Lettere eksotisk trip report fra Laos (NB! Mange bilder!)

[Spantax]

Jeg har en stund vært lei meg for at jeg ikke oppdaget dette fantastiske forumet mens jeg bodde i Thailand. Tror nok jeg ville ha kost meg glugg ihjel med å skrive tripreports fra morsomme reiser med selskaper som Dragonair, Cathay, Air Asia og Myanmar Airways.

Dessverre har mye gått i glemmeboka nå, og jeg hadde nok tatt langt flere bilder hvis jeg hadde hatt en fremtidig tripreport i tankene underveis. Men her en kveld satt jeg og mimret og fant ut at det faktisk er mulig å skrape sammen materiale til en tripreport.

Mitt siste halvår i Thailand (vinteren 2006-2007) var jeg så heldig å få dra til Laos en gang per måned. Reiseruta var litt spesiell: TG til CNX, buss til Chiang Rai og det gylne triangel, så båt over til Laos, ny båt ned Mekongelven til Luang Prabang (en heldagstur), og til slutt LPQ-BKK med Bangkok Airways. Det vil si – det gikk ikke alltid etter planen, og da kunne det bli et hakk mer eksotisk.

Jeg ser at mange liker bilder fra reisemålet også, så derfor lager jeg like godt en rapport fra hele reisen. Den som bare vil ha med seg flyturene kan lese begynnelsen og så scrolle ned til siste del.

Som sagt gjorde jeg denne reisen flere ganger. Bildene er derfor fra forskjellige turer, men alle er tatt i tidsrommet oktober-mars 2006-07.

Dette var på den tiden Suvarnabhumi var flunkende ny, og fortsatt et spennende utgangspunkt. Altså før man ble lei av endeløse køer, milelange vandringer og skitne vinduer.

Se hvor fin den var – og ikke så lite imponerende.


Penger må man ha når man skal ut på tur – ikke engang buddhistmunker klarer seg uten.


Reisene begynte alltid med TG923, som kom inn fra Frankfurt og hvilte seg et par timer før den fortsatte med samme flightnummer på den 1t10min lange innenriksstrekningen til Chiang Mai. Det er alltid med en viss ærefrykt man nærmer seg gaten og ser en 747-400 stå og vente.


For meg vil jumbojeten alltid være luftens dronning. Her representert ved HS-TGM, Chao Phraya (som den dag i dag flyr rundt med gamle farger).


Arbeidsgiver spanderte bare økonomiklasse, men på denne flighten var det ofte god plass på ”main deck”. Dette interiøret er i dag erstattet med et langt mer fargerikt et. Jeg vet ikke om det er til det bedre...


Fordelen med å fly i Thailand, er at det er BILLIG. Derfor hendte det i blant at jeg betalte 200 kroner ekstra og oppgraderte meg selv til ”overklassen”. Her var det gjerne stille og fredelig, godt om plassen – og selv på en kort innenriksstrekning var det stil over serveringen.




En liten matbit kan man alltid få ned. Her i form av fritert rekekake med plommesaus. Og så disse uunngåelige geleklumpene de alltid insisterer på å servere til dessert, da. Det gule er en søtsak som kalles ”Foi Thong” (gyllen tråd), og er basically laget av egg og sirup. Urk.


Man er alltid garantert vakker utsikt


Dette er et mektig syn!


Så parkerte vi på Chiang Mai International Airport, og der hendte det rett som det var at denne dukket opp. Dessverre fikk jeg aldri somlet meg til en tur med den...


Chiang Mai er blitt mer og mer internasjonal med årene, og China Airlines bringer turister fra Taiwan til det nordlige Thailand.


Dersom flyturen gikk på upper deck, spurte jeg naturligvis om en tur inn på Flight Deck etter landing i Chiang Mai. Og noen ganger ble det et riktig vellykket besøk. Denne karen var veldig imponert over at flysimulator var en av hobbyene mine. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på om han fikk med seg at jeg mente Microsoft-varianten...


Chiang Mai er en nydelig by i nord-Thailand. Den har det meste av det man kan finne i Bangkok, men i tillegg er luften friskere og (iblant) svalere. Nærheten til fantastisk regnskogsnatur gjør den spesielt attraktiv, og her har jeg knipset utsikten fra ca. tusen meter over byen. Her dyrker de blant annet kaffe.


Det bor naturligvis mennesker langt inni fjellheimen. Her var jeg på besøk i en skole for Hmong-folkets barn. Dette nomadiske fjellfolket har blitt sørgelig neglisjert, og i perioder direkte forfulgt av myndighetene i så vel Thailand som nabolandet Myanmar. Forholdene er noe bedre nå. Disse barna har en fin skole, etter Thailandsk standard, og har ingenting imot å vise besøkende hva de har lært.


Er man i nord-Thailand må man naturligvis ikke gå glipp av muligheten til å hilse på Thailands nasjonaldyr. Egentlig er det vanskelig å unngå – de er like nysgjerrige på oss som vi er på dem.

”Er det en banan du gjemmer der bak på ryggen din?”


Men det var Laos rapporten skulle handle om. Vi forflytter oss derfor nordøstover, inn i det gylne triangel. Grenseområdet mellom Thailand, Myanmar og Laos er beryktet for narkotikatrafikk. Thailand har gjort en kjempeinnsats for å ”omskolere” opiumsbøndene og har langt på vei lykkes med dette. Men nabolandet Myanmar er fortsatt en av verdens største illegale produsenter.

Til tross for dette tvilsomme omdømmet, er regionen vanvittig naturskjønn og absolutt verdt et besøk. Grensen mellom de tre landene utgjøres mange steder av Mekong-floden. Med sine 4350 km er den verdens 12. lengste elv. Den flyter gjennom sju land på sin vei fra høyfjellet i Tibet til sørkinahavet.

Her ser vi soloppgangen over elven etter en god natts søvn på Namkhong Riverside Hotel i Chiang Khong, Thailand


Grensen var ”stengt” om natten (i den forstand at man ikke kunne ordne formaliteter), men klokka åtte om morgenen gjaldt det å være på plass foran immigrasjonskontoret på Thailandsk side. Med ”departed” stempel i passet ga man seg Indokina i vold. Første inntrykk var disse bilferjene.


For fotgjengere fantes det mer effektive måter å ta seg over grenseelva. Her ser vi et knippe turister på vei over. Det gjaldt å sitte stille...