DPS-PER-MEL/ADL-BNE-WLG (2013/2014)

[SeatBelt]

Australia er vanskelig å overgå som reisemål. Når folk spør meg hva jeg finner så fascinerende med det røde kontinentet down under, er det vanskelig for meg å svare. Det er alt fra det turkise Indiahavet som treffer oransje klipper i vest, til gourmetmåltider og gode årganger hvitvin i sør. Det er dyrelivet du kommer tett innpå i nord, og det er surfebrettene som rir på dønningene i øst. Og det er ødemarken, Australias Golden Outback, som er så stor og så mektig, der alt annet plutselig blir så lite.

I denne rapporten gjør jeg et forsøk på å skildre noen av de sidene av Australia jeg har blitt kjent med, og som jeg har blitt så glad i. Jeg tar for meg fire flyvninger, hvorav to av dem er inn- og utreise, og de resterende er innenriksreiser. Jeg beskriver også reisen langs veien; mer enn 600 mil ble tilbakelagt på asfalt og sand under det over fem uker lange oppholdet. Det sier seg selv at jeg ikke får med alle stedene som ble besøkt, men jeg har forsøkt å trekke frem et representativt utvalg.

Under reisen har jeg besøkt fire delstater; Western Australia (WA), Victoria (VIC), South Australia (SA) og Queensland (QLD). Flyreisene fordeler seg mellom AirAsia (Indonesia), Virgin Australia og Air New Zealand i codeshare med Virgin Australia. Billeie er gjort gjennom Spaceships Australias avtale med Kilroy (WA), og gjennom Hertz (VIC), der jeg dro nytte av mitt Hertz #1 Club Gold-kort.

Jeg tjente ingen – og gjorde heller ingen forsøk på å tjene – flybonuspoeng på denne reisen annet enn gjennom kredittkortene Diners Club og Trumf Visa, men benyttet meg av Hotels.com Welcome Rewards, der jeg har gullstatus.

Reiserute
26.11.2013: QZ8418 DPS-PER 320
21.12.2013: VA692 PER-MEL 332
30.12.2013: VA1405 ADL-BNE 738
06.01.2014: VA68 BNE-WLG 738

[SeatBelt]

26.11.2013: QZ8418
Denpasar/Bali (DPS)-Perth (PER)
AirAsia (Indonesia)
Airbus A320-200, PK-AZD
Economy (Promo)

Reisen starter den siste dagen av i alt tre måneder i Asia. Jeg har tidligere beskrevet reisen fra Oslo via Istanbul til Bangkok, og oppholdet på den thailandske øya Ko Samet. Videre har jeg unnlatt å skrive rapport fra reisen gjennom Kambodsja og Vietnam, da den ikke inneholdt flyreiser, noe jeg synes er en forutsetning på et flyforum. Jeg konsentrerte meg derfor heller om reisen fra Hanoi via Bangkok til Mandalay, og skildret deretter opplevelsene gjennom Myanmar, og fortsatte med øyhoppingen i Malaysia, Singapore og Indonesia, som ender her på Bali. Det er her jeg tar opp tråden og fortsetter fortellingen.



Verdenskjente Bali, sør i Indonesia, er australiernes Ibiza, Alicante og Gran Canaria. Som en av mine australske venner fortalte meg; ”det er billigere for oss å reise en helg til Bali enn å ta en helg et sted i vårt eget land.”

Den australske invasjonen av dette indonesiske feriestedet er ikke mulig å unngå som turist på Bali. Gateselgerne roper ”G’day, mate” og barene lokker med ”brekky” og billig øl på hvert hjørne. Hvor enn du går hører du aksenten fra sør, og selv om jeg ikke har vært så mye i Syden, er det noe som sier meg at sydenfolk er nokså like. Disse bleke overarmene, de store tatoveringene, det platinablonde håret, ølmagene, den ukritiske selvtilliten, ølen som nytes til frokost, de tykke gullkjedene og XL-fotballdraktene har jeg sett før.

Det var derfor ikke vemodig å reise fra Bali, men det var spesielt å forlate Asia etter tre måneder. Nå ventet sikkert en firedobling i priser i tillegg til at det var slutt på å betale seg ut av problemer. Jeg visste ikke hva jeg hadde i vente da taxisjåføren hentet oss grytidlig på hotellet denne morgenen, men jeg gledet meg.

Flyet til Perth hadde avgang på ukomfortable 05:55, men til en lav pris (8-900 kroner per person) og god erfaring med å sove på morgenflyvninger, hadde jeg foreløpig lite å utsette.



Bali har en av de travleste flyplassene i Indonesia. Den moderne flyplassterminalen er oversiktelig, og minner om store internasjonale flyplasser som Bangkok eller Hong Kong. Innsjekkingsautomatene virket ikke, og køene foran AirAsia-skrankene var lange. Det var også mange sjekkpunkter – til stor irritasjon så tidlig om morgenen.

- Bagasjescan
- Skranke/bagdrop
- Flyplasskatt
- Kontroll av boardingpass før sikkerhetskontroll
- Sikkerhetskontroll
- Passkontroll
- Manuell sikkerhetssjekk ved gate
- Selve boardingen

Jeg hadde valgt sete 6A, og tok sikte på å få god utsikt over det australske kontinentet på vei sydover.



Det begynte å bli lyst, og utsikten over Denpasar og den sørlige halvøya på Bali var bra i det vi forlot den asiatiske asfalten for denne gang.









Mat var forhåndsbestilt, selv om jeg ikke er overbegeistret over disse sandwichene.



Etter en lang ferd over havet kom endelig det australske kontinent til syne. Dette er nordvest, i områdene vest for Port Headland og øst for Exmouth.



Etter hvert, helt ned til Perth, var utsikten oransje:



AirAsia har ikke så mange ruter til Australia, og av Indonesia AirAsias ruter er dette den ene av to som går down under. Den andre ruten er Denpasar-Darwin.



Fra Malaysia er det flere ruter, men disse opereres av AirAsia X mellom Kuala Lumpur og Perth, Adelaide, Melbourne, Sydney og Gold Coast.



Saltsjø:



Rundt Perth er det mer frodig enn i nord, og jeg fikk en fantastisk utsikt. Ikke en sky hadde vært å se siden vi møtte kontinentet helt i nord, og kapteinen meldte om 35 grader og en lett bris. Det hadde vært skiftende vindforhold underveis, men alt i alt en strålende flight sørover.



Perth ligger som en av de mest isolerte byene i verden, ved Indiahavets sørøstlige hjørne. Selve bykjernen ligger i en bukt noen kilometer inn i landet, mens Fremantle har selve havnen.








Jeg hadde forberedt meg på tid i grensekontrollen etter utallige timer med ”Grensevakten” og noen egne erfaringer fra regionen for noen år tilbake, men det gikk lekende lett. Jeg fortollet skoene jeg hadde gått med rundt i Asia, og var gjennom på et blunk.

Hei, Australia!

[SeatBelt]

Perth har vokst frem som en av de mest moderne byene i Australia, men det er ikke i selve bykjernen det er verdt å tilbringe all tiden. De mange bydelene som former byen har en helt unik utelivscene med fantastisk mat og drikke. En ettermiddag i Kings Park eller nede langs vannet i South Perth er å anbefale.



Havnebyen Fremantle, eller ”Freo”, er veldig hyggelig på dagtid og kveldstid, med fersk fish’n chips til lunsj og et velholdt fengsel som ble stengt i 1992 som er verdt et besøk:



Havnen:



… og selvsagt god mat:



Fremantle er kun én av mange perler langs kysten utenfor Perth. Jeg vil også nevne Cottlesloe og Brighton lenger nord. Men Fremantle er utenom utelivskulturen et utgangspunkt for reiser ut til Rottnest Island. Det er svindyrt, klyp deg i armen når du får servert prisen, men en dagstur, evt. en todagerstur, der du leier sykkel og finner en bortgjemt strand på øya, er strålende. Øya er som en øde stillehavsperle. Det er ikke biler her, så da gjelder det å ta bena fatt og kaste seg på hjul.

[SeatBelt]

Førsteinntrykket av Australia var bra. Perth badet i sol, og både reisefølget og jeg likte oss rundt i de hyggelige bydelene. Over 30 grader i luften gjorde ikke så mye i frisk sjøluft, og vel vitende om at temperaturen ble høyere desto lenger nord vi dro, ble skyskraperne i Perth forlatt. Tre uker på veien i Western Australia lå foran oss, og overnatting ble i en liten, men helt akseptabel campervan. I utgangspunktet er jeg skeptisk til camping, men i Australia er dette en viktig del av deres reisekultur. Etter min mening må man også reise langs veien for å oppleve det ekte Australia.



Det ble mange stopp og lange etapper. Western Australia er den største staten i landet, og i motsetning til østkysten er det langt mellom større byer. På veien nordover fra Perth er Geraldton første større stoppested, men det er likevel mye å se før man kommer dit.

Pinnacles Dessert er en nasjonalpark, riktignok en liten en, og kan lett nås på dagsturer fra Perth. For vår del ble det første severdighet. Limestone-formasjonene er den eneste av sitt slag.



Videre nordover, og nord for Geraldton, er Kalbarri National Park verdt et stopp. Kysten er nydelig, og selv om gåturer i selve nasjonalparken krever sitt med tanke på høye temperaturer og mye sol, er det verdt det. Jeg vil også trekke frem Shark Bay, med mange strender og hyggelige perler langs bukta. Shark Bay har Australias østligste by – Denham – og ligger nord for Kalbarri. Det er store avstander, stille, øde og lite å gjøre, men halvøya har gode campingmuligheter ute i det fri der man må ha tillatelse fra en ranger. Det er ikke såkalt free camping i Australia, så stort sett må man oppsøke campingplasser eller merkede plasser for å overnatte i eget kjøretøy. Det finnes omfattende kartbøker med oversikt over campingspots, slik at man kan unngå campingplassene. Dette var til stor hjelp, og gjorde at vi kunne sove på uberørte plasser helt lovlig. Her fra Shark Bay:



Et hakk videre ligger byen Carnavon, som også er inngangsorten til Gascoyne Junction, Kennedy Range National Park og Mt. Augustus. På grunn av svært stor usikkerhet knyttet til dårlige veier som en følge av sommerstormer innover i landet, vurderte vi det som for risikabelt å ta den 40 mil (!) lange turen, hvor halvparten gikk på grusvei. Dette krever en solid firehjulstrekker, og man tar bare ikke sjanser når det gjelder vær og vei i Australia.

Vi brukte heller tid litt nord for Carnavon, ved Carnavon Blowholes – en fascinerende klippeformasjon ut mot Indiahavet.





Enda lenger nord ligger Coral Bay. Egentlig bare en lang gate som ender ved en flott strand…



…men som likevel er et utgangspunkt for båtturer, dykking og snorkling på tilgjengelige Ningaloo Reef, Australias nest største koralrev. Disse turene koster skjorta, men har likevel gitt meg opplevelser for livet. For en nordmann er det stort å svømme med fire meter brede manta-rays, gråhai og delfiner i det fri.

Her en sjøslange som nettopp har spist:



Delfiner er et vanlig skue:



Dyrelivet fascinerer meg når jeg besøker nye steder, men få steder har imponert meg som Australia. Etter å ha kommet så tett på dyrelivet i sjøen ble det også flere møter med dyrene på land. Flesteparten av bildene er tatt i nærheten av Exmouth, helt i Australias nordvestlige hjørne.

[SeatBelt]

Så var spørsmålet om vi skulle fortsette enda lenger nord, i retning av Broome. Det betød milevis med kjøring gjennom en nådeløs og brennhet ørken, Great Sandy Dessert. Det betød også en viss risiko for å bli sittende fast i en tyfon, som ofte legger veier under vann og skaper større skader på denne årstiden. Vi fulgte nøye med på værmeldingene og vurderte det som forsvarlig å kjøre den lange veien opp til kystbyen Broome.



Tørke, varme og få skyggesider ga ikke særlig inntrykk av at store vannmengder og oversvømmelser kan true dette området, selv om det faktisk er en realitet. Synet av svidde landskap, vel vitende om at veien kunne bli stengt i løpet av uka fordi den sto under vann, vitner bare om hvilke ekstreme krefter denne regionen utsettes for. Ferden gjennom Great Sandy Dessert var lang (og heldigvis tørr), og den lengste distansen mellom to bensinstasjoner var 27 mil – uten ett eneste hus eller menneske å se i mellom.



Broome beskrives som et friskt pust som venter i enden etter den milelange reisen gjennom ørkenen. Cable Beach er i verdenstoppen, og byen har en del butikker, kafeer, restauranter og museer. Jeg synes imidlertid at reisen til Broome i seg selv var mer spennende enn destinasjonen. Australiere selv beskriver det å kjøre gjennom ørkenen som gørrkjedelig – for meg, som er vant med brøytekanter og svingete fjellveier, var det eksotisk og spennende. Broome opplevde jeg som ganske kjedelig og død, selv om stranden var helt fantastisk. Nå skal det sies at vi besøkte Broome i lavsesongen. Dette er såpass langt nord at det er best å reise hit i den australske vintersesongen (norsk sommer), da temperaturen er lavere, rundt 20-25. Nå, i desember, var den ikke en grad under 35, og selv havtemperaturen stanget opp i 30-tallet. Faren for livsfarlige maneter og saltvannskrokodiller gjorde dessuten badingen til en svært begrenset aktivitet i den nærmest uutholdelige varmen. Etter min mening var det bedre lengre sør, der havtemperaturen var litt friskere og det ”bare” var hvithai utenfor korallrevene å bekymre seg for.

Lavsesongen gjorde imidlertid hotellene billige, og for 700 kroner natten tok vi inn tre netter på Broome Beach Resort der vi fikk en flott leilighet med stue, kjøkken, soverom og bad med vaskemaskin. Utenfor var det et forfriskende svømmebasseng, og et par minutter nedenfor lå stranden.



Jeg sørget selvfølgelig for å foreslå en strandtur etter å ha fulgt med på Virgin Australia og Qantas på radaren, som flyr vinge mot vinge mellom Perth og Broome. Jeg måtte jo ha med meg liksom-St. Marteen-landingene:



Noen dager i Broome var nok. Luftfuktigheten var høy og lysten på å oppleve mer av Australia meldte seg. Vi tok derfor fatt på en lang reise sørover, denne gangen gjennom Australias Golden Outback via Great Northern Highway. Den er øde, men også her er det flere stopp, og vårt første ble Kalijini National Park.



Baksiden ved Great Northern Highway er tungtransporten mellom Perth og Port Headland og all gruvedriften i nord. På vei nordover hadde vi kjørt langs kysten og sluppet unna mange vogntog, men det er annerledes når man kjører innlandsruta. Dette forsinker noe, og gjør at det ikke alltid bare er å cruise i 120-130, for når disse kommer må man faktisk ut i grøfta for å gi plass!



Samtidig er det et par hyggelige stopp nedover, blant annet den historiske Cue.



Etter hvert endret omgivelsene seg betraktelig, og vi passerte Perth og satt kurs sørover, til det såkalte South Western Corner. Denne regionen er mest kjent for sin vinproduksjon i Margaret River, men byr også på gourmetmat og fin natur. Den største – og første – forskjellen jeg merket meg var trangere veier, kortere distanser og flere trær.



Vi besøkte flere vingårder og smakte mange gode produkter. Margaret River er spesielt fordi det jevnt over er et godt klima for vinproduksjon. Det er derfor ikke er noe som heter gode eller dårlige årganger her nede. Vin fra denne regionen preger ”the upper market” av vin i Australia og er kjent internasjonalt.



Men de har også flere gode mikrobryggerier:



For ikke å snakke om mat. Her fra Knee Deep i Margaret River:



Naturen er også flott her nede. En god del friskere enn i nord, men like vakkert. Her fra Augusta, helt i det sørvestlige hjørnet. Naturen – og temperaturen – gir assosiasjoner til norsk sørlandsidyll.



Etter noen dager i sør var det på tide å levere bilen tilbake i Perth, som bare lå noen timer nord for denne vakre og velsmakende vin- og matregionen.

Reisen gjennom Western Australia hadde vært uten sidestykke. For en natur. For en verden! Distansene var enorme, men det gikk overraskende bra, minus én punktering ute i ødemarken en tidlig morgen. Forholdsregler er viktig å ta når man ferdes i varme og øde områder; vann, bensin, kart, mat og telefon (selv om det ikke alltid er dekning) er åpenbare nødvendigheter. Ta for all del ikke sjanser når det gjelder vær eller distanser i WA, men ikke la begrensningene hindre deg i å nyte hva denne fantastiske diamanten av en verdensdel har å by på.

De tre, nesten fire, ukene i denne sandkledde staten tok slutt i Perth, med en fuktig kveld på byen sammen med gode venner som bor i byen. Dagen etter gikk reisen videre, og som nesten alle dager de siste ukene, skinte sola også ved avreise, og understreket bare hvor fantastisk deilig denne delstaten er.

[SeatBelt]

21.12.2013: VA692
Perth (PER)-Melbourne (MEL)
Virgin Australia
Airbus A330-200, VH-XFG, “Terrigal Beach”
Economy Class

Denne reisen føltes som at en ferie var over, noe den på mange måter var, selv om den også representerte starten på en ny en. Bak oss lå eventyret i vest, foran oss lå Victoria og South Australia. Vi ble kjørt til flyplassen av våre venner og sjekket inn, gjennomgikk en sikkerhetssjekk der jeg fikk spørsmål om jeg var på vei ”home for Christmas”, og tilbrakte litt tid airside. A330-en var allerede ved gate:



Og det var tilsynelatende stor trafikk på utenriksterminalen på den andre siden, der jeg ser to Singapore Airlines-maskiner, én South African, én Emirates, én AirAsia X, én Malaysia Airlines, én Jetstar og én Qantas:



Jeg hadde aldri fløyet en A330-200, men har en god del flights med -300-versjonen, både med SAS, Lufthansa, Turkish Airlines og charterselskapene som er Thomas Cooks forgjenger; MyTravel Airways og Premiair. Denne -200-varianten, Terrigal Beach, er leaset, men flunkende ny, og kom til VA 20. april 2013, og utgjør én av totalt syv i flåten.



Jeg liker godt gallionsfiguren, og den er også ganske stilig på innsiden:



VA har et lekkert design, men konkurrenten er også elegant:



Vi var i rute, og det ble en behagelig avgang fra Perth en nydelig sommerettermiddag. Den varme luften skapte en del turbulens i høyere luftlag, men utsikten var upåklagelig:



Saltsjøer kom igjen til syne, og er fascinerende. Jeg hadde nå også sett og tatt på dem flere ganger:





Ruten gikk sørøstover ut i Southern Ocean, og lenger nord, like under skyene der oppe, ligger verdens lengste rette jernbanestrekning.



Virgin Australia serverte ett måltid og rikelig med drikke.



Måltiden ble servert, fortært og ryddet vekk effektivt, omtrent midt i flighten.



Jeg måtte selvsagt studere rutekartet. Virgin Australia har en rekke samarbeidspartnere rundt i verden, for eksempel Delta, Etihad og Air Berlin.



Selskapet har et imponerende rutenett også i Oseania, der de samarbeider med Air New Zealand. Brisbane, Perth og Sydney er største hubs.



Flåten er ikke mindre imponerende, selv om det er mye hummer og kanari her:



På vei inn mot Victoria begynte det å humpe en del.





Det ble mørkt, og været ble verre. Ikke noe spesielt dårlig, men urolig luft ga ganske kraftig utslag på A330-en og jeg fikk se noen skikkelige eksempler på wing flex. Det var en god del turbulens på vei inn til MEL, men rundt byen var været bra, og utsikten under landing ble god.

Vi landet på rutetid og parkerte helt innerst i en liten skammekrok ved siden av noen av lillesøstrene.

[SeatBelt]

Melbourne har et helt annet uttrykk, en helt annen kultur og en helt annen form enn Perth. Det er mange museer, mye uteliv sentralt i bykjernen og enda mer mat her. Oppholdet i Melbourne var kortere enn i Perth, men på den korte tiden hadde vi et godt utgangspunkt fra et meget bra sted å bo; Oaks on Williams:



…som lå i gangavstand fra det meste, også den sjarmerende trikken som preger gatebildet i Melbourne. Her fra elven, en behagelig (og noe kjølig sammenliknet med WA) ettermiddag etter besøk på blant annet Melbourne Museum og noen gode spisesteder.



Høysesongen for reising hadde nådd Australia, og det nærmet seg jul. Forhåndsreservering av bil var derfor alfa-omega, og den lille Toyotaen sto klar i Hertz-garasjen som bestilt. Reisen via Great Ocean Road kunne begynne, og første stopp var småbyene rett sør for Melbourne.



Det er mye dyreliv å spore langs veien, selv om det er mye trafikk her sammenliknet med WA.







De første stoppene er Geelong, Ocean Grove, Queenscliff, Torquay og Apollo Bay. Dette er små og hyggelige steder langs kysten man uproblematisk kan tilbringe noen dager. For vår del ble det julefeiring med reker, strandtur og Donald Duck-DVD, før reisen gikk videre sørover kystveien. Det er inspirerende å se hvordan Southern Ocean møter Australia; hvor mektig alt er når store hav møter store kontinent.



De tolv apostler er hovedattraksjonen langs Great Ocean Road:



Men klippeformasjonene er spektakulære også andre steder langs kysten:



Videre inn i landet, og på vei over mot South Australia, er det fint å stoppe i The Grampians, som er en nasjonalpark nord for Great Ocean Road. På grunn av veldig stor skogbrannfare var det ikke anbefalt å legge ut på de mest strabasiøse turene her, men vi fikk likevel sett mye. En stor forskjell fra WA var at det var en del andre folk å se rundt i nasjonalparken. Dette har selvfølgelig også å gjøre med at det nå var ferietid i Australia.



Over i staten South Australia, som ikke er en alt for mange timers kjøretur vestover fra The Grampians, finnes flere gode vindistrikt. I Hahndorf finner man en tysk bosetning midt i vindistriktet Adelaide Hills, der vi igjen besøkte vingårder og spiste nydelig mat. Bildet under er riktignok fra en halvøy sør for Melbourne, men jeg tillater meg å ta noen redaksjonelle friheter underveis for å understreke mine poeng



Her inne fra en av vingårdene i Adelaide Hills, South Australia:



Etter en drøy uke på veien gjennom Vest-Victoria og østlige deler av South Australia ankom vi Adelaide. Det nydelige været trakk oss ut til en av forstedene langs kysten, der vi spiste frokost og tilbrakte dagen på stranden. Adelaide er oversiktelig og er kanskje en smule anonym, men ble ikke utforsket i dybden. Jeg skal derfor ikke uttale meg for mye, men jeg kan skrive under på at byen har en lang og flott kyststripe med kafeer, restauranter og fine bademuligheter. Ekstra deilig er det at temperaturen i Southern Ocean gjør det veldig forfriskende å bade!

[SeatBelt]

30.12.2013: VA1405
Adelaide (ADL)-Brisbane (BNE)
Virgin Australia
Boeing 737-800, VH-VUT
Economy Class

GPS-en surret litt, og jeg surret enda mer da bilen skulle levers på flyplassen. Jeg endte opp med å ringe på dørklokka der bilene vaskes, og etter mye om og men fikk jeg beskjed om å kjøre til det riktige innleveringsstedet like ved terminalen. Hertz var imponerte over at bilen var prikkfri, for det var åpenbart en del surrehoder ute på veiene i fellesferien.

Adelaide Airport er en lys og moderne lufthavn. Den har besøk av flere internasjonale flyselskap, men for vår del ble det innenriks nok en gang med Virgin.



Flyet som ventet ved gate hadde fremdeles Virgin Blue-design. VH-VUT kom som ny til daværende Virgin Blue i 2009, og fikk navnet ”Yabba Dabba Blue” – noe som heldigvis ble tatt bort etter at Blue-navnet forsvant et par år senere.



Jeg hadde reservert seter bak i flyet, rad 19, på denne flighten, som var bestilt gjennom Expedia. Det er faktisk første gang jeg bruker Expedia for å bestille flyreise, men prismessig lønnet det seg når billetten var gjennomgående på strekningen Adelaide-Brisbane-Wellington.



Avgang 18:00 presis, med kurs ut i bukta, der en flott utsikt over byen og kyststripen hvor vi hadde tilbrakt formiddagen ventet. Det hadde skyet over, men skylaget var høyt og hindret ikke utsikt på climb-out.





Flyet snudde også såpass at vi fikk se flyplassen og sentrum en gang til:





Jeg leste litt i Virgin Australia Voyeur og i et flyblad jeg hadde kjøpt. Det var ikke servering om bord i dag, så jeg antar at dette kun er på lengre flyvninger.





Brisbane ligger i Queensland og huser Virgin Australias hjemmebane. Flyplassen har ganske stor internasjonal – og interkontinental – trafikk. Det er riktignok ingen Europa-rute herfra. British Airways flyr kun til Sydney, mens Qantas heller ikke har en kengeru-rute fra BNE. Det interessante er at hvis man tegner en strek fra BNE til LHR eller en annen europeisk storby, så går streken nesten rett over terminalen i Taipei. En rute med minst mulig tidstap kan derfor ideelt sett gå via Taipei, eventuelt via Hong Kong eller Guangzhou, og være en svært effektiv rute mellom Europa og Brisbane. Kengeru-ruter som for eksempel ville gått via Midtøsten, Bangkok eller Singapore, hadde tatt mye mer tid.

Under innflyvning til Brisbane fikk jeg øye på noen skikkelige tordenstormer nord for byen. Det var også skyet under landing, og lite å se.



Vi landet i Brisbane før rutetid. Litt regn i luften, men en behagelig sommertemperatur ventet oss utenfor terminalen. Luftfuktigheten var også noe helt annet her enn i sør.

[SeatBelt]

Brisbane er nok en fin by å besøke i Australia. Dette er den andre byen jeg besøker på østkysten, etter noen dager i Sydney i 2007. Tiden ble for det meste tilbrakt hos bekjente som bor et stykke utenfor byen (Caboolture, et godt stykke nord for sentrum), men det ble rikelig med tid til å se hva området hadde å by på, og selv om jeg er skeptisk til dyrehager, var turen til Australia Zoo virkelig verdt pengene. Dette er Steve Irwins mesterverk, og det de har fått til her nede, selvsagt ikke uten sponsorer som Animal Planet og en haug andre store selskap, er imponerende. I tillegg er det lagt opp til at de besøkende skal lære mest mulig om dyrene, hvordan man skal forholde seg til dem og ikke minst hva man kan gjøre for å gjøre en forskjell for truede arter. Av dyreparker jeg har besøkt er dette den desidert beste. Det har nok også noe å gjøre med at det kommer så tydelig frem at dyrehagen ikke er til for gøy – den er et resultat av Irwin-familiens genuine interesse for å ivareta og redde dyr.





Ellers ble det en tur til sentrum og mye god mat på sørsiden av elven. 2013 ble til 2014, og min varmeste nyttårsaften noen sinne ble feiret med tapas, sprudlevin og noen kalde øl. Det var veldig varmt og fuktig, med temperaturer opp mot 35-40 grader på de varmeste dagene, og da passet det bra at våre venner hadde et tilfluktssted på Sunshine Coast. Denne sydenstripen av hoteller, leiligheter, barer og kafeer ligger et stykke nord for Brisbane, og for min del ble hovedaktiviteten – og høydepunktet – denne uka både våt og slitsom:



En ukes tid i Queensland, hovedsakelig i og nord for Brisbane, gikk imidlertid fort mot slutten, og nok en uke med strålende solskinn og sommervær var unnagjort. Til sammen var nå over fem uker i Australia slutt, og det føltes bra å avslutte på toppen av bølgen…

[SeatBelt]

06.01.2014: VA68
Brisbane (BNE)-Wellington (WLG)
Virgin Australia
Boeing 737-800, ZK-PBJ
Economy Class

Solskinnet tok slutt den ettermiddagen vi skulle dra. Det hadde vært en veldig het dag i byen og jeg kjente at tordenbygene var på vei. Jeg er som kjent ikke spesielt begeistret for å fly i uvær – ikke at jeg blir dårlig, men jeg synes det er ubehagelig med turbulens som er over middels, særlig i tropiske strøk, da jeg vet hvor intens oppdriften kan bli i vertikale kumulusskyer i slike strøk.

Det lynet og tordnet da vi ankom flyplassen, og jeg håpet at det ville gi seg like fort som det kom. Det var en stund til flyet gikk, så det var håp.



Utenriksdelen på BNE er nok en hyggelig terminal jeg har besøkt.



Avgangene som var satt opp rundt den tiden jeg var tilstede var nesten utelukkende til New Zealand. Men det lå an til betydelige forsinkelser, for været ga seg ikke. Det tordnet kraftig og regnet veldig hardt. Sikten var lik null.





Jeg gikk inn på radar-appen, og så at en rekke fly sirklet rundt Brisbane. Det kom også informasjon over høytalerne om at de ekstreme værforholdene rundt flyplassen gjorde at det var vanskelig å lande, og at dette påvirket trafikken videre utover. Hurra for å fly rett ut i Stillehavet på en ettermiddag som dette!

Tordenvær går heldigvis fort over, og etter hvert lysnet det litt, og flere fly touchet bakken. Det gjorde også kiwi-registrerte ZK-PBJ, som var 737-800-maskinen som skulle ta oss over til New Zealands hovedstad.



Vi kom omsider om bord, og omtrent én time forsinket ble vi dyttet tilbake fra gate.



Det ble likevel en del venting på bakken før avgang, og kapteinen kunne informere om at vi lå an til å kunne fly inn noe, men ikke alt, i løpet av turen over Tasmanhavet.

Jeg var ikke særlig høy i hatten da vi suste inn i skylagene rundt Brisbane og ble utsatt for en ganske så kraftig turbulens. Jeg tror ikke den var over ”moderate”, som det heter på fagspråket, men det var nok til at jeg holdt meg godt fast. Det var ikke den klassiske humpingen; mer at flyet ble kastet fra side til side, så jeg ble ganske svett der jeg satt. Det begynte også å lyne kraftig utenfor, og regnet fortsatte selv etter å ha climbet veldig høyt. Guffent, og for min del årets mest ubehagelige flytur.

Heldigvis forsvant setebelteskiltet oppe i høyden. Kabinpersonalet kom deretter rundt med personlige TV-skjermer, men det var kun til utvalgte passasjerer. Reisefølget og jeg var blant dem, og jeg lurer på om det kan ha noe å gjøre med at vi hadde kjøpt en Air New Zealand-billett, og at dette var en codeshare-flight. Det er mulig at Air New Zealand garanterer inflight entertainment til sine passasjerer, og at flyselskapene de har codeshare sammen med rett og slett må rette seg etter dette. Men jeg synes likevel det var litt rart. Kan det ha noe med status å gjøre? Det ville også vært merkelig – hvorfor skal en Star Alliance Silver-status gi utslag på en Air New Zealand codeshare-flight operert av Virgin Australia? Tredje teori: Billettklasse. Kan dette ha noe å si? Jeg antar at det finnes folk på forumet som vet svaret, men jeg ble i alle fall positivt overrasket over tildelingen.



Under innflyvning kom kapteinen igjen på lufta og informerte om ganske mye vind i Wellington. Det er ikke uvanlig for denne byen, men vind skremmer ikke meg.



Det ble en grei utsikt under landing, der vi gled rolig inn mot fastlandet. I det vi tok en krapp venstresving traff vi vinden, og ble igjen kastet litt rundt før vi traff asfalten i Wellington og bremset kraftig opp 45 minutter etter rutetid. Det føltes bra å igjen sette bena på New Zealand, etter nesten sju år! Samtidig var en av mine beste ferier noen sinne over – Australia var forlatt, og det kjentes både rart og litt leit. Jeg runder av med et bilde fra Wellington. Det er nemlig ikke så verst her heller.

Mer fra New Zealand senere.

[SeatBelt]

Oppsummering og konklusjon

Australia. Hvor skal jeg begynne? Enhver reise til dette kontinentet vil nok være forskjellig. Jeg har hørt så mye fantastisk om dette landet, og det viste seg å stemme. Samtidig er historiene jeg har fått fortalt så ulike mine egne opplevelser. Det understreker vel bare at det er noe i beskrivelsen ”the land of plenty”, som Men At Work synger i Down Under.

Jeg falt pladask for Western Australia. Det er ekstreme avstander, men hver mil langs veien er verdt det. Alle de bortgjemte perlene langs kysten, småsamfunnene underveis, det spektakulære dyrelivet, outbacken og nasjonalparkene ga meg opplevelser jeg aldri vil glemme. Det er mye å ta stilling til på roadtrip, men frihetsfølelsen er også så stor.

Mitt råd til reisende som planlegger tur til denne øde staten er å holde seg sør for Exmouth, da Broome for min del ikke var verdt all kjøringen, selv om det var en unik opplevelse å kjøre gjennom Great Sandy Dessert. Men jeg ville likevel unngått akkurat dette, for det er nemlig ikke slik at det er mangel på ødemark andre steder i staten. Og Broome? Flott strand, men det er det hele. Velger du Great Northern Highway, vær oppmerksom på mye tungtrafikk, og velger du kysten – som jeg mener er et must – ikke nøl med å stoppe flere steder underveis, og bruk god tid. Det er så mye å se. Husk bare at været og naturen er nådeløse i denne delen av verden, også ved kysten.

Victoria er også en spennende stat. Mindre avstander og flere folk er nøkkelord her. Melbourne er en by man kan tilbringe mye tid i, men glem ikke områdene rundt. Kjører du Great Ocean Road er sjansen stor for at du vil prøve å gjøre det på en dag eller to – mitt råd er å bruke god tid også her. Vi brukte omtrent én uke fra Melbourne til Adelaide, og fikk med oss flere hyggelige steder langs kysten, en tur i The Grampians og vindistriktene både i Victoria og South Australia.

Queensland er den staten jeg var minst rundt i under dette oppholdet. Jeg vil derfor kun uttale meg om Brisbane, de nordlige forstedene og Sunshine Coast. Brisbane i seg selv er veldig hyggelig, og som andre australske byer finnes mye god mat på gatehjørnene her. Byen er moderne og historisk på én gang. Sunshine Coast er et sydensted, og jeg anbefaler egentlig ikke å bruke noe særlig tid her hvis du kommer langveis fra og vil oppleve Australia. For vår del var det en bonus at våre venner hadde sommerleilighet her ute. Stedet i seg selv minner om Floridas østkyst.

Når det gjelder flyselskapene leverte igjen AirAsia som de pleier. Forutsigbart og effektivt, men enkelt. Jeg er imponert over hvor lavt prisnivå de kan holde, selv kort tid før avreise. Kvaliteten de leverer på bakken var så som så denne gangen, men i luften har jeg ingenting å utsette.

Virgin Australia imponerte meg også. Selskapet fremstår profesjonelt og har rettet seg mer mot businessegmentet den senere tid, noe som kommer tydelig frem i hvordan de profilerer seg og hvilket inntrykk man sitter igjen med etterpå. Det er slutt på dill-dall-perioden med Virgin Blue/Pacific Blue, og selskapet er nå en seriøs – og stor – konkurrent for Qantas. Jeg opplevde god service både på bakken og i lufta. Det var litt merkelig at jeg fikk utdelt personlig TV-skjerm, men hva dette skyldes, vet jeg ikke.

Fem uker, fem måneder, fem år. Jeg tror det er mulig å oppholde seg down under i evigheter og bare fortsette å suge til seg inntrykk. Jeg har bare sett litt, men likevel har Australia hoppet høyt opp på listen over mine favorittdestinasjoner. Selv om det er både dyrt, langt, stort, varmt, litt farlig, litt trygt, forutsigbart og uforutsigbart, må jeg bare tilbake.

[peterfox]

Knall-flott rapport - veldig ulik mange andre rapporter som i stor grad handler om miles opptjening, du legger vekt på opplevelsen.

Er det mulig å spørre om grunnen til at man kan gjennomføre slike oppdagelsesreise i voksen alder ? - Anyhow gleder oss til resten... mate...

[HS-TLD]

Med fare for å gjenta meg selv...;

Tusen takk for nok en fantastisk rapport og bilder SeatBelt...

Meget meget bra - jeg ser frem til mer fra New Zealand..

[krølle]

Det var en kongerapport. Gleder meg til avslutningen.
Og jeg synes godt du kunne inkludere Kambodsja/Vietnam og. Vi tar jo fly for å komme dit
Jeg synes bilder av steder/land/ting på, i forbindelse med en reise er mer artig enn alle disse 1000vis av matbildene fra F-flights.
Mat er mat. Så for min del, hiv gjerne ut den du ikke vil skrive og

[Yeager]

Fantastisk fin og spennende rapport, fra et av mine drømmereisemål. Ble ikke mindre lysten på reise til Australia nå. Håper å reise dit i løpet av et år eller to, må bare sørge for å ha nok fri og nok penger først ;-)

[Someone]

Interessant og inspirende lesing. Ser frem til fortsettelsen

[G346]

Meget bra! Reiselysten økte med ca. 100%

Ang. skjermen du fikk så har jeg ikke noe godt svar, annet enn at jeg også fikk utdelt skjerm på en Virgin Blue/Australia flight mellom CHC og BNE for et par år siden. Ikke hadde jeg status, og tror ikke jeg betalte ekstra heller. Men mener å huske at det var codeshare med NZ, så kan hende svaret ligger der.

[SeatBelt]

Takk for tilbakemeldinger denne siste påskeferiedagen. NZ kommer i egen rapport, ser jeg for meg, men det blir ikke med det første.

Originally Posted by peterfox

Knall-flott rapport - veldig ulik mange andre rapporter som i stor grad handler om miles opptjening, du legger vekt på opplevelsen.

Er det mulig å spørre om grunnen til at man kan gjennomføre slike oppdagelsesreise i voksen alder ? - Anyhow gleder oss til resten... mate...

Vel, det å fly er for meg bare en morsom og fin del av en reise. Jeg er jo flyinteressert og tjener poeng og alt det der, men det er destinasjonene jeg reiser for.

Jeg gjennomførte dette fordi jeg hadde bestemt meg for å gjøre det sammen med mitt ikke helt tilfeldige reisefølge. Det ble spart et ikke ubetydelig beløp, og da jeg fikk tilbud om å forlenge kontrakten min på jobben ga jeg beskjed om at jeg hadde reiseplaner, og fikk perm. Jeg pleier å si at det handler om prioriteringer, så da ble det litt sparing, utleie av leilighet og sjansespill med jobbsituasjon. Det gikk bra, og det er virkelig flott å være på reise når man har litt bedre råd enn 19-årige backpackere

Originally Posted by krølle

Det var en kongerapport. Gleder meg til avslutningen.
Og jeg synes godt du kunne inkludere Kambodsja/Vietnam og. Vi tar jo fly for å komme dit
Jeg synes bilder av steder/land/ting på, i forbindelse med en reise er mer artig enn alle disse 1000vis av matbildene fra F-flights.
Mat er mat. Så for min del, hiv gjerne ut den du ikke vil skrive og

For min del er mat en stor del av reisen, men jeg er enig i at TR-ene fra First Class kan bli litt ensformige. Med fare for å gjenta meg selv; det er jo destinasjonene man reiser til - flyturen(e) er bare en fin del av reisen.

Kambodsja og Vietnam.. Jeg får se. Jeg kan i det minste vurdere å dele noe på reiseforumet.

Originally Posted by G346

Meget bra! Reiselysten økte med ca. 100%

Ang. skjermen du fikk så har jeg ikke noe godt svar, annet enn at jeg også fikk utdelt skjerm på en Virgin Blue/Australia flight mellom CHC og BNE for et par år siden. Ikke hadde jeg status, og tror ikke jeg betalte ekstra heller. Men mener å huske at det var codeshare med NZ, så kan hende svaret ligger der.

Ja, det er vel mest nærliggende å tro. Likevel ganske pussig!

Forøvrig må jeg understreke at det er mange gode rapportskrivere her inne, og inspirasjonen er jo selvfølgelig hentet herfra.

[AirbusTrond]

Takk - glimrende rapport, som vanlig! Australia har i grunnen aldri fristet så veldig mye - men det har endret seg noen hakk nå.

[AndersE]

Tusen takk, fantastisk rapport! Både denne og dei andre i serien.

Eg får lyst til å selge både hus, kone og barn, og prøve sjølv!