KUL-KCH-SIN-UPG-AMQ-SUB-DPS (2013)

[SeatBelt]

Som i Singapore ble det kun et kort opphold i Makassar – dette var tross alt kun en stopover på reisen. Det var mye igjen å organisere for min del, og jeg brukte også her en del tid på å organisere bestillinger til senere. Men det ble også tid til å kikke seg litt om i nærheten av hotellet. Nå følte jeg meg med ett tilbake i ”det ekte” Asia, med gateselgere, slitne hus, mange folk som henger rundt og gir oppmerksomhet til oss europeere og ikke minst mange dristige trafikanter.





Det ble også tid til å jobbe litt med noen freelance-oppdrag i løpet av kvelden, og det mest stabile nettet var å finne på Starbucks.

[SeatBelt]

11.11.2013: SJ592
Makassar (UPG)-Ambon (AMQ)
Sriwijaya Air
Boeing 737-800, PK-CLQ
Economy Class

Da jeg styret med flybilletter dagen i forveien hadde jeg forsikret meg også hos dagens flyselskap, Sriwijaya, at det jeg hadde booket online mens jeg var i Singapore faktisk var i orden. Man vet jo aldri. Jeg ble gitt en kvittering, og denne holdt lenge ved oppmøte på formiddagen denne solfylte morgenen. På flyplassen er det selvfølgelig et hav av mennesker som skal tilby det ene og det andre, og man lærer seg fort å ignorere dem når man reiser rundt i Asia.

Innsjekkingen gikk raskt, og jeg ba om et vindussete. Det føltes rart å spørre om det ved skranke, og ikke bare velge det online.

Flyplassen er åpen og ganske fin. Det er gratis internett, bra utvalg av spisesteder og god oversikt.





Sriwijaya Air er et indonesisk selskap som først og fremst har innenriksruter, men som også har noen internasjonale destinasjoner i regionen. De har en rekke 737-300 og -500, men kun fem -400 og fire -800-maskiner.

I etterkant har jeg funnet ut at Sriwijaya Air står på listen over bannlyste selskap i EU. Jeg er for så vidt tilfreds med at jeg var uvitende om dette da jeg fløy.



Det ble buss ut til flyet, og dagens avgang over til Molukkenes hovedstad Ambon var satt opp med en 737-800, og vindussetet jeg hadde fått viste seg å være raden uten vindu. Ikke noe er bedre når man har en halvannen times flytur i Øst-Indonesia foran seg. Heldigvis fikk jeg noe utsikt hvis jeg snudde meg mot vinduet bak og lente setet litt bakover.

Maskinen, PK-CLQ, startet sin karriere i Tombo Aviation, og har senere fløyet for Sahara India Airlines, Air Sahara og Jetlite. I dag leases den av Sriwijaya Air, som har fløyet den siden 2012.



Flyet var ganske fullt, og interiøret ganske underholdende!





Det ble gitt informasjon om flyvningen på litt skranten engelsk, men det lå an til en behagelig tur på 1:30.





Sriwijaya serverte også litt snacks:



Rutenett og flåte:





Innflyvningen til Ambon fikk frem lysten på å skifte til badeshorts:











På Pattimura Airport var det to bagasjebånd, og jeg klarte å bomme. Jeg skylder likevel på mangelfull informasjon og trange lokaler!





Mannen jeg hadde mailet med hadde sendt en sjåfør som ventet utenfor flyplassen. Deretter ventet en 45 minutter lang biltur etterfulgt av en snau time på privatbåt. Dette var ikke billig, men det som ventet i enden, satt ting i perspektiv.

Reisen fra Kuching til Molana Island på de sørlige Molukkene, helt nord i Bandahavet. hadde tatt noen dager, mye organisering og timesvis med planlegging. Men hva gjør vel det?

[SeatBelt]

Molukkene er kjent som de tidligere Krydderøyene, og ligger øst for Sulawesi og vest for Papua. I Lonley Planet beskrives Ambon og Lease-øyene, som tilgjengelige, mens Banda og Kep Kei, som krever enda en flyvning ut fra Ambon med svært uforutsigbare rutetider, skal være enda mer adskilt og lukket. Jeg tenkte at det fikk være grenser, og synes reisen til Lease/Molana Island hadde vært strabasiøs nok.

Molana er liten, ubebodd og eies av en eldre herremann som har bygget to bungalows og et hovedhus på øyas nordspiss. Her er det med andre ord plass til tre-fire familier/par, og i samarbeid med mannen jeg mailet med tilbyr han også utleie av ”hele øya” for en billig penge. Da jeg trådte i land på dette fantastiske ferieparadiset var mannen jeg hadde mailet med, Pico, tilstede sammen med sin familie. Denne indonesiske familien var der i noen dager før de reiste og overlot øya til oss, eieren og damen som laget mat til oss.

Det var ingen internettforbindelse, ingen telefondekning og en strømgenerator som ga lys noen timer hvert døgn.

Undertegnede er fornøyd med valg av destinasjon:



…øya viste oss også de mest fantastiske solnedgangene jeg noen sinne har sett:









Det ble totalt åtte dager på denne bortgjemte og ubebodde øya. Ikke et annet menneske å se, bortsett fra noen fiskere som kom innom og hvilte. Seks av de åtte dagene hadde vi helt for oss selv, og jeg har aldri opplevd en så totalavkobling fra omverdenen dette oppholdet bød på. Men slapp av; det kom en skur i ny og ne også:



I løpet av de første dagene på øya, da Picos familie fremdeles var der, ble vi invitert med på en tur til forskjellige landsbyer rundt på naboøyene. Det er riktignok avskjermet her ute, men mange av øyene er bebodde. Møtet med disse øysamfunnene er kanskje noe av det mest eksotiske jeg har opplevd.

Indonesia er en gammel nederlandsk koloni, og ute i havgapet ligger fremdeles restene av festninger og den nederlandske historien:





Mange rundt i landsbyene trodde naturligvis derfor at vi var nederlendere. Norge hadde de færreste hørt om. Her fra Saparua:







Det var ikke bare i landsbyene det var liv:

[SeatBelt]

Bildene over, fra landsbyene, fortene og båtturen, var bare en bitteliten del av oppholdet på Molukkene. Mesteparten av tiden ble tilbrakt på den kritthvite stranden på Molana. Men etter åtte dager der ute i havgapet takket vi for oss og ble kjørt med båt over til hovedøya der fire dager ventet. Øya Ambon er veldig mye større enn Molana, og en naturlig base er byen Ambon (Kota Ambon), som er hovedstaden på Molukkene. Her er det egentlig veldig lite å se, men byen har en usedvanlig hyggelig kafékultur og mye god mat. Det er knapt et hvitt menneske å se i gatene, så oppmerksomheten man får når man beveger seg rundt er omfattende og til tider slitsom. Byen har om lag 350 000 innbyggere.





Jeg fikk også fikset en motorsykkel en dag, og ordnet at en person guidet oss litt rundt på øya. Ikke at jeg har førerkort for lettmotorsykkel, men de ba jo ikke akkurat om å se det da jeg tok på meg hjelmen. Jeg ba om scooter i min uformelle bestilling, men da de trappet opp med en motorsykkel hadde jeg ikke så mye valg. Jeg kastet meg derfor på to hjul – ut i et trafikkaos uten like med biler, busser, sykler, lastebiler, scootere og motorsykler om hverandre. Dette var galskap!





Det ble likevel en fin rundtur på Ambon, med flere stopp langs kysten, oppe i fjellene og ved elver.



Oppholdet på Molukkene tok slutt. Elleve dager hadde gitt mange inntrykk her ute i havet. Stillheten på Molana og det yrende livet i landsbyene rundt på øyene er veldig eksotisk. De nederlandske fortene ligger der ennå og er stort sett lekeplasser for barna som bor i landsbyene, men enkelte av dem skjuler fremdeles skatter fra kolonitiden. Ambon var også ganske inspirerende, og selv om mange deler av øya er forsøplet, er det mange perler langs kysten. Alt i alt er det herlig eksotisk for oss nordmenn å komme ut i en liten verden i havet, langt hjemmefra.

Det neste reisemålet er Australia. Om bare få dager hadde jeg booket flybillett til Perth fra Denpasar/Bali. Dette er en populær rute, og brukes av australiere som vil på ”sydentur” – det blir litt som en Oslo-Alicante-rute med Norwegian. Det var derfor på tide å rette snuten mot Bali for å se hva dette omtalte stedet faktisk var for noe, før reisen gikk videre down under.

[SeatBelt]

22.11.2013: JT887
Ambon (AMQ)-Surabaya (SUB)
Lion Air
Boeing 737-800, PK-LJQ
Economy Class

Lion Air er et indonesisk lavprisselskap. Det var det første selskapet som fløy Boeing 737-900ER.

Ved innsjekking viste jeg frem billetten jeg hadde ordnet på billettkontoret i Makassar. Til Bali var det en stopp i Surabaya, en storby øst på Java. Flighten mellom Surabaya og Bali var operert av Wings Air (som riktignok er i Lion Group), men på grunn av andre bagasjeregler hos dette selskapet, ble vi nødt til å betale overvekt for denne delen av reisen. Først måtte jeg imidlertid fylle ut et skjema, deretter oppsøke et kontor i en annen del av flyplassen hvor jeg kunne betale. Når det var gjort, kunne jeg komme tilbake til skranken med kvittering for å sende bagasjen.

Jeg fylte ut skjemaet, og fant flyselskapets kontor, der jeg ba om å betale. Det ble et vanvittig oppstyr med papirer og underskrifter og stempling og pass og reisebevis og sjefer og assistenter og skrivemaskiner før jeg ble bedt om å betale. Jeg var spent, for dette oppstyret kunne neppe være billig. Men neida; 25 kroner krevde flyselskapet for festlighetene.





Ambon er en gateway til mange paradisøyer rundt på Molukkene, Bandaøyene og perler lenger øst i Indonesia, men herfra kan man også fly til Sulawesi og flere byer på Java – også Jakarta. Pattimura Airport, oppkalt etter kapteinen og frigjøringshelten fra Molukkene (Saparua), ligger for seg selv tvers over sundet for Kota Ambon. Det bygges en bro direkte over til byen, og dette vil forkorte reisetiden betraktelig fra dagens 50 minutters biltur. Flyplassen har også lounger, men ”only by invitation” – så her holder det ikke med gyllent kort.





Lion Air-maskinen, PK-LJQ, sto parkert ved en gate som også ble brukt til å boarde flyet til Makassar, operert av Sriwijaya – samme flight som jeg ankom med. Her gjaldt det med andre ord å holde tunga rett i munnen ved ombordstigning, og velge riktig bro.



Det var strålende flyvær, og en nokså lang reise ned til Øst-Java ventet. Jeg krysset igjen fingrene for godt flyvær!

I det jeg kom om bord merket jeg en sterk lukt av noe som var svidd. Det kunne være gummi eller noe, men lukten var ganske intens, og det synes jeg at bør informeres om. Vi ble også stående lenge ved gate – langt over STD, og ingen informasjon ble gitt. Etter hvert startet vi opp motorene og takset ned i enden av den ene banen på flyplassen, nokså forsinket.











Jeg hadde fått 22F og hadde fin utsikt, men måtte umiddelbart utforske flyselskapets magasin og bladde rett opp på de bakerste sidene:







Det ble en flott flight, med godt flyvær nesten helt ned til Surabaya. Først farvel til Ambon:

[SeatBelt]

Vi fløy sør for Pulau Buru og kom inn over Sør-Sulawesi, hvor vi vurderte å reise:





… og fikk et gjensyn med Makassar:



Deretter fortsatte flighten over Java-havet før det skyet til. Det ble mer og mer disig i det vi nærmet oss Surabaya, og ikke gitt noe informasjon fra flightdeck om ankomsttid eller noe – kun kabinpersonellet informerte om det de pleier.

Det var urolig luft rundt Surabaya, og en del turbulens før landing.





Surabaya er Indonesias andre mest travle flyplass. Lion Air-maskiner sto linet opp, og terminalen ganske lang:

[SeatBelt]

22.11.2013: JT1816/IW1816
Surabaya (SUB)-Denpasar/Bali (DPS)
Wings Air
ATR 72-600, PK-WGH
Economy Class

Flyplassen, som åpenbart er travel, er ganske oversiktelig, men er likevel litt slitt. Det var kun én transittskranke åpen, så det ble en del venting på nytt boardingpass.



Den har et hav av butikker, kafeer og restauranter – og lounger som gir tilgang til Diners-kunder som meg







Det var avganger til Jakarta og en haug andre destinasjoner rundt i Indonesia. Det er liten tvil om at fly er viktig for å komme seg rundt innad i dette landet, som består av over 17 500 øyer. Men punktlighet var ikke noe som preget avgangene; nesten halvparten var forsinket eller kansellert!



Her en av klassikerne til Sriwijaya:



Gaten der flyet til Bali hadde avgang fra ble åpnet sent, og en liten forsinkelse lå det derfor an til. Jeg reagerte også på flightnumeret, som på min billett lød JT1816. På monitoren sto det IW1816. Det ble ikke gitt noe informasjon om verken forsinkelser eller annet over høytaleren – og da det i det hele tatt kom informasjon, var det umulig å tyde det.