PEK-FNJ

[ILS2]

24. juli 2007
Air Koryo JS152 – PEK-FNJ
Ilyushin Il-62M

Ja, jeg vet det er lenge siden jeg foretok denne reisen, men føler den er såpass sær at det likevel kan være interessant å skrive noen ord om flyturen og oppholdet i DPRK (Democratic People’s Republic of Korea – aka Nord Korea).

Hvorfor Nord Korea?

Som de fleste meningsløse påfunn, ble denne planen klekket på fest – nærmere bestemt nyttårsaften 06/07. Etter mye frem og tilbake, var vi fem nordmenn som fant ut at Nord Korea skulle bli det store reisemålet for sommeren 07. På det tidspunkt var det ingen som visste at dette landet faktisk var fullt mulig å reise til – t.o.m. for amerikanere (dog bare innenfor en viss periode) – men ved hjelp av noen kjappe søk på internett fant vi frem til http://www.koreakonsult.net. Det viste seg at turisme til Nord Korea slettes ikke var så uvanlig, selv om det neppe kunne kalles en typisk charterdestinasjon. Da vi reiste, hadde selskapet ca 2-3 turer i året, mens det nå er utvidet til oppunder 10 turer. Vestlige turister har åpenbart gått lei av Mallorca.

Min motivasjon for å reise var todelt. For det første anser jeg meg selv som over gjennomsnittlig interessert i politikk og historie, og Nord Korea var sånn sett en unik mulighet til å kombinere begge deler. I tillegg har jeg en høyst uoffisiell konkurranse med en kamerat om hvem som har besøkt flest land, og ettersom han skulle dra, var jeg pent nødt til å hive meg med. Hvis ikke kunne det fort bli et vanskelig ”hull” å tette. Er jo ikke akkurat et land man reiser til på egenhånd

Reiseruten fra Norge til Asia var BGO-CPH-ARN-PEK med SAS. Egentlig ikke så veldig mye å si om den reisen. Jeg satt fornøyd på første rad bak Y+ fra ARN til PEK, og var langt i fra misfornøyd da bagasjen min ikke dukket opp i PEK; shopping! Det ble seks dager i Beijing før vi skulle inn i Nord Korea. I forkant av reisen hadde jeg lest mye om Air Koryo, det nasjonale nordkoreanske flyselskapet som skulle fly oss fra Beijing til Pyongyang. Selskapet er svartelistet av EU, svartelistet av USA, og har en flåte bestående av til dels eldgamle Sovjet-fly, så ingen overdrivelse å si at jeg var over gjennomsnittlig skeptisk.

Vel fremme på flyplassen måtte vi først fylle ut utreiseskjemaer fra Kina, deretter bar det til innsjekking. JS152 hadde innsjekking hos Air China i terminal 2, og synet da jeg kom dit var, ja, spesielt. Selve innsjekkingsområdet var helt normalt, men jeg synes det var litt artig at Air Koryo opererte med både Business Class og vanlig Economy. I Business-køen stod det en lang rekke av nordkoreanske embetsmenn/kvinner med store mengder varer, primært elektronikk (tv, dvd-spillere, pc-er m.m). Som i alle kommuniststater, er det tydeligvis noen få som har råd til alt. Bare det å reise utenlands er noe som utelukkende er forbeholdt de aller mest lojale støttespillerne til landets ledelse, så det var ikke snakk om hvermannsen på tur her i gården. Boardingpass ble utdelt, vindussete 22F, men jeg var litt skuffet over at det ikke var Air Koryo-logo på boardingpasset – kun Air China.

Etter sikkerhetskontrollen stoppet jeg for et bedre måltid – fryktet det kunne bli en stund til neste gang – før jeg spaserte ut til gateområdet. Spenningen som hadde ligget latent i kroppen hele dagen, ble til å ta og føle på da jeg så flyet. Det så ikke falleferdig ut på noen måte, men det er klart at det pirrer litt ekstra i magen når man forbereder seg på en flytur med et selskap som er svartelistet ”overalt”.



Vel ombord i flyet må jeg si at jeg ble positivt overrasket. Etter det jeg har funnet ut, var dette en av de maskinene som ble levert på 80-tallet, og i så henseende så flyet ut akkurat som forventet. Slitte seter, ingen mulighet for å sikre håndbagasjen over oss, men ellers helt greit. Skrekkhistorier om løse setebelter, sprekker i vindu osv. viste seg å være tull og tøys. I tillegg ble knyttnevetesten for en 1.87m høy kar også bestått, men det var nok delvis p.g.a. manglende taxfree-magasiner i setelommen. For øvrig var det en rekke personer fra FN om bord – tilsynelatende fra WFP – samt noen afrikanske skolebarn som reiste inn i UNICEF-regi. Godt å se at verden fremdeles kan snakke sammen. Flytiden var beregnet til 1 time og 50 minutter.



Det første og eneste sikre tegnet på at flyet ikke var av aller nyeste modell, var da kabinpersonalet måtte gå igjennom kabinen med en mopp i taket like etter takeoff. Høy kondens gjorde at det rett og slett regnet på flere av passasjerene – bl.a. min sidemann. Et fascinerende syn. Da vi nådde cruisehøyde, var det tid for servering. I motsetning til SAS, var all mat og drikke inkludert i prisen, og jeg fikk min første smak av nordkoreansk øl (http://en.wikipedia.org/wiki/Taedonggang). Historien bak dette ølet er absolutt verdt å lese, og forklarer selvsagt hvorfor smaken fikk meg til å tenke på Storbritannia. Måltidet var ellers et helt typisk asiatisk måltid med ris, en eller annen type kjøtt, samt litt grønt. Smakte helt ok. Etter måltidet ble det tid til å lese i avisen som alle vestlige ombord fikk utdelt etter boarding. Den avisen handlet primært om Korea-krigen og amerikanernes krigsforbrytelser. Tonen var satt!

Under hele innflyvningen fulgte jeg spent med ut vinduet, men den var omtrent like spennende som innflyvning til Gardermoen – ikke veldig mye å skrive hjem om altså. Flyplassen lå et stykke utenfor Pyongyang, og kan ikke beskrives som særlig vakker (http://en.wikipedia.org/wiki/Sunan_Airport). Et stort portrett av Kim Jong Ils far, Kim Il Sung, var en klar påminnelse om en persondyrking som man normalt kun ser i såkalte folkerepublikker.

Etter å ha fått bagasjen, måtte vi igjennom sikkerhetskontrollen. Ikke fordi vi skulle fly videre, men fordi vi skulle ut av flyplassen og inn i landet. Vi var på forhånd informert om at mobilen ikke kunne medbringes, så den var lagt igjen i Beijing. All bagasje ble skannet og undersøkt av en funksjonær. De var spesielt på vakt mot elektroniske artikler, men jeg fikk inn iPod-en min m/tilhørende docking station uten problemer. Faktisk var ikke kontrollen noe mer krenkende enn det man kan oppleve her til lands, og alle funksjonærer snakket brukbar engelsk. Når de fant noe de var usikker på, spurte de i en vennlig tone, så kanskje norske tollere/vektere burde ta seg en tur hit og lære litt om god service. I Norge blir jo alle behandlet som kriminelle inntil det motsatte er bevist.

Som oppsummering av flyturen, må jeg si at det absolutt var en morsom opplevelse. Det var ingenting å utsette på servicenivået ombord, og all mat og drikke var av tilfredsstillende kvalitet. Selv om interiøret nok kunne trengt en oppgradering, var alt rent og pent – noe som langt i fra er tilfellet når man flyr med langt nyere maskiner i Europa. Jeg følte meg heller aldri utrygg i flyet, men innerst inne var jeg litt glad for at jeg skulle ta tog tilbake til Beijing. Det er tross alt ingen vits i å utfordre skjebnen mer enn nødvendig.

På utsiden av terminalen møtte vi våre to guider. De skulle følge med oss under hele oppholdet, og ryktene ville ha det til at de egentlig var hemmelige agenter med ett oppdrag; sørge for at ingen vestlige fant på noe tullball. Vår gruppe bestod at totalt 15 personer (to slovenere, fem nordmenn og åtte svensker), så èn "hemmelig agent" pr 7,5 turist. Bussen vår var på mange måter også en positiv overraskelse; fullt kjørbar, om enn av noe lavere standard enn f. eks tyske turistbusser.



Spenningen fra flyturen ble nå avløst av spenningen over det ukjente. Hva hadde vi i vente? De to siste bildene er hentet fra bussturen fra flyplassen og inn til hotellet i Pyongyang.





Jeg skal få lagt ut mer fra min reise i Nord Korea så snart jeg få sortert ut litt bilder, samt forfattet teksten. Skal se om jeg også kan finne noen flere bilder fra selve flyturen. Det tar litt tid å bla igjennom ca 3500 bilder