Oslo-Zürich-München-Zürich-Oslo

[FlightDeck]

Oslo-Zürich-München-Zürich-Oslo

Reiserute:
3. desember 2009: LX1211 Oslo (OSL)–Zürich (ZRH), Airbus A320-200
3. desember 2009: LX1108 Zürich (ZRH)–München (MUC), Avro RJ100 Avroliner
6. desember 2009: LX1109 München (MUC)–Zürich (ZRH), Avro RJ100 Avroliner
6. desember 2009: SK0842 Zürich (ZRH)–Oslo (OSL), Boeing 737-600



Tiden var kommet for en ny tur med SWISS i Business Class. Den forrige reisen ga mersmak, og på de drøyt elleve månedene siden sist hadde også SWISS rukket å sette Oslo på rutekartet sitt. Reisen gikk til julemarkedene i München, i Business Class på utreise og i Economy Class på hjemreise. Den siste strekningen ble for øvrig fløyet av SAS, der jeg ble oppgradert til Economy Extra. Billetten kostet 2300 kr.

På denne turen valgte jeg å ta bilder med iPhone, og jeg må bare beklage den dårlige kvaliteten på bildene.

3. desember 2009, kl. 09.50:
SWISS LX1211 Oslo (OSL)–Zürich (ZRH)
Business Class
Airbus A320-200

Jeg ankom Gardermoen halvannen time før avgang og av gammel vane beveget jeg meg mot SAS EuroBonus Gold-skranken. Ved nærmere ettertanke kom jeg på at SAS Ground Services ikke har ansvaret for SWISS på Gardermoen, og jeg måtte i stedet gå til innsjekkingsskrankene til SWISS hos Menzies i det nye innsjekkingsområdet på flyplassen.

Her pågikk innsjekk for både Turkish Airlines og SWISS, og jeg prøvde meg på den dedikerte SWISS Business Class-skranken. Og det ga i alle fall ikke en Business Class-følelse – det tok nærmere ti minutter før jeg var sjekket inn! Innsjekkingsagenten visste ikke engang hvor Prioriy-lappen skulle plasseres og limte den midt på kofferten!

Fra 7. desember kan alle med gullkort bruke SAS FastTrack så lenge de reiser innen Star Alliance. Gode nyheter, altså, men for tidlig for denne turen, og det ble derfor noen minutter i den ordinære sikkerhetskontrollen. Veien ble kort opp til SAS Scandinavian Lounge, der en god frokost og dagens aviser ventet. Jeg plasserte meg strategisk slik at jeg kunne følge med på Zürich-gaten, og etter femten minutter i loungen takset også den oppsatte Airbus A320-200-maskinen til gate.



Da ombordstigningen var i gang beveget jeg meg ned til gaten og spaserte rett om bord i HB-IJN (”Vanil Noir”), bygget og levert for Swissair i 1996.



Det var satt av seks rader med Business Class, men det var bare fire passasjerer i denne klassen og halvfullt i Economy Class.



Jeg hadde valgt sete 5F og fikk hele raden for meg selv. En noe spesiell fyr på første rad prøvesatt de ulike setene i Business Class og studerte flyflåte og rutekart i SWISS’ inflight magasin.



En ung, mannlig kabinansatt ønsket meg velkommen og ga meg en vannflaske og en våtserviett. Han spurte om jeg ville ha norske eller internasjonale aviser og kom straks tilbake med VG og Aftenposten. Så langt føltes alt veldig bra.



Vi takset ut fra gate litt før rutetid, omtrent parallelt med en forsinket Norwegian-maskin på vei til Berlin. Distansen mellom Oslo og Zürich er 1.428 kilometer og flytiden ble beregnet til to timer.



På marsjhøyde kom serveringen i gang, og jeg ble tilbudt mat som den siste i Business Class. Den samme kabinverten spurte om jeg ville ha middag, frokost eller frukt. Middag? spurte jeg, klokken var jo ti på formiddagen! Han spurte så om han skulle varme en britisk frokost til meg, og det takket jeg ja til. For meg som har bodd i Storbritannia var det ingen imponerende opplevelse, med en vanvittig salt eggerøre med rar konsistens, veldig myke røstipoteter og gummibacon. Frukten lå i et basseng med vann.



Jeg orket ikke å spise alt, men det verste var at det tok nesten en time før maten ble tatt bort. Den dominerende passasjeren på rad en holdt flyverten med selskap hele veien. Jeg ble ikke engang tilbudt kaffe, men da den serviceinnstilte purseren, som tok seg av Economy Class, kom forbi ble hun oppgitt da jeg spurte etter kaffe. Har du ikke blitt tilbudt kaffe? spurte hun og fikk fart på kabinverten som satt på første rad. Symptomatisk nok satte kabinverten, sammen med en av de andre kabinansatte, seg ned med hver kaffekopp tiltaksløs på rad seks etter at jeg hadde fått kaffen min. For all del!

Dette til tross, det ble en rolig og avslappende tur mot Zürich, med god benplass og arbeidsro. Videoene som vises på TV-skjermene begynner å synge på siste verset, med mye skurr og feil.



På Kloten-flyplassen i Zürich parkerte vi på en remote stand og ble kjørt med buss inn til terminalen. Herfra ble veien kort opp til SWISS Lounges, som består av en Business Lounge og en Senator Lounge. Meget hyggelig personale, som åpnet opp Senator-loungen til meg og ga meg to kodekort med tilgang til gratis internett.



Jeg hadde så mye som tre timer til neste avgang og fikk en god arbeidsøkt i loungen, sammen med god mat og drikke.

3. desember 2009, kl. 15.35:
SWISS LX1108 Zürich (ZRH)–München (MUC)
Business Classs
Avro RJ100 Avroliner

SWISS’ avganger til München opereres med 97-seters Avro RJ100-maskiner, som SWISS har 20 eksemplarer av. Vi ble busset ut til det ventende flyet, HB-IJX (”Mont Velan”), som ble levert til Crossair i 1996.



Vel om bord fant jeg meg til rette på sete 1F og ble straks tilbudt en vannflaske og en våtserviett fra den mannlige purseren. Han ga meg også Financial Times. Det var syv passasjerer i Business Class og litt over halvfullt i Economy Class.



Flyturen mellom Zürich og München strekker seg over en distanse på 260 kilometer, og flytiden blir derav kort, bare 35 minutter. Purseren spurte hva den enkelte på Business Class ville drikke og kom straks tilbake med et brett med syv forskjellige drikker, akkurat som en erfaren servitør.



Deretter kom han rundt med et brett med diverse smørbrød, som ga en viss Economy Class-følelse. Jeg hadde forventet at vi skulle få et lite brett med tapas, men SWISS har tydeligvis gjort om på produktet på slike korte turer. En sandwich er jo ikke like spennende som tapas, men den metter jo mer. Så kanskje det er like greit?

Det var storartet utsikt på turen over fjellene, vi landet på rutetid i München og parkerte ved gaten ved siden av to SAS-fly.

Priority-merket hadde for øvrig blitt tatt av kofferten og blitt erstattet av et nytt merke, men bagasjen kom uansett ikke først på båndet. T-banetransporten inn til München var ikke spesielt imponerende, med 45 minutter reisetid.