OSL - EWR SK907/8

[SBT]

Fredag 13. mai
Inne i Non-Schengen var det temmelig trangt om plassen da de annonserte at de skulle begynne boarding fra gate 53. Det tok mer enn 1 time å få alle passasjerene inn i gate-området, og kun 2 SK ansatte sto for bilettkontrollen. Det var ytterligere 4 SK folk ved gateskranken, som hadde nok å gjøre med datamaskinene.
Jeg går som regel om bord som sistemann, - orker ikke å stille meg opp i en kø som det tar så lang tid å avvikle. Jeg spurte om hvorfor det tar så ekstremt lang tid å sjekke billettene, og fikk til svar at noen passasjerer blir tatt ut til ekstra sikkerhetssjekk, samt at noen ikke hadde fått tildelt plasser ombord.
Noen i køen var ikke særlig oppmerksomme; det står jo en svær SAS logo på monitoren, og likevel skulle de med CO. CO ropte opp flere ganger absolutt siste utkall, men de som manglet sto jo i SAS-køen.
OY-KBN var forsinket. Dagen før gikk den CPH - EWR med over 4 timers forsinket avgang. Avgangen var satt til 1215, og de klarte å flyet opp ca 1 1/2 time etter rutetabell. Vi landet kun 30 min etter rutetid i EWR.

Jeg fløy i M-klasse, og det så temmelig fullt ut bakover fra min rad 24. På vei inn i maskinen passerte jeg både C og ECO X, og der var det ingen ledige seter så det ut til.
Purser var Knut Mortensen, og det var en behagelig måte han organiserte og informerte på.
Kapteinen presenterte seg ikke, men han var norsk. Jeg tror nesten hele mannskapet var norske, bortsett fra 2 svenske som jobbet helt foran i maskinen.

Ankomst EWR, ca 40 min i kø for immigration. Bagasjeutlevering og kontroll gikk på no time.
Høflige og hjelpsomme folk på flyplassen forklarte hvor Airtrain var, og senere på Newark Train Station likeså.
Tok toget til Secaucus junction, og ble hentet av hotell shuttle til Hyatt Place Secaucus.

Hotellet kostet $ 116 for dobbelt inkl frokost, og det var grunnen til at vi ikke bodde inne på manhattan. Utenfor hotellet gikk bus 320 inn til 42. street på mellom 10 og 20 min avhengig av trafikk. Kostet ca $ 12 return for 2.
Hotellet hadde store busslaster med større skoleungdom, men de oppførte seg veldig bra. Vi ba om et quiet room, og ble plassert på samme etasje som bare skolejenter, og til og med med connecting door. Fikk byttet.

17. mai toget på 5. avenue gikk 15. mai, fordi de ikke får sperre av gaten på ukedagene, og det er altså 5. ave i Brooklyn, ikke på Manhattan. Vi endte opp på en bar med mange norske flagg, og folk med t-skjorter hvor det sto ' Huffada- I'm Norsk * eller noe med lutefisk. Snakket med noen av de der inne, men det var bare noen få som snakket norsk, og en forsto ikke min dialekt i det hele tatt, han skjønte bare Karmøy-dialekt. Han påsto at 5th i Brooklyn en gang var den gaten i USA med flest barer.
Selve 17. mai toget var ganske utvannet når det gjaldt norsk deltagelse, bl a var det 4 sekkepipeorkestre, og Miss Sweden, + noen kristne kinesere etc. I fjor hadde det visstnok vært med politifolk fra Bergen i toget.
Selve 17. mai dro vi til Sjømannskirken på 52nd mellom 1st og 2nd, og der var det flust med folk, - kø ute på gaten, og inne kunne man nesten ikke komme fram. Vi gikk etter 10 min.

16. mai var vi igjen på EWR for å hente en leiebil hos National, som overrasket med å si at vi måtte kjøpe den første tanken drivstoff. Og vi som bare skulle på en tur rundt i New Jersey. Vi leverte tilbake bilen med over halv tank på måleren. Dette synes jeg er nesten forbrytersk, men agenten viste meg hva det sto med små bokstaver i kontrakten; pick up full, return empty.
Vi kjørte sørover 'innenlands' i New Jersey gjennom flere koselige småbyer, hvor det kunne se ut som det var store internasjonale firmaer med holdingselskap der. Bl a kjørte vi gjennom en by med en haug farmasøytiske firmaer.

Vi endte opp i Lambertville, på grensen til Pennsylvania. Koselig liten by, med noen hus som for oss minnet om syd-statene. Vi gikk over broen over Delaware til New Hope, en by som tydeligvis var hjemsted for gay people, for det hang slike flagg som ser ut som det samiske flagget rundt på stolper og hus.

Turen tilbake til EWR, la vi nærmere kysten, men State 1 var en kjedelig vei gjennom steder som ikke var så flotte som byene lenger inn i staten.
Burde ha tatt Interstae 78, og gjort unna hjemveien i en fart. Det er tross alt ikke så mange kilometerne fra grensen Pennsylvania / New Jersey og opp til EWR, kanskje 80 - 90 km.

18. mai sjekket vi inn på EWR ca 2 1/2 time før flyavgang. Først står man i en kø for å få boardingkort; - 4 automater på deling på passasjerene til 3 stk A333 fra SK og en A333 og en 747 fra LH.
Generelt inntrykk fra EWR, var at denne flyplassen er fullstendig umoderne, og ligger veldig langt tilbake for f eks Philadelphia, San Juan PR og Miami, som er de andre lufthavnene vi har besøkt der borte i det siste året. Vi kunne ha brukt Diners-loungen, men den visstnok etter sikkerhetssjekk i en annen del av B-terminalen. Inne i den delen hvor SAS og LH har sine avganger, var det sparsomt med både tax-free og spisesteder, men det ser ut til at det foregår noe byggevirksomhet der.

Vi ville oppgradere oss til ECO X, men havnet på venteliste. SK til ARN og CPH tok av i rett tid, men det var ingen fly ved gate 63 til OSL, det var SK 909 fra CPH som igjen var forsinket, og ankom gaten først kl 1720.
Men vi komoss avgårde på rutetid, bortsett fra at vi sto i kø i 40 min for å ta av.
Kun hun jeg bor sammen med, ble ropt opp til gateskranken for oppgradering til ECO - X, ( Ble jeg lurt ?; 'vi har kun et sete ledig. men dere kan få oppgradere til C' ), og siden det er så lite man kan bruke poengene til ellers, så brukte jeg 60 000 poeng for 2 i business, sete 5A og B. Og det var vel anvendte bonuspoeng. Samboern ble mest imponert av toalettene, med flere vinduer, blomster, og utstyr, og så rent at man kunne gå barbent der, sa hun. Selv hadde jeg trengt et kurs i hvordan man blir fortrolig med sete-innstillingene.
Maten var helt topp, men den air hostess som hadde ansvaret på vår side, var nok ikke helt klar over at det skal tilbys vin til maten. De på andre siden hadde allerede fått påfyll, da hun kom og spurte om vi ville ha vin.
Det var nesten fullt i C, etterat noen ble hentet lenger bak fra i flyet og flyttet frem til C. Noen av disse tror jeg var familiemedlemmer med de som jobbet ombord. Purseren het Reidar, det var det eneste jeg oppfattet av det han sa, og han kunne jeg godt ha tatt for en musiker i Kjell-Reidars eller noe lignende.
Vi brukte under 6 timer 40 min med SE-REE til Oslo, og det er akkurat det samme vi brukte sist gang jeg reiste denne ruten med SAS, med en 767, og det er jo noen år siden.