Straka vegen hjem til jul (KL LAX–AMS–TRD)

[flyKSU]

Denne gangen gikk jeg minste motstands vei, og endte opp med en reiserute som faktisk gir mening. Av den grunn blir kanskje ikke denne rapporten verdens mest spennende, men jeg skal prøve mitt beste altså.



Så, avreisedag. Klokken 05.30 hylte alarmen, og etter litt keting med glemte nøkler, pass og lommebok kunne jeg sette meg i en tålmodig Uber som tok meg opp til Santa Barbara Airbus’ stoppested. Steg om bord, og alt var bare velstand.





Ferden gikk radig. Veldig radig faktisk, siden det var null trafikk på 101 south. Det er egentlig ganske sykt. Jeg hadde derfor tre timer til disposisjon på LAX og innsjekk hadde nettopp åpnet når jeg ankom Tom Bradley. Likevel hadde det rukket å opparbeide seg en ganske så heftig kø, og innsjekkingsautomatene var jo selvsagt bare til pynt – som de gjerne er på amerikanske flyplasser. Dette var jo strengt tatt ikke noe problem for min del, da mitt jukse-SkyTeam Elite-medlemskap ga meg tilgang til business-skranken som var helt folketom. Peiset så av gårde i retning sikkerhetskontrollen hvor køen så helt jævlig ut med første øyekast, men den fløt egentlig på ganske greit – tok sånn sirkus et kvarter. Når det var min tur var det kun to ledige bokser igjen til å putte stæsj oppi. Påsan med flytende måtte derfor ta følge med laptopen min, og selvsagt skulle min TSA-gjøk gjøre et stort nummer ut av dette. Etter at hun hadde latt meg stå i skammekroken å vente i 10 minutter kunne hun fortelle meg hvor kjempemegaviktig det var at laptopen ble gjennomlyst alene. Hun ventet så på at jeg skulle si meg enig, før hun lot meg gå.

Rolige tilstander i avgangshallen, og jeg turet innom Panda Express for litt frokost. Kjøpte meg så en kaffe og satte meg ned, med utsikt til litt ymse flytrafikk.



KL602 LAX–AMS // B744 Combi PH–BFD // 40C Economy M



Balja kom inn for landing pittelitt sent, men de fikk rensket den såpas raskt at vi kunne ta av noenlunde på rutetid. Jeg var litt smågira mens jeg satt der og ventet siden jeg aldri hadde flydd 747 før, så dette skulle jo bli litt sånn kult. Smått antiklimatisk var det derfor å gå om bord. Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg, men om bord så det ut som en helt vanlig wide body-economy-seksjon. Unntaket var jo at der var en trapp, men en sånn en har jeg jo sett før, så liksom ... joda.

Vel på plass kunne jeg konstatere at det nok stemmer at PH-BFD er 26 år gammel. Skilleveggene om bord hadde en sinnsykt grell blåfarge og belysningen var et 1980-talls Aetat-kontor verdig. Setene var gode nok i seg selv, men de var sinnssykt smale. Fikk for øvrig utdelt pute (ble brukt) og pledd (ble ikke brukt), men ingen vannflaske fra start (dårlig).


Benplassen var dessuten også under pari.

Tok av litt etter rutetid, og ferden ble beregnet til 9 timer og 30 minutter. Jeg begynte raskt å teste IFE-systemet etter at vi hadde etablert oss i marsjhøyde. Skjermene var greie – de får minus for å være sinnsvakt matte og av dårlig oppløsning, men pluss for god lysstyrke og at de kunne vippes langt nok ut slik at det ikke var noe problem å se på de når dusten foran la ned seteryggen. Det som var litte grann teit var at det ikke fantes noe opplegg for standard hodetelefon-jack, men i stedet sånn tre-pins-greie. Jeg har selvsagt rotet bort adapteren til mine QC25, og måtte derfor lirke noe sinnssykt for å få lyd i begge klaffene – den minste bevegelse, og jeg rykket tilbake til start. Mens jeg fiklet, fikk jeg utdelt disse triste sakene:


De fikk duge.

Forholdsvis raskt gikk serveringen i gang. Prosessen startet med utdeling av «varme håndklær» (les: lunkne Kleenex) som jeg synes var en fin, endog halvhjertet gest. Deretter fikk man velge drikke. Jeg gikk for:



Dernest mat. To valg: noe vegetar-greier eller kyllinggryte. Sistnevnte ble valgt. Salaten var god nok men dynket i altfor mye vinaigrette, hovedretten god på smak og brownien helt kurant. Rundstykket var varmt og godt. Det hele ble skylt ned med vann og hvitvin av ukjent opphav.



Midt i gildet traff vi turbulens, og setebeltet-skiltet forble tent i en drøy time. Når det endelig ble slått av løp hele economy-seksjonen mot toalettene samtidig. Ganske morsomt.

Etter at restene ble samlet inn ble kabinlyset dimmet, og folk la seg til å sove. Siden det skjedde forholdsvis lite i løpet av denne delen av flyturen passer det godt å skyte inn her at kabincrewet leverte en enormt god service. Spesielt hun som hadde ansvar for min del av kabinen; en litt eldre dame, var veldig oppmerksom, hyggelig og blid. Tomme vannflasker ble umiddelbart skiftet ut, kaffekannen og stroopwafeler gikk rundt på halvtimesintervaller og i det hele hadde hun stålkontroll. Tommel opp!

Omtrent to timer før oppsatt ankomsttid ble lyset slått på igjen i kabinen, og frokost klargjort. Etter en ny runde med varme Kleenex kom den på bordet: yoghurt, pannekaker med poteter og kjøtt, frukt, juice og kaffe. Kongeopplegg.



Frokost ble samlet inn, og det ble gjort klart til ankomst. Dette skjedde noe før rutetid, men siden vi landet i Nordsjøen (Polderbaan) var vi ved gate 5 minutter sene.

På rutetid hadde jeg én time og 10 minutter på meg før avgang videre til Trondheim. Dette var null problem å rekke. Schiphol viste seg fra sin beste side, og selv om jeg ankom F-piren og skulle videre fra B-piren gikk det smertefritt. Rakk til og med å kjøpe med meg stroopwafeler.

KL1173 AMS–TRD // E190 PH-EXD // 15A Economy M
I det jeg hadde kommet meg til gate B5 hadde ombordstigningen så smått begynt. Som seg hør og bør på et fly med destinasjon Norge var «køen» en uhåndterbar klump mennesker. Jeg vurderte et øyeblikk å hevde min Sky Priority-rett, men slo det fra meg siden vi var på en bussgate. Liksom ingen vits i.



Vi ble stødig busset bort til Cityhopper-land, og PH-EXD sto klar for oss – i nytt fargeskjema som ser helt nydelig ut til tross for at endringene er minimale.





Jeg liker meg om bord KLMs E190-ere så dette gikk fint. Et lite skjær i sjøen var at sidekameraten var tungvekter, men det var ikke verre enn at jeg skulle klare meg i én time og 50 minutter.



Vi tok av utrolig raskt, og like raskt ble kaffe og snacks tilbudt. Dreit i snacksen, og optet for kaffen. Ellers er det ikke så mye å si egentlig. Det var skylag hele veien nordover, og når vi dukket under det viste Trøndelag seg med snødekke.



Så dett var dett. For meg gjensto det en tre timers kjøretur til Kristiansund. Uvant med snøføre og manuelt gir, men man kom seg da hjem. Takk for titten.