TRD-AMS-MAD-AMS-TRD-OSL-KSU

[flyKSU]

Absolutt ingen eksotisk rapport flymessig sett dette, men det får så være. Ble for litt siden invitert av en gjeng spanjoler vi ble kjent med gjennom studiene i forrige semester til å komme på besøk i Madrid. 3 grader og regn i trønderhovedstaden gjorde at dette plutselig fristet veldig. Fant etter en rask runde på nettet ut at KLM kunne ta oss ned og opp igjen for 1800 kroner. Flotte greier!



KL1176 TRD-AMS / Embraer 190 PH-AZT / 12C
Værnes 16:00 sharp, og du verden her var det heller folketomt. Innsjekk og sikkerhetskontroll gikk som en drøm, og plutselig var alt klart til å spankulere ned til terminal B. Her også nokså tomt, foruten hordene av charterpassasjerer i taxfree-en som nettopp hadde satt bena på sørpete norsk jord. Ombordstigning startet på slaget en halvtime før oppsatt ruteavgang, og den beskjedne kødannelsen denne lørdagsettermiddagen gjorde at hele seansen raskt var over. ”Welkåm” – jo takk for det, og vi var plutselig godt plassert på seterad 12. Dette var mitt første nærgående møte med en Embraer 190, og skulle vise seg å bli et behagelig sådan. Gode skinnseter, rent og pent, og for en som måler hundreogåttienogenhalv på sokkelesten rikelig med plass. Metallrøret var vel omtrent halvfult, hovedsakelig av trøndere. Møtte også på spansklæreren min om bord som var på tur til Barcelona, og jeg er ganske sikker på at vi steg noe i kurs hos henne da vi kunne fortelle at ”joda, vi skal på språktur til Madrid på eget initiativ for å praktisere spansken vår”. Hyggelig var det i alle fall.

Vliegtijd beregnet til drøyt to timer. Takeoff, litt climbing, ”pling” og serveringen var i gang. KLM kunne friste med en bagett og valgfri drikke. Bagetten var tørr som en afrikansk steppe i juni, men med litt cola gikk det ned. Måltidet ble tett fulgt av kaffe og kjeks. Resten av flyturen var heller begivenhetsløs, men noe måtte jeg jo gjøre på. Jeg hadde med meg tre pensumbøker til et historiefag jeg tar i år nedover i håp om å komme meg litt mer ajour med pensum. Disse tre bøkerne omhandler trekløveret Hitler, Mussolini og Stalin. Problemet var imidlertid at disse tre bøkenes forsider er preget av portretter av disse tre mennene i høytidelig propagandapositur. Det finns tid og sted for alt tenkte jeg med meg selv, og prokrastineringen fikk dermed ben å gå på. La meg i stedet til å sove.



Steinhard touchdown Amsterdam omtrent 20 minutter før rutetid. Vi rullet mot bussgaten, og var så raskt på plass i terminalen. Bagetten fra flighten kunne ikke holde sulten tilbake stort lenger, så kursen ble staket ut til foodcourt-en. Valget falt på wok, og en stor porsjon pluss en meget kald Heineken satte meg hyggelige 11 euro tilbake. Savner ikke prisnivået på Værnes foreløpig.

KL1707 AMS-MAD / Boeing 737-900 PH-BXT / 32A
Mette og fornøyde kunne vi rusle ned til gateområdet. Før jeg rakk fiske frem ombordstigningskortet smalt det fra den heller veldreide KLM-frøkenen ”God kveld, hvordan var turen fra Trondheim?” Joda, den var fin den – hvor hun fikk denne informasjonen fra vites ikke, men hyggelig hyggelig.

Noe sen ombordstigning grunnet sent crew, og da vi dannet baktroppen i ombordstigningskøen ble vi ble stående inne i jetbroen nokså lenge. Da vi kom om bord ble vi ønsket velkommen av flyvertinnen, som deretter spurte hvor vi var fra. Norge svarte vi, hvorpå det kom fra purseren i retning flyvertinnen ”Hah! I knew it”. Herlig gjeng, som også kunne skilte med noen norske gloser.

Nok en ny flytype skulle denne kvelden legges til i protokollen, men jeg foretrekker nok KLMs E190-ere foran denne B739-en. Nest bakerste seterad var trang, og setene var slitte og harde. Stinn brakke var det òg denne lørdagskvelden, med hovedsakelig spanjoler. Avgang 15 minutter etter oppsatt rutetid, og serveringen var den samme som på forrige flight – en like tørr bagett, denne gang akkompagnert av rødvin, type ukjent.

Flytid nærmere tre timer, og omtrent 30 minutter sene kunne vi sette i gang nedstigningen mot Barajas. Den kvinnelige piloten kunne by på en adskillig mykere landing enn forrige flight, fulgt av en lang taksetur og henting av bagasje før vi var på vei ut av ankomsthallen. Mottakelsen der stod det ikke noe på, med stikkord masse norske flagg og hoiing fra våre spanske venner. At klokken var ett en la noche hadde videre ingen betydning, for vi skulle jo så klart ut – det var jo lørdag, og dagen står jo høyt i kurs også her.

Oppholdet i Madrid var herlig, Av høydarene kan jo gjesteforelesningen vår på universitetet foran en norskklasse nevnes, så vel som utflukten til Toledo i stekende sol. Som student kom jeg heller aldri helt over det faktum at man får kjøpt to halvlitere ute for en mynt. Dette skapte stor begeistring, og mange mynter senere var begeistringen minst like stor.


Gran Vía med Schweppes-bygget


Litt lengre ned i gata...


Utsiktspunkt i Toledo


Koslig by, denne Toledo...

Vi hadde jo en flott fordel i at vårt vertskap var nokså lommekjent i Madrids gater, og slapp derfor unna de verste turistfellene. Den ene kvelden fant vi ut at vi skulle prøve å finne oss en god restaurant på egen hånd, for så å ta med våre spanske venner dit. Da vi møttes den kvelden, og vi kunne fortelle at vi helt alene hadde funnet frem til dette flotte stedet rett ved Puerta del Sol smalt det sporenstreks fra vårt vertskap ”idioter!”, hvorpå vi ble marsjert til et annet spisested. Her betalte vi 6 euro for en liter øl, og fikk på kjøpet så mye tapas det måtte behage oss å innta. Som nevnte studenter var vi meget fornøyde.

KL1700 MAD-AMS / Boeing 737-800 PH-BXN / 22E
Tiden for hjemreise hadde kommet. Hadde beregnet god tid, men man var heller groggy klokken sju denne morgenen da man hadde kommet i seng drøyt to timer tidligere. Snoozing var med andre ord en refleks som gjorde seg gjeldende. Dette førte til et visst stressnivå da man våknet en time senere. Utsjekking? Nope, ikke tid, og ikke var det et menneske å se i resepsjonen heller. Hostelnøkkelen ble dermed treffsikkert kastet på disken, og en taxi vinket inn. Morgenrush er heller ikke til å spøke med, men vi rakk likevel frem til terminal 2 i god nok tid til å fortære en frokost før det var klart for ombordstigning.

PH-BXN var om mulig kanskje trangere enn PH-BXT, men lysten til å sove noen timer var såpas sterk at tilstand type bevistløs inntraff omtrent rett før takeoff. Har derfor ingenting å si om flyturen, annet enn at jeg våknet av nokså heftig turbulens på final mot Schiphol.

Foodcourt ble nok en gang besøkt, og valget falt denne gang på Dim sum. Godt var det, selv om det ikke var mye mat. Vi hadde omtrent like lang tid til rådighet på AMS som på turen ned, men denne gangen var det mye mer folk i terminalen. Og nordmenn, type bergensere var tungt representert her denne formiddagen. Etter at lunsjen var inntatt bar det ned til commuter-gatene, for å bli busset ut til Cityhopperen som stod og ventet på oss.

KL1175 AMS-TRD / Embraer 190 PH-EZO / 17A
Vi ble nok en gang ønsket velkommen. Gjensynet med Embraer var herlig, og plassen var like god som den var på vei ned til Amsterdam fem dager tidligere. Crewet var også meget opplagt og høflig – her var det ikke noe slinger i valsen. Mat og drikke bestod av det samme som de foregående tre turene, selv om jeg denne gangen stod over bagetten. Flyturen var også veldig behagelig, med klarvær og god utsikt til bakken frem til vi hadde passert Oslo. Derfra og nordover begynte snøen å gjøre seg gjeldende, og det faktum at vi ikke hadde sett noe grønt siden Amsterdam (no pun intended ) førte til at vi begynte å grue oss til å gå av flyet på Værnes. Siste nytt om været (-2 grader og sterk vind med snødriv) forsterket dette ytterligere. Etter nokså hard turbulens og om mulig en enda hardere landing kunne vi konstatere at joda, det var bikkjekaldt. Etter kappgang inn i terminalen, avhenting av bagasje og en heller lang og treg kø i tollen med en ivrig og koselig labrador som skulle lukte litt rundt stod vi klare for hjemreise i ankomsthallen.