Etihad A340-500. Stunt-tur uten kø!

[KnutW]

Del 1 - galskap!

Bare å innrømme det med det samme, dette var en av de mer intense og fullstendig spinnville turene jeg har tatt. Men, når idéen først har satt seg og klokken tikker mot slutten, har man egentlig bare to valg; enten trekke på skuldrene og si "ja, ja, neivel, det ble aldri noen tur med en A340-500" eller å si "hel..te heller, her har du siste sjanse til å få deg en tur med den maskinen som har stått øverst på ønskelista i mange år. Se å få stumpen i gir og kom deg avgårde før det er for sent!"
Og da ble det jo det siste alternativet. Spesielt fordi jeg også hadde sosa bort et par gode anledninger til å få tatt en tur med Emirates i fjor før de sluttet å fly den. AHY i Baku flyr jo også, men det fristet liksom mer å fly med Etihad...

Nuvel, til verket! Etter en ganske intens runde med søk og sjekking viste det seg at Etihad kun fløy med én av sine tre maskiner, A6-EHD. Den gikk fast på ruten AUH-RBA to dager i uken, onsdag og fredag. (De øvrige dagene er det 333 som flyr). Problemet, hvis man kan kalle det det, var at den godeste A6-EHD innimellom også erstattet noen 333 på enkelte Europa-ruter. Noen dager var den i GVA, noen i MUC, en tur til AMS av og til osv. Uten tilsynelatende noe som helst mønster eller faste dager.

Jeg gikk til det drastiske skritt å få sporet opp direktenummeret til Etihads flight operations kontor i Abu Dhabi for å spørre selve kilden om når og hvor dette flyet var planlagt brukt. Fortrinnsvis noen uker frem, så det gikk an å få bestilt billett til en vettug pris. Svaret var vel som forventet; den går fast til Rabat onsdag og fredag, ellers bruker vi den av og til når det trengs. Nei, vi vet ikke akkurat nå når neste tur til Europa blir.

Nei, da så. Det viste seg også pussig nok at det var vesentlig billigere å bestille en gjennomgående billett OSL-AMS/LHR-AUH-RBA t/r enn bare GVA-AUH t/r. Faktisk en prisforskjell på over 10.000 kroner. Så da var vel egentlig saken grei. Dessuten fikk jeg med en B787-9 AMS-AUH og en A380 AUH-LHR. 789 var i tillegg en ny type "i boka", så den fikk bli bonus. For å kunne ha en back-up i tilfelle rottefelle ble reisen kjøpt hos Ticket reisebyrå. Der fikk jeg hjelp av Maria, som etter å ha sett litt rart på meg da jeg bestilte, ga kjempeservice og god hjelp. Søt var hun også. Ticket har veldig greie betingelser for avbestilling og/eller ombooking hvis det skulle vise seg at 345’en ikke var helt i form akkurat den dagen jeg hadde tenkt å dra.

Catchen med å bestille på den måten var at det viste seg umulig å sjekke inn på nett for første runde som var med SAS til AMS. Dermed bar det til innsjekkingsskranken der turens første, men slett ikke siste, fullstendige mangel på kø viste seg. Damen hverken kunne eller ville sjekke meg inn lenger enn til AMS. Nuvel, plenty med transfer innsjekk på AMS og god tid, så det skulle vel være en grei sak. Trodde jeg. Med boardingkortet i hånden gikk ferden videre til Fast Track rett ved siden av. Her sto det åtte-ti mann i kø. Det oppdaget en av vaktlederne som prompte åpnet ikke bare én, men to nye sluser. Vipps, kø borte!

Inn til SAS-loungen var det heller ingen kø. Inne i loungen var det relativt folksomt og det første jeg møtte var en kar i flipp-flopp og shorts. WTF?! Er SAS så i knipa at de slipper inn alt og alle som er villig til å betale for seg? Grmpf!
Ved ombordstigning køet det seg litt rett før de åpnet opp. Det gikk greit å unngå ved å slå et slag bortom en lenestol ved vinduet og komme tilbake ti minutter senere. Jeg fikk også oppleve SAS-kuben, den som de i følge egen artikkel i inflight-magasinet har brukt to år på å designe seg frem til.
Joda, innholdet var absolutt spiselig, faktisk noe av det bedre på hele turen, men jeg stiller meg tvilende til om dette egentlig er den genistreken de påstår det skal være. Lagdelt mat med temmelig korte kniver og gafler –de skal jo passe inn i kuben- og ganske mye plastfikling. Så også ut til å generere ganske nøyaktig det dobbelte av sitt eget volum i form av avfall etterpå, det var nemilg ikke så lett å få lokket på plass igjen. Grovbrød med fennikel og karve er heller ingen innertier i Knuts verden, men bevares; smak og behag.

I AMS viste det seg at det slett ikke var noen enkel og grei sak å sjekke inn på Etihad. Prøvde første skranke: «Nei, vi tar bare KLM, men rett bak oss er det en som tar alt annet» sa damen og pekte på skranken rett bak.
I så fall består «alt annet» av LOT. Og bare LOT. Og ingen andre enn LOT. I følge damen i den skranken, som til tross for at hun var altfor ung til å være oppvokst og utdannet i Sovjetunionen tilsynelatende hadde vært der på smile- og servicekurs. Hvor og hvordan jeg skulle få sjekket inn på Etihad var da vel ikke hennes problem? Folk som ikke flyr med LOT har kun seg selv og takke og kan egentlig bare ha det så godt! Nemlig. Men det skal sies, det var ingen kø foran skranken hennes. Pussig nok.

Boardingkortløs gikk ferden videre til passkontrollen ut av Schengen. Nix kø, de to politimennene satt og småpratet seg imellom. Den eldste pekte på den yngre kollegaen; ungdommen får ta seg av arbeidet. Joda, passet var jo i orden, kan jeg få se boardingkortet ditt? Jeg var fristet til å ta med både politimammen og ikke minst pistolen hans tilbake til LOT-damen, men lot være. Da jeg sa jeg skulle videre med Etihad til Abu Dhabi og ikke hadde fått sjekket inn ennå slapp han meg igjennom uten noe mere styr.

Kom så til tranferskranke nummer tre: «HÆ? Etihad? Aldri hørt om…» sa damen mens 787’en fylte omtrent hele vinduet rett bak henne. Hvor tar de dem fra..? Først i skranke fire var det en dame som både hadde hørt om Etihad og som også hadde tilgang til å printe ut boardingkort for de. Yiihaa!
Loungen, Aspire 41, var vel sant å si noe oppskrytt, men den hadde bra utsikt og store vinduer. Alt i alt grei nok.

Etihad på sin side skuffet ikke. Her kom man nesten bokstavlig talt til dekket bord. Boarding startet usedvanlig tidlig, nesten én time før avgangstid. A6-BLM var bare 23 dager gammel da jeg steg om bord og kabinen var naturlig nok i den nyeste konfigurasjonen. Sete 8A var privat og avskjermet, det var en ganske smal passasje fra midtgangen og inn til setet. Der inne var det ganske greit, setet kunne selvsagt legges helt ned til flatseng og man hadde ikke mindre enn fire forskjellige lys som alle kunne justeres individuelt av hverandre. Pluss massasje i ryggen og stumpen hvis man er i det humøret.

Dette var min første tur med Etihad hvilket jeg også nevnte for purseren da han kom rundt for å ønske velkommen ombord og ta bestillinger fra menyen som allerede lå på plass ved setet. Om det var det som gjorde at jeg fikk spesielt god service på akkurat den turen vet jeg ikke, men servicenivået var allefall helt upåklagelig. Akkurat det med at menyen lå på plass når man kom ombord gikk igjen på de andre flyvningene med Etihad også. Veldig greit, spesielt når de starter ombordstigningen tidlig og tar matbestillingen allerede før take-off. Man kan også velge når man selv vil ha maten, det ingen faste serveringstider. Spisebordet var dessuten av særdeles solid uførelse, ca fem centimeter tykt. Det hadde i tillegg en genistrek jeg fremdeles ikke har sett noe annet sted, heller ikke på de andre Etihadflyene; en magnetkant rundt bordet som hindret bestikket i å falle ned! Og bare helt ytterst så det var ikke noe problem når man satt og spiste vanlig. Suverent! TV-skjermen på sin side var tydligvis programmert til å tegne en storsirkelstrek fra Amsterdam til Abu Dhabi og kunne meddele at vi kom til å passere omtrent rett over Bagdad en gang utpå morgenkvisten. Bortsett fra denne lille glitchen virket alt perfekt med både fly og flyselskap.

Etter den obligatoriske champagnen, akkompagnert av varme mandler og nøtter eller potetchips, var det en arabisk mezze etterfulgt av fiskeretten og ost+frukt til dessert. Med champagne, hvitvin og dessertvin til. Med påfyll. Pluss kaffe, cognac og mørk sjokolade. Natti natt!

Jeg våknet ikke før vi hadde påbegynt en helt umerkelig nedstigning til Abu Dhabi, det ble bare tid til en kjapp runde på toalettet for tannpuss og morgenshining samt en rask cappucino før vi var nede samtidig som solen kom opp. Som ekstra liten touch fikk man utlevert et personlig kort med avgangstid og utgang på flighten videre. Nice!

Den nye terminalen i Abu Dhabi er nok ikke ferdig før til neste år, men de har gjort det beste ut av den eksisterende T1 og T3. T2? Aner ikke, kanskje et påbygg rundt hjørnet, så iallefall ikke noe til den. I korridoren mellom T1 og T3 har de satt endel bord og stoler samt bokhyller og magasinstativ. En ganske fredelig plett og ikke så halvgæern utsikt over flyplassen heller, beste stedet på flyplassen spør du meg. Loungen var jo bra den også, spesielt i den nye T3-delen, men det var overhodet ikke noe utsikt fra hverken T1- eller T3-loungen. Greit å stoppe innom for en dusj og matbit, men egentlig ikke noe særlig mer. Jabbende folk og unger var det også, mye fredeligere ute i korridoren.

340-500 følger i del 2.

BILDER:
1: The Cube!
2: Utviklingshistorikk og bruksanvisning for The Cube
3: 8A på Etihad 789
4: På vei til Baghdad..!
5: Morgenstemning i Abu Dhabi
6: Mezze lekkert dandert
7: Doen på 789, smakfullt!