Det var i de dager, da jeg var ofte i Thailand...

[Bluetail]

Billett på kort varsel:

Oslo-Arlanda-Moskva-Bangkok - trodde jeg

Buss Oslo til Torp, tidlig. Ankomst Torp 09.00, god tid, avgang er rundt 12.30. Men det er tåke, jeg registrerer med skepsis at flighter kanseleres. Huff. Det hører med at jeg har invitert over 20 personer til fest på en restaurant, alt er arrangert, en personlig anledning jeg ville feire. Skulle ta seg dårlig ut om verten uteble.

Nær boarding blir det klart at jeg ikke kommer meg til Arlanda, ikke i tid til å rekke forbindelsen videre. Andre reisende er også i høygir, det ser ut til at flertallet ikke er turister, men på vei til en eller annen jobb. Dette var før Ryan etc. På et vis klarer jeg å trenge meg fram til en desk, og etter noen millioner tastetrykk og et dusin telefoner finnes det en løsning.
Det går et fly fra Skien til Køben om noen timer, og jeg kan rekke, kanskje, en forbindelse med SAS derfra til BKK. Envei: Litt over 9.000 kr. Ok. Går for den.

Får bli med en gjeng roughnecks, oljefolk som skal videre til Sværtlangbortistan på jobb. De har åpenbart ikke budsjettproblemer og har leid en buss på kort varsel for å komme seg videre.

Vi ankommer stripa ved Skien og får høre at tåka er på vei... arghh!

Nå gjelder det å få fart på sakene, komme avgårde. Her finner sikkerhetsfolka ut at all håndbaggasje må sjekkes manuelt, i detalj. Alle bagger og vesker, alt må tømmes og inspiseres. Dette var altså lenge før flaskevann og vannpistoler fra Donald-blader kom på listen over Farlige Ting.

Vi står i kø, langsom kø, og kan se ut av vinduene at været tetner til. Omsider kommer jeg igjennom, og går noen få meter fra terminalen bort til flyet, en eller annen Dash tror jeg, ikke akkurat ekspert. Jeg kan se en vegg av tåke som siger over terrenget, mot flyplassen!
De siste kommer omsider om bord, jeg titter ut av vindet og forventer å se tåka komme sigende hvert sekund. Men døra lukkes. Dog. Nå kommer kapteinen på høyttaler og forteller at vi har mistet slot-en i Kjøbenhavn, vi er forsinket på grunn av den trege sikkerhetskontrollen. Det forhadles visstnok om en ny slot. Hurra.

Etter et kvarter eller så kan kapteinen fortelle at vi har fått en ny slot, men for å treffe den må vi vente en tyve minutters tid før vi tar av. Det bannes med innlevelse på mange språk i kabinen. Men det er proffe reisende, ingen kjefter på crew-et, som serverer det de har av øl og annet. Jeg ser på klokken, med denne forsinkelsen vil jeg ha kanskje 15-20 minutter til å komme meg til gate i Kastrup, etter taksing og alt, snevert.

Under over alle under, etter rundt 20 minutter annonseres avgang, og vi takser i vei. Når maskinen snur ved enden av rullebanen ser jeg tåkehavet sive inn over asfalten, men vi skal ta av i motsatt retning. Hadde vi ventet bare få minutter mer hadde vi vært midt i den tette tåka!

Flighten går greit, men akk og ve, det er tett snøfall i Danmark. Som ikke får mye snø, mange vintre. Men i dag, selvfølgelig, sludder det tungt. Dette bidrar til den tiden det tar å få maskinen til en gate etter landing. Men på den andre siden, kanskje min flight videre også blir forsinket av dette, slik at jeg når fram.

Slik ble det ikke. Jeg har kommet meg inn i terminalen, såvidt, og gate closed annonseres. Løper alikevel dit, men her er det virkelig slutt, jeg ser flyet rygges ut fra gate. Trallala. Det må ha vært det eneste flyet denne kvelden som faktisk drar på rett tid, alle tavler sier forsinket eller kansellert på det meste av avganger. Min flaks.

Ved SAS skranken ser køen ut som om noen har annonsert gratis gullbarrer, en til hver, still opp her folkens. Dog kommer jeg fram etter en halvtime, jeg hadde regnet med mye mer, og klager min nød. Det går ett fly ved midnattstider til Bangkok. Men det er fullt. Overbooket. Jeg forteller dagens historie, i korte trekk (det er tross alt en lang kø også bak meg) men om jeg kan vekke bare litt sympati håper jeg det muligens kan hjelpe. Personen er høflig og sympatisk, men kan lite gjøre. Dog får jeg beskjed om å komme tilbake om en times tid. Ok.

Jeg finner en bar, og bartenderen sier: "Det var nok en lang dag kan jeg se, skal det måske være en lille til bayeren?" Observant kar, ja takk, jeg tar den "lille"! Noen Tuborg og Gammel Dansk senere trasker jeg tilbake mot SAS desken med moderat optimisme.
Her er køen om mulig enda lengre enn før - selvfølgelig. Barn skriker og en mor rett foran meg i køen kjefter på sin mann, vi skulle reist til min mor på Røros og bla bla, mannen er blek og sier ingenting. Jeg er langt fra den eneste som har en slitsom dag!

Etter noe tid, jeg er nå i en mental gråsone der jeg bare delvis registrer omgivelsene, får jeg en kort øyekontakt med mannen i skranken langt framme, og han vinker til meg. Hva? Jeg er treg i avtrekket, mannen vinker igjen og signaliserer at jeg skal komme forbi køen, og fram. Jeg går ut av køen, den sinte damen foran meg ser ut som hun er klar til å slå meg rett ned (hun har forsåvidt min forståelse), og får beskjed av den hardt prøvede men fortsatt høflige representanten for SAS at jeg har fått plass på det siste flyet til Bangkok. Siste seterad, en toseter, og jeg er mot midtgang.
Et av de beste setene på økonomi synes jeg, nær drikkevarer, wc og nattmat. Sent ut av flyet, men her vet jeg at det ikke har mye å si for meg - det vil være kø ved Immigration, et flylass til eller fra spiller liten rolle. Pluss at jeg har et knep eller to for å komme meg litt kjappere igjennom, TH er mulighetenes land.
Jeg får et boardingkort og ønske om god reise. Hurra! Er fristet til å si at jeg driter i om reisen blir god eller dårlig, så lenge som jeg faktisk kommer fram, men holder den inne.

Ute fortsetter uværet, tett sludd og dårlig sikt. Flighter fortsetter å forsinkes, eller kanselleres. Terminalen er som en maurtue, folk er nærmest stablet i høyden ved noen gater. Jeg følger nervøst med, min SK forblir stående. Det nærmer seg boarding, jeg liker uansett å borde sent, bedre å sitte med en bok mens folk stresser i kø. Så jeg tusler til gaten uten stor fart, uansett tenker jeg at noe fortsatt kan gå i dass.
Ved gate er det noe smårot og forsinkelser, det er annonsert boarding men slikt skjer skjeldent på minuttet, jeg finner noen centimeter ledig plass på gulvet og sakner sammen, ganske grå i trynet, for å avvente begivenhetene.

Etter noe tid får vi beskjed om at boarding vil skje noe forsinket, det er noe med baggasje til noen som ikke kommer med flyet - den må finnes og fjernes. Helt greit. Kanskje det er kofferten til den jeg fikk mitt sete fra. Så lenge det ikke er noe teknisk på gang, da er vi straks på gyngende grunn.
Mer tid passerer. En god del tid. Men omsider skal vi borde! Det skjer faktisk!

Vi er alle i flyet, dørene er lukket, vi beveger oss sakte, og med mange topp. Så kommer kapteinen på høyttaleren, "mine damer og herrer, vi har desverre et problem".

SELVFØLGELIG! "Med dette snøværet har det oppstått lange køer ved de-icing, vi må derfor påregne noe tid før takeoff." AHH! Det er greit, ingen "beklager men det er et problem med en motor, den har falt av" eller slikt.

Lang tid går. "Mine damer og herrer, jeg beklager den fortsatte forsinkelsen. Betjeningen vil nå servere noen forfriskninger til alle, og jeg kommer tilbake såsnart jeg har noe konkret å melde om vår avgangstid. Jeg ber samtidig om at de reisende som skal videre med forbindelse fra Bangkok melder fra når vi kommer rundt."

"Mine damer og herrer, som noen av dere kan ha observert er vi nå i gang med de-icing, og såsnart dette for danskene vannskelige arbeid er utført, håper vi på å få takse til rullebanen. Jeg skal holde dere orientert".

"Mine damer og herrer, som dere utvilsomt har lagt merke til, er det noe tid siden vi ble de-iced, og selv om vi nå er noen altfor få meter nærmere rullebanen, må vi gjennom en ny de-icing, det er til våre danske venners store overaskelse fortsatt vinter, og de har valgt å de-ice avgående maskiner tidig i køen. Det regnes kanskje med en svært rask vår, som jeg med beklagelse må melde ikke har innfunnet seg i den tid vi har brukt på vår vei til rullebanen."

"Mine damer og herrer, jeg har nå fått en melding fra tårnet om at vi må påregne ytterligere forsinkelser, på grunn av vintertidens ovveraskende snøfall er det problemer med å måke rullebanene. Jeg har tilbydt meg å hjelpe, men tårnet har ikke svart på den hendvendelsen."

"Mine damer og herrer, til de av dere som fortsatt er ved bevissthet, vi har nå påbegynt vår andre de-icing. Det er mitt håp at dette indikerer en mulig avgang fra Kastrup innen vi alle når pensjonsalder."

Nå snapper jeg opp kommenater om "bra kaptein", "vittig kar", "og det er bra han er ærlig og sier det som det er". Finner meg å være enig med dette.

"Mine damer og herrer, det er en glede å be dere alle om å rette seteryggene, vi har fått OK for takeoff fra tårnet. Vi må ønske Kastrup lykke til med resten av natten, dette er en av de siste avgangene før de stenger helt, det blir sikkert en festlig natt for både ansatte og reisende som er igjen. Vi vil som de av dere med klokke har forstått ankomme svært forsinket til Bangkok. Jeg gjentar derfor at de som skal videre sier fra om dette, vi skal gjøre hva vi kan for å hjelpe dere."

Take-off. Vi er i luften. Vi når høyde, halvparten eller så må på do. Ved siden av meg, vindu, sitter en hyggelig dame i tidlig 60årene, som reiser alene og for første gang til Thailand. Hun har flyskrekk får jeg vite, men noen drinker hjelper, hehe. Så. Ingen søvn på meg denne flighten.

Jeg ankommer forsinket, er noe over 30 timer uten søvn når vi lander. Rekker dusj og rask barbering før jeg haster til restauranten, ankommer på nær minuttet til den tiden jeg hadde invitert til, medbrakt 4 helrør Lysholmer jeg dro gjenom tollen.

Rundt regnet 45 timer fra Oslo ble jeg båret til mitt hotell og i seng i Bangkok. Sov nær ett døgn.

Ønsker alle enklere turer!