Fjorårdets sommerferie-- litt forsinket trip report

[TigerBlack]

Vel litt over ett år siden sist jeg var i statene og iogmed at ny tur over står for dørene så er det vel på høy tid å få skrevet ferdig trip rapporten fra forrige gang..


24 juni 08:

Ett nygift par har såvitt kommet seg etter festen for 3 dager siden. Undertegnede og hans kjære hadde gitt hverandre sine troskapsløfter Lørdag 21 juni 08, så bryllupsreise måtte naturligvis til. Hunden var levert på feriekoloni hos svigerinne hos hennes kobel med flere firbeinte voffemaskiner en jeg har kontroll på.Og Henrik pleier å trives sammen med resten av den gjengen. Så da kunne vi ta det med ro å kose oss.

Forrige gang vi skulle ut på langtur gitt dette litt over stokk og stein. I 2006 hadde vi tenkt en toukers biltur i USA, den gangen endte vi opp med en 5 dagers storbytur til Tokyo, så her kunne alt skje. Men vi bestemte oss for å gå på med krom rygg og satset på at denne gangen skulle det gå greit. Alt var pakket og klart, så det var å få alt ut i bilen og en kjapp tur til langtidsparkeringen på Gardermoen. Jeg fant ut at det ville være billigere å sette bilen der, en å ta taxi fram og tilbake.. utrolig men sant, selv når en bor på Jessheim bare ett steinkast unna.

Dagens rute skulle etter planen være Oslo-Arlanda-Chicago-LaFayette,Indiana. Vi kom til innsjekk og der viste det seg at mine kolegaer satt in "nygift" i listingen vår og dette skulle få følger.. Vi ble en smule paff da innsjekk damen gratulerte oss med giftemålet og gav oss fastplass på business hele veien til Chicago. Men for all del, fastplass skal man ikke si nei til, vi fikk beskjed om at vi kunne bare benytte FastLane om vi ønsket dette, og en kjapp titt på sikkerhetskontroll køen senere takket vi stort for dette..

Flyturen til Stockholm var som en hvilken som helst annen. Kjapp og effektivt unnagjort. En grei frokost med runstykker, juce og pålegg ble servert. Sist vi var i på Arlanda ble vi stående fast her.. og dette hadde jo satt sine minner ,men denne gangen viste det seg å gå smertefritt.

Vi måtte oppgi adressa til hotellet på nytt og på nytt og på nytt. Men tilslutt ble dette akseptert og etter å ha vist at det ikke var noe skummelt i skoene våre (av alle rare ting), kunne vi få gå ombord etter en kort vent. Flyet "vårt" SAS A 330 i Star Alliance farger sto klart og vi hadde ikke før satt oss ned før purser kom med en flaske champis, en boks konfekt og gratulerer med giftemålet. Snakker om service

Som på alle lange flyturer må en finne på noe, for vår del ble det å se litt på film,men jeg sovna ganske rett etter måltidet ble servert og ble sovende noen timer. Det blir begynt med servering omtrent med en gang capteinen har slått av sikkerhetsbelte lysene. Maten på SAS Businessclass syntes jeg er veldig bra,bedre en mange andre selskaper (lufthansa inkludert, men kommer tilbake til den), og desserten dertil. Det skal også nevnes at i motsetning til endel andre selskaper er SAS godt koordinerte og effektive når det kommer til servering, personalet går samtidig på høyre/venstre side og service blir gitt på en vennlig og proff måte. ca 2 timer før landing er det servering av lettmåltid. Jeg skulle kjøre bil rett etter landing så jeg måtte holde meg alkohylfri, men appelsinjuce med isbiter sier jeg sjelden nei takk til og mens flyet gikk nedover mot de nedre luftlag og etterhvert som vi passerte over The grate lakes kommer Chicago til syne i skyfritt vær, om en litt disig.

En kort spasertur til imigrasjon og passkontrol.. og her var det lettere kaotisk, vi landet samtidig med Lufthansen, en A340-600 som var proppfull med halvbrisene tyskere. Ikke akkurat optimalt å stå i kø sammen med. Heldigvis så ble en ny "blokk" med imigrasjons kontorer åpnet da de så menneskemassene komme, og vi var kjappe på tæra så vi slapp forholdsvis billig unna.
Tid for foto og fingeravtrykk, en stressa imigrasjonsdame spurte hva f*en vi skulle i USA å gjøre og hvor lenge vi skulle være der.. (ordrett sitert). Førstegang jeg har fått den slengt i fleisen, men jeg svarte kjapt "oh nothing special, just a two week honeymoon", kom smilet og beklagelsen ganske så kjapt. Bagasjen var allerede på båndet når vi kom bort og etter en kjapp snus av den lokalen kjøtern,noen stygge blikk fra tollmyndighetene som flagga inn folk hist og her, bare ikke meg, heldigvis slapp jeg latexhanskene denne gangen også.., Var det å finne bussen som skulle ta oss til leiebilselskapet.

Alamo er ett selskap jeg har brukt mye og de er veldig grei å ha med å gjøre. Bilen (chevy trailblazer, SUV) var nyvasket og kjapt på plass. Neste pungt på programmet var å finne veien sørover mot Indiana. Det eneste Alamo ikke hadde fixa var GPS så her måtte god gammeldags kartlesing til verks, men etter litt om og men fant vi veien ut og som de fleste alle andre steder i USA er det ganske godt skiltet og vi var fort på vei sørover. Det er ca 2 timer kjøring til LaFayette og vi fant hotellet uten nevneverdige problemer. Klokka var tidlig på ettermiddagen lokal tid, så det var å finne seg litt mat og en dusj før sengen ble for fristende.. så lenge det varte. Utpå natta vokna vi begge av ett solid rabalder,men det var lite å gjøre med. Det var noe av det heftigste tordenværet jeg har sett på lenge, så mer søvn den natta ble det ikke.

[TigerBlack]

** 2 Uker senere **

Vel tilbake i LaFayette, IN etter 2 uker på veien. For å summere opp kjørte vi LaFayette-Indianapolis-Nashville-Chattanooga-Atlanta-Orlando-Jacksonville-Pensacola-New Orliens-BattonRuge – Huston – Dallas – Oklahoma City – Tulsa – St.Luis – Indianapolis-LaFayette-Chicago. Ubeskrivelig flott tur, mye å se på ,men veldig mye å komme tilbake til. E likte seg godt i New Orliens, mens jeg syntes Kennedy Space center og Pensacola var høydare.

Alamo sitt returpungt i Chicago var overaskende lett å finne sammenliknet med i Los Angeles, der jeg somregel pleier å rote meg vekk hver gang. En kjapp busstur tilbake til O’hare og rett på innsjekk. Vi skulle fly Lufthansa tilbake til Norge da SK var smekkfult, det så stygt ut på LH også ,men vi fikk Businessclass på gate, men det var bare såvitt. Gateanounser brukte ikke høyttaler anlegget da dette fikk hikke, så alle anonseringer gikk med vanlig stemmebruk. Takk og pris at jeg hørte at vi ble ropt opp ,men det var med en tynn margin, her var det prat, unger som hylte og skreik, lekte og eldre folk som kjefta. Totaltsett ett svare spetakkel. Men om bord kom vi da. Her hersket også totalforvirringen, crewet virket fra første stund uorganisert og den ene hånda virket ikke helt som den viste hva den andre drev med. Og dette kom til å sette sitt preg på turen. Flyet ble pushet ut fra gate ca 1 time forsinket, men det skulle vise seg å bli mer, køen av fly som skulle av gårde var lang som ett vondt år, flesteparten av dem var heavys. I tillegg til dette lå det kraftige tordenværsbyger over området som gjore at vi måtte vente yttligere. Skjønt dette kan ikke besetningen lastes for. Så smalt det noe grundig, en maskin som sto på rullebanen ble truffet av lynet og måtte gå tilbake til ”brygga”. Nye 30 min senere fikk vi lov å trekke ut på rullebanen og takeoff ble en laaaaang affere. Det kan ikke ha vært mye igjen av rullebanen da flyet roterte og det brukte en evighet på å komme ut av trafikk mønsteret fra O’hare. Det ble fløyet slalom rundt tordenbygene, men en 10-20 min senere var vi klar av og kommet godt opp i høyde. Og da begynte morroa. LH hadde satt en familie med to småunger på hver side av oss,

Businessclass var praktisk talt fult og disse små hadde bestemt seg for absolutt ikke å samarbeide. De satte i gang ett skrikekor som skulle vise seg å vare i over 5 timer. Crewet satt opp sovekurver for de to ,men uansett hvor mye en prøvde på vuggesanger og alle tenklige metoder ville de ikke slutte å hyle. Selv folk i Økonomiklassen bak oss klaget til mannskapet, men det var jo lite de kunne gjøre som ikke allerede var prøvd. Så var det tid for servering.. her har etter min mening lufthansa mye å lære av ”lillebror” SAS. Det gikk ikke mindre en to timer etter takeoff før de siste i Businessclass fikk mat/drikke og da var middagen godt lunket. Det var ingen struktur i det heletatt og den ene hadde ikke kontroll på hvem som hadde fått hva,så vi fikk tilbud om dobbelt opp med mat og nok drikke til å gi de fleste en god søvn, skjønt på dette pungtet i tidligere nevnte ”konserten” hadde det vært en fordel. 2/3dels vei over atlantern hadde barna skrektet fra seg for denne gangen og det ble noenlunde stille, det å prøve IFE under konserten var totalt meningsløst. Når jeg omsider fikk prøvd denne var den forsåvitt grei nok, litt kjelkete i bruk. Men på en langflyving er tid noe man har nok av. Det ble servert frokost halvannen time før landing, og da satte ”koret” i gang igjen. Denne gangen ble det ikke noe pause og da vi gikk av flyet og ned til bussen som skulle ta oss inn til terminalen fra fjernparkeringen holdte de på med ekstranummer og ønsker fra publikum..

Flybyttet i Frankfurt gikk relativt smertefritt vi ble med stygt blikk sluppet inn i Europa igjen, så måtte vi hente nye boardingpass, men dette var ikke noe problem. E ble litt sur da ho fikk ha med seg en halvliter melk ho hadde ”rappa” på flyet ,men det kunne være en bombe så på pur fa’n tok ho bonski på denne rett fårran en meget stram sikkerhetskontrollør… jeg bare rista på hodet..

Turen mellom Frankfurt og Oslo gikk helt smertefritt. Serveringen på businessclass her var ikke så mye å skryte av. 2 halvfrosne rundstykker med noe marmelade av en eller annen sort og en skinkebit, samt en kopp te. Jeg skulle kjøre bil igjen når vi kom til Oslo så det ble ikke noe avec på meg denne gangen heller. Vi hadde bestemt oss for å kjøre rett ned til svigermor i Fredrikstad der hunden vår og svigermor ventet tolmodig på oss og vi ble grundig ønsket velkommen tilbake.
Totalt sett var LH en litt skuffende erfaring. Det var mye rot på flyet ut ifra O’hare, ombordproduktet var ikke helt som forventet av ett godt renomert selskap som Lufthansa og crewet hadde overaskende mye å lære om både effektivitet og koordinering. At to speunger ville stå for ”underholdningen” skal ikke verken LH eller crew lastes for. Men absolutt pluss for at vi fikk Business class

Neste tur.. i Oktober skal gutta på flyshowtur til Virginia Beach igjen. Stay tuned

[Someone]

Flott rapport. Men hvor mange miles ble tilbakelagt på landeveien? Det må ha vært endel?

[TigerBlack]

japp, ho som tok imot bilen satte ganske store øyne. Mener det var over 5 000 km vi hadde kjørt.

[Discus]

Originally Posted by Scanor

japp, ho som tok imot bilen satte ganske store øyne. Mener det var over 5 000 km vi hadde kjørt.

Takk for fin rapport. God det ikke bare er undertegnede som gir begrepet "unlimited mileage" nye dimensjoner.

[Scanorama]

Artig rapport, men FY FLATE. Tror jeg hadde klikket av hylekoret til ungene...

[Hickok]

Hadde er roadtrip i USA for noen år siden, der det ble kjørt noe sånt som 9000 miles på drøye tre uker. Da fikk vi beskjed om at de måtte selge bilen siden den var kjørt så langt.

Denne gikk Chicago-Denver-Salt Lake City-Reno-San Franscisco-LA-LV-Austin-Rapid City, SD -Chicago med diverse avstikkere underveis. Gøy med roadtrip.