombord 20 min forsinket. Men mens jeg satt ved gaten kom en av gutta ved innsjekk bort og ba om å få se på boardingpasset. Jeg satt henslengt med bena oppå TravelPro´n. Han trodde jeg satt i bingen, men så feil kan man ta;-) Oh, you´re in business - sorry. Så forsvant han. Sikkert noen som måtte sitte sammen og siden jeg reiste alene var det vel greit å spørre en nice guy som meg...hehehe. Ombord ble jeg møtt av folket fra toget og det vanket både smil og velkommen og jakka ble tatt hånd om sprorenstreks! Fant setet mitt 5G og spurte en FA om det var fullt i kveld. neida, her er det 10 ledige seter. Bare finn et annet sete hvis du vil. Jeg satt å fulgte med mens flyet fylte seg opp. Jeg så bl.a. at 1E/1F og 2E/2F. Jeg satt meg på 2F og hadde setet ved siden av meg ledig slik at jeg kunne bre om meg med PowerBook, i-Pod, kamerautstyr osv. De to setene foran meg stod ledige og jeg tenkte; hmmmm, businessleeper - en besnærende tanke, jeg er jo EBG, har C-billett, ingen foran meg, det går jo an å spørre... Åjoda, det kunne jeg få -mot et mellomlegg på 500 USD. Det ble ikke noe tema. Jeg satt greit nok og var glad det var litt plass og at SAS ikke hadde fylt opp setene med op-ups. 1998 Henriot Champagne selvsagt først. Sammen med nøtter! Et lite spyd med reke, sopp og grønn asparges. Forretten; gravlaks med pepperrotsaus og lakserogn. Hovedrett-valget ble pannestekt havaborr i champignon og spyasaus servert med dampet ris, soyabønner og gulrøtter. Hvitvinen ble for det meste en spansk Albarino Lagar de Cervera Ria Baixas, mens også litt 2003 Chardonnay Trentino Casa Girelli Viirtuoso. En såkalt halvhard (hahaha) Norwegia og tradisjonell kremet camebert med svisker. Portvin til det hele. Dessert ja; bringbærkake med friske jordbær. Comfort-kits ble delt ut (liker de som er nå, som kan henges opp på egen krok som en skikkelig veske. Er god relativt god kvalitet) og da var det på med ambiente musikk og eyeshades. Teppe brettet godt over en fullstappet mage. Sov 4 timer (til tross for ikke-flatbeds) før jeg våknet til litt kabinstøy. Forberedelsene til ny servering var i gang og en lett lunsj ble inntatt sammen med appelsinjuice. Landet ontime i CPH og jeg var førstemann av flyet og slapp dermed kø ved screeningen før passkontrollen på C-piren. Løp rett opp i Scandinavian Lounge og hentet litt aviser før det bar avgårde til C6 for å ta WF-maskinen til TRF hvor det til alt overmål er nok en screening pga. alt det surret med at CPH ikke er en sikker flyplass. Relativt mye sikkerhet fra USA via CPH til TRF...hahaha!