Med NASA til Nordpolen

[KnutW]

Når man får tilbud om å fly med NASA svarer man ikke «Nei takk, jeg må hjem å vanne potteplantene og varme opp kjøttkakene». Man svarer «Når og hvor skal jeg møte opp?»
Det var klokken 1000 fredag 6. januar 1989 på den militære delen av Sola lufthavn.

Foranledningen var at ozonlaget skulle kartlegges, og i noen uker på vinteren 1989 var NASAs DC-8-72 og ER-2 (sivilutgaven av U-2) stasjonert på Sola for å undersøke atmosfæren over arktiske strøk.

Dagens oppdrag var å fly nordover fra Sola til 66N og 0-meridianen, følge 66.breddegrad vestover til kysten av Grønland, deretter nordover langs Grønlands østkyst og videre rett opp til Nordpolen. Sving over Nordpolen, følge 0-meridianen sydover til 63 N og så tilbake til Sola. Rundt regnet 9000 kilometer og 1030 i flytid.

Før vi gikk om bord var det en grundig teknisk brief og gjennomgang av oppdraget, ruten, hvem som skulle gjøre hva og når, nødprosedyrer både for det tekniske utstyret ombord og selve flyet (nødlanding/havari) osv. osv. Briefingen varte nesten en time og mesteparten, bortsett fra nødprosedyrene på selve flyet, gikk langt over min tekniske kompetanse. Som de selv sa; det selve flymaskinen koster er bare en brøkdel av det utstyret ombord koster. Og en Super DC-8 er ikke billig.

Jeg var den eneste utenom mannskapet som var med. Besetningen besto av de vanlige to pilotene, en flight engineer og en reliefpilot. Baki var det mission commander Earl Petersen assistert av 2. Supervisor Deanne Tucker og rundt 10 andre teknikere/forskere. Vi kom oss om bord litt før klokken 1100 og døren ble stengt 1105. Litt etter startet de det de kalte power down checks, en gjennomgang av systemene uten strøm. Tatt i betraktning systemenes kompleksitet og oppdragets art er det veldig greit å sjekke at alt funker ordentlig før vi tar av. Fem minutter etter at den sjekken var gjennomført ble motorene startet og 1130 var det power on checks. All systems green and go, off block 1136 og take-off 1144.

Selve turen forløp rutinemessig og helt uproblematisk. Som «passasjer» fikk jeg tildelt et av crew rest setene. De hadde beholdt endel av de gamle førsteklassesetene fra den forrige eieren Braniff, dog med endel modifiseringer. Det var montert intercom med headset ved alle setene, noe som ga mulighet til å følge med på kommunikasjonen mellom besetningsmedlemmene og mission commander. Interessant i begynnelsen, men iom. at alt som ble sagt var ganske kaudervelsk for meg og veldig teknisk, ble det til at headsettet etterhvert ble lagt til side. Utsikten til mer eller mindre islagt hav og skyer var heller ikke så interessant til slutt, selv med to CFM56 på hver vinge som en påminnelse om hva man egentlig var med på.

Desto mer interessant var det å rusle rundt å se på utstyret, prøve å forstå hva de forskjellige duppedittene var for noe og ikke minst følge med på INS-systemets visning av posisjonen. (Dette var før GPS’ens tid)
Husker godt jeg ble imponert over at de målte både sjøtemperaturen og temperaturen på land fra 37000 fot da vi fløy oppover østkysten av Grønland.

INS-displayet var jo kult da vi passerte nøyaktig over polpunktet, 90.00.000N er det ikke hver dag man ser. Sant å si har jeg vel bare sett det den ene gangen. Selvfølgelig var jeg ikke rask nok på labben med kameraet, men har et bilde der vi er bare noen få sekunders flyging unna.
Etter å ha passert over polpunktet tok vi en sving og la oss på kurs sydover langs 0-meridianen. Denne fulgte vi til 63N hvorfra kursen ble satt rett mot Sola. Landing klokken 2211 etter 10 timer og 27 min i luften.

Lang nok tur selv om jeg satt godt og det var mye interessant å se på ombord. Dog ikke i nærheten av max endurance. Pilotene fortalte at skuta kunne være i luften opp mot et døgn hvis de tanket helt opp og fløy pent. De hadde visst hatt noen turer ned mot Antarktis hvor det dro seg over 20 timer.

Siden vi er som vi er her på forumet tar jeg med det jeg har funnet av flyets historie og noen bilder slik det så ut før ombyggingen:

Maskinen startet sitt liv som en DC-8-62 8. april 1969. Den ble levert til Alitalia 14 mai som I-DIWK, «Giacomo Puccini» etter italienernes store operakomponist. Hos Alitalia fløy den mer eller mindre operainteresserte italienere og andre frem til den ble overtatt av Braniff 7. januar 1979.
Hos Braniff fikk den registrering N801BN og ble brukt frem til 12 mai 1982. I november 1983 ble den kjøpt av IAL og leaset til Quiet Nacelle Corporation.

NASA overtok flyet 4. februar 1986 og modifiserte det til -72 serie med CFM-56 motorer i april 1986.
I ettertid har den blitt omregistrert et par ganger til; N817NA 25. juni 1998, og mellom 2005 og 2007 var den N436NA, operert av University of North Dakota. Den flyr fremdeles som N817NA og ifølge flightaware.com var den på tur fra Fairbanks til Palmdale så sent som 8. august i år.

Bilder:

1 N717NA, her som N817NA. Samme flyet
2 Økonomiklassekabinen
3 Mission command. Earl Petersen og Deanne Tucker
4 Førsteklassekabinen
5 Sol-laser. For mere teknisk info, snakk med NASA...
6 Printere. Den nærmeste viser ozondata i høydesjiktet 6-28 kilometer.
7 Sekunder før Nordpolen! 89.56.1N
8 Utsikten
9 Program for dagen
10 Når man flyr NASA får man mer detaljert informasjon om ruten enn hos de fleste andre...
11 Opr log
12 Originale
13 Braniff blå

[roger]

Aldeles bra! Det hadde vore kult med ein sånn tur. Lure forresten på korleis same utstyr hadde sett ut i dag!

Takk for rapporten!

[LN-JON]

Takk for flott og uvanlig tripreport, knut

[Concorde98]

Tusen takk for at du deler denne supre rapporten. Dette ser man ikke mye av! Veldig interessant lesing, må ha vært utrolig gøy å være med på. Jeg var med på en nattflyging til Svalbard en gang. SAS maskin opp og ned med fire timer på Svalbard. På tur nedover fløy vi og fulgte dalene og så etter isbjørn. Det er min spesielle polar flyging. Synes slike spesielle flyginger er utrolig kule, din var jo i en egen liga i så måte.
PS En annen gang jeg var på Svalbard kom jeg i prat med en gjeng trivelige amerikanere, de utførte noe vedlikehold av radarer der oppe på et fjell.

[RJon]

Takker så mye for en flott rapport! :-)

Sent fra min SM-G935F via Tapatalk

[KnutW]

Originally Posted by roger

Aldeles bra! Det hadde vore kult med ein sånn tur. Lure forresten på korleis same utstyr hadde sett ut i dag!

Takk for rapporten!

Det hadde vel vært på størrelse med den boksen under setet foran deg som du dunker borti med bena...

[KnutW]

Takk for hyggelige tilbakemeldinger!

I det lett filosofiske hjørnet; denne skuta drar seg jo mot 50 år og flyr fortsatt for NASA. Selv med den amerikanske statens budsjetter i baklomma og relativt lite flytimer sett i forhold til et vanlig rutefly må det da dra seg mot pensjonsalderen for denne maskinen? Det er over 30 år siden oppgraderingen til -72 serie ble foretatt. Selv de aller yngste pilotene som fløy den i Alitalia er i ferd med å bli pensjonister.

Jeg vet ikke om NASA i de nærmeste ti-tyve årene fremdeles vil ha behov for en slik forskningsplattform, men i så fall hva kan erstatte denne DC-8? Det er vel lite trolig at et såpass prestisjetungt amerikansk foretak som NASA vil gå for en Airbus eller andre ikke-amerikanske fly? Kanskje en 767-300, men den har vel ikke helt samme endurance/rekkevidde som DC-8-72 dersom man ikke legger inn noen ekstra fueltanker i buken? 747/777 vil jeg tro blir for stort? Trenger de fire motorer? Er det lov å håpe på en 340-500? 345 er i allefall "billige" og greit tilgjengelige.

Synspunkter blant folket på forumet?

[roger]

Ikkje godt å seie. Trur vel at pris vil vere avgjerande, så er Airbus brukande og til grei pris, kan vel det vere aktuelt. Trur (håpar) NASA er mindre proteksjonistiske.

[Bergern]

Tipper jeg går av med pensjon før det skjer. Men hvorfor bytte?