Guyana

[imm]

Hvem skulle tro det finnes byer som Liverpool, Manchester og Leeds i sydamerika. Joda, det finnes. I Guyana. Det eneste engelskspråklige landet i sydamerika. Beliggende ved kysten, mellom Venezuela og Brasil. Et land de færreste har hørt om, og som svært få vet hvor ligger. Og det er synd.

Det finnes 3 "Guyana land": Britisk Guyana, Fransk Guyana og Nederlandsk Guyana (Surinam). Jeg skulle til Britisk Guyana, og mange lurer nok på hvorfor i all verden man skal dit på sommerferie. Forklaringen er enkel: For 22 år siden møtte jeg min kone for første gang. Det var på Barbados, der hun bodde og jobbet. 4 år senere giftet vi oss, og bryllupet var også på Barbados. Men hun var ikke født på den lille øya i Karibien. Hun var født på fastlandet i sydamerike. I Georgetown - British Guyana. Landet ble forøvrig selvstendig i 1966. Kona har aldri vært i Guyana siden familien reiste derfra da hun var 9 år gammel. Hun har aldri hatt lyst å reise tilbake å se sitt fødeland. Det har derimot jeg. Jeg har mast og mast i mange år, men slik det ofte er med damer, så hjelper det ikke en døyt å mase. Derimot hjalp det når noen gjenværende familiemedlemmer i Guyana tok inititativ til en Family Reunion.

Jeg er en fattig mann som jobber som bakkemannskap på Torp, og må reise på billigst mulige måte. Raskeste og enkleste er via London og videre til Barbados og derfra til Georgetown. Men det koster alt for mye for meg. Jeg benytter meg av stand by billetter, og må da dra på en litt mer tungvindt måte. Men billigere blir det - eller burde det bli. For det er nå sånn at det ikke alltid går så bra å reise på sjansebilletter. Og det skulle jeg få erfare på denne turen. Det hører med til historien at kona og datteren vår dro i forveien til New York for å være sammen med familie der mens jeg jobbet hjemme. Så nedover reiste jeg på egenhånd.

Torp-København med Widerøe ble en naturlig start på reisen. Jeg kunne reist til Gardermoen, men sjansen er større å komme med på et fly fra København til New York enn fra Oslo til NY. Jeg tok det som en del av turen, og satte kursen sydover to timer etter jeg var ferdig med jobben. København er en flott by, mye mer koselig enn Oslo. Nyhavn er i en annen klasse enn Aker Brygge. Strøget danker ut Karl Johan på alle måter. Man kan gå på Jensens Biffhus og ta seg en deilig biff for under hundrelappen, og man kan ta taxi i mange kilometer for 70 kroner. Og Kastrup ligger bare noen få minutter (og 36 kroner) unna sentrum, slik en flyplass bør gjøre.
Jeg bodde en natt på Radisson Skandinavia. Flott hotell, men litt å gå til byen. Lang til Nyhavn, men som sagt: Taxi er billig.

Men for å gjøre det kort: Jeg koser meg i København! Neste morgen var det på tide å komme seg til Kastrup. Jeg skulle videre til New York, og hadde ordnet billett med Delta. Har aldri flydd Delta, og det er år og dag siden jeg har flydd 767 også. Faktisk ikke siden jeg en gang fløy med Braathens sin 767 til Gran Canari! Innsjekk på automat, ingen kø for avlevering av bagasje, alt var bare velstand. Helt til alle hadde gått ombord, og jeg skulle få beskjed om jeg kom med eller ikke. Vi var vel en 8-10 personer som sto med sjansebillett, og bare et par kom med. Vi andre måtte stå igjen. Jeg snakket med noen av de andre, og de kalte meg for Rookie. For de hadde stått igjen i flere dager. Og de kunne fortelle at igår var det ei dame som endelig kom med etter å ha forsøkt å komme seg hjem til New York i 16 dager med sin stand by billett. Jaja, jeg kunne kansje ikke klage allikevel da.

Plan B var klar: SAS flyr ca to timer etter Delta. Jeg gikk online og ordnet med nye sjansebilletter. Nå var det bare å få ut bagasje og få sjekket inn på nytt. Trodde jeg. Jeg ventet og ventet, men bagasjen kom ikke før halvannen time senere. Full fart til innsjekk. Jeg løp! Innsjekk stengte om 5 minutter. Her var ingen tid å miste. Og jeg skulle fra terminal 2 til terminal 3. Innsjekk på automat virket ikke. Jeg måtte i skranke. Ble anvist til en skranke, men de kunne ikke hjelpe, og sendte meg videre til en annen skranke. Svetten haglet. Jeg var anpusten og litt stresset nå. Damen i skranken fikk ikke til å sjekke meg inn. ESTA var ikke registrert sier hun. Joda sier jeg, den er registrert. Jeg viste henne print. Det hjalp ikke. Helsike. Hun tastet og tastet og tastet på sin data. Men verken boardingkort eller bagasjetag kom ut. Deadine for innsjekk var nå over for lenge siden. Hun ringte til en dokumentansvarlig, og han fant feilen med en gang. Boardingkort kom ut, men ikke bag tag. Jeg ble henvist til ennå en skranke. Full fart bort. 20 minutter til avgang. Jeg hadde liten tro på at dette skulle gå bra. Og da jeg kom til skranken: "Sorry, du er nok for sent". Jeg anså at spillet var over, og at jeg måtte bli en natt til i Køben. Så sa jeg "søren ta, jeg skulle egentlig ha tatt Delta, men kom ikke med. Så ventet jeg halvannen time på bagasje, og så fikk de ikke til innsjekk. Snakk om uflaks, men men, da blir det en ny tur på byen i kveld da" sa jeg. Mannen løftet så telefonen, ringte gaten, og fikk grønnt lys på å få meg med. Jippi! Full fart til gaten, og da visste jeg hva som ventet meg: Jeg visste nemlig at økonomiklasse var fullbooket. Det betyr bare en ting: Hvis jeg skulle få bli med så ville jeg få sete på business class. Og det stemte! For første gang i livet ble jeg oppgradert på et fly. Og satt som en konge på vei over til USA. Med masse god mat, god drikke, og ikke minst: et sete som kunne legges ned til liggende stilling. Jeg følte meg som en konge der jeg satt. Virkelig deilig!

(fortsettelse følger).

[jefi99]

Glæder mig til resten af rapporten. Har været i de fleste lande i Sydamerika, og har læst en del om alle Guyana'erne. Surinam er nok mit førstevalg, men måske du kan få mig til at ændre prioriteter?

[LN-MOW]

Så akkurat 'Gold Rush - The Jungle' på Discovery, og gutta fra Alaska hadde tatt en avstikker til Guyana .. Så ikke så veldig fristende ut, men dere var sikkert ikke de samme stedene ..

Keep it coming!

[sirpjalle]

Venter i spenning på fortsettelsen....

Sitter selv og kikker på noen reiser, og jeg må si at det pirrer i booking-fingeren. Men dette her, som du driver med, nei det har jeg ikke nerver eller baller til...

[espenlok]

Heisan! Guyana er absolutt på min liste over land jeg har lyst til å besøke. Enorme jungelområder med spennende dyre. og fulgeliv, en spektakulær foss (Kaieteur Falls) og sikkert masse annet flott. Og ikke minst; særdeles eksotisk og få turister.

Og det siste er vel også en ulempe, for det betyr så vidt jeg skjønner litt begrensede turistfasiliteter og forholdsvis dyrt å komme seg rundt. Men en gang skal jeg nok komme meg dit også.

Gleder meg til å lese mer fra turen!

[imm]

Hyggelig at dere venter i spenning på fortsettelsen.

Jeg koste meg som sagt veldig ombord. Deilig å kunne slappe av etter en del stress på Kastrup. Jeg var også litt satt ut av en annen sak på Kastrup: Sikkerhetsspørsmål før innsjekk på Delta. Der ble jeg (og alle andre passasjerer) møtt av en mann som stilte en del spørsmål før innsjekk. Han var svært autoritær, og jeg får i enkelte lignende situasjoner flashback fra hendelser i Sierra Leone. Det er dype mentale sår, og skjer kun når jeg er i utlandet, og ikke i Norge. Jeg blir fullstendig paralysert i enkelte situasjoner. Og det skjedde på Kastrup. Men nå satt jeg trygt og godt i flyet, på vei til USA.

Flyet landet behagelig på rutetid. Og jeg måtte ta meg med minibuss til JFK. Turen tok bare en time. Akkurat like lang tid jeg hadde ventet i kø i passkontrollen. Men jeg hadde all verdens tid, for flyet videre til Georgetown skulle ikke gå før 0100.

Innsjekk på automat på JFK, og rett i skranken med bagasjen. Damen bak skranken anbefalte en tur inn til Time Square mens jeg ventet. Det var jo 8 timer til avgang, så jeg fulgte rådet. Koste meg der inne, ruslet rundt og var turist. Og spiste en god middag. 2200 satt jeg meg på toget bak mot JFK. Stoppet på Jamaica Station hvor jeg skulle bytte tog for å komme meg til Delta sin terminal. Men var øltørst, og ville finne meg en bar først. Så gjort. Jamaica var en bydel hvor det var svært få hvite. Og på baren var jeg alene som hvit. Etter to øl reiste jeg meg, og det samme gjorde en mann akkurat samtidig som meg. 5-6 meter unna meg. Jeg sa til han "Hey brother" og hvis jeg er redd en sikkerhetsmann på Kastrup, burde jeg egentlig vært livredd nå. Brother kaller man ikke en mørk mann som man ikke kjenner. Det kan tas ille opp. Men jeg var helt rolig. Han kom mot meg, og før han rakk å si noe, spør jeg hva slags sykkel han kjører. Han har på seg MC jakke. "R6" svarer han og ser noe forundret ut. Jeg forteller at jeg nettop har kjøpt sykkel selv, og at jeg fikk lappen i mai. Vi ruslet ut sammen og så på syklen hans, pratet i et kvarters tid, og hadde en hyggelig prat. Så var det tilbake til terminalen, som var helt tom for folk, bortsett fra rundt gaten til mitt fly.

Gate personalet kunne opplyse meg at jeg sansynlig vis ikke ville komme med. Flyet var overbooket. Men det gikk bra. Men så mye folk med så mye håndbagasje har jeg ikke sett før. Og etter 2/3 av flyet var gått ombord kom beskjeden: No more handbags on board. It is full. Jeg fikk opplyst at 60 kolli håndbagasje var lagt i lasterommet. Og at dette var normalt på fly til Guyana. Og at disse folka var umulig å få til å reise med kun en bagasje. Noen hadde to, noen hadde tre, og jeg så et par med 4 håndbagasjer. Og mange var også alt for store. Dameveskene lignet mer på en mellomstor treningsbag. Fullstappet sådan. Gebyr er løsningen. Det skjønner folk verden over. Også de fra Guyana. Vi ble en halv time forsinket, på grunn av håndbagasjen.

Flyet var helt fullt, og jeg var glad for å komme med, og ga bingen i at jeg hadde fått midtsete. Trøtt som fy, for jeg hadde vært oppe i 24 timer nå. Og så kom det som jeg misslikte: Serveringen startet 90 minutter etter avgang, og det synes jeg er helt feil tidspunkt. Når man flyr så sent som 0130 vil folk sove. Server så fort setebelte skiltet er av, og la folk få sove etterpå. Nå ble de fleste vekket opp for å få seg litt mat og drikke. Ikke bra. Men ellers en fin flytur.

Flyet landet ved 7 tiden, og jeg så ut under landingen. Ikke et bygg å se, ikke et hus. Bare trær. Man fikk følelsen av å lande midt i en jungel. Og når jeg nå ser på Google Earth, så er det ikke noe å se for de som satt på andre siden heller. Bare trær der også.

Jeg var spent på hvordan det ville gå på flyplassen. Ville det være som å komme til Sierra Leone, hvor man kan bli presset for penger, eller ville det være mer sivilisert. Svaret kom nokså fort: I døråpningen hørte jeg afrikanske trommer, og en gjeng med unge dansedamer som ønsket oss velkommen til Guyana. En aldeles hyggelig velkomst. Og i inngangen til flyplassen sto to damer med brett fulle av glass med Rom punch. Velkommen! Her var det bare smil og vennlighet. Samme i passkontrollen. Veldig vennlig dame. Det var bare meg og to andre som var "vanlige turister". De andre skulle etter utstyret deres å dømme inn i junglen. Resten av folket var nok Guyanesere. Guyana har ca 700.000 innbyggere, og det sies at det bor flere Guyanesere i USA, Canada og England enn det bor i Guyana.

Jeg ble hentet av en mann som skulle kjøre meg til Berbice, en tre timers kjøretur langs kysten, mot grensen til Surinam. Mannen var undercover politimann, og det passet meg veldig bra. Jeg har lest mye om Guyana og sikkerheten der, og jeg følte det var fint å ha en politimann med meg.

Guyana - land of many waters. Ja det var riktig nok. Vann over alt. Og forran hus var det alltid vann. Med bro over til huset. Og nesten alle hus var bygd på pilarer. Her var det ofte flom. Og ja, det regnet hver eneste dag. Ikke hele dagen, men når det regnet, så regnet det MYE. Godt og varmt. Litt i varmeste laget for meg. Fuktigheten var høy, og det var lite vind. Og utrolig grønt og frodig var det. Jeg vil si det var veldig vakkert land, det jeg så. Men jeg har ikke sett mye. Ikke ennå.

Dyrelivet, fuglelivet og planteriket er fantastisk. Michelle (ti år) og jeg gikk stadig på jakt for å se etter dyr. Vi håpet å få se en slange eller noe annet spennende. Men alt vi så var kuer, hunder, fugler, elsler, griser, og andre helt vanlige dyr. Men nei. Vi spurte så taxi sjåføren vår om det ikke var så ofte man så slanger. Joda sier han, der dere satt i går kom det en stor slange en time etter dere hadde gått. Og for to dager siden lå det en stor en i veien. Jeg prøvde å drepe den ved å kjøre over den (Toyota HiAce), men den bare krøp videre som om ingen ting skulle ha skjedd. Michelle og meg gikk ikke like mye på jakt etter slager etter å ha hørt det.

Vi bodde tre dager i Berbice, og dro så tilbake til Georgetown. Vi bodde privat begge stedene. Folkene var velig gjestfrie, og tok oss med på sightseing flere ganger. Vi koste oss veldig. Og vi følte oss trygge over alt. Men når huset har 24 timers vakt, og har piggtråd rundt hele huset, så skjønner man at alt er ikke bare fryd og gammen i Guyana. Men vi opplevde aldri noe som helst ubehagelig.

En dag stoppet vi på en bensinstasjon. Jeg der solgte de lokalprodusert rom av merke El Dorado. En helflaske kostet 24 kroner. En liten boks peanøtter kostet 28 kroner. Dette syntes jeg var veldig artig. Og da vi kom hjem til husverten vår, fortalte jeg entusiastisk over hva jeg hadde sett: Peanøtter til 28 kroner, og rom til 24 kroner!!! Mannen så alvorlig på meg og sa "yes, you must never buy rum at the gas stations. It is very expensive. You can buy it at the supermarket for half price"!


(fortsettelse følger)

[Norge Rundt På 14 Dager]

Originally Posted by imm

Hyggelig at dere venter i spenning på fortsettelsen.

Jeg koste meg som sagt veldig ombord. Deilig å kunne slappe av etter en del stress på Kastrup. Jeg var også litt satt ut av en annen sak på Kastrup: Sikkerhetsspørsmål før innsjekk på Delta. Der ble jeg (og alle andre passasjerer) møtt av en mann som stilte en del spørsmål før innsjekk. Han var svært autoritær, og jeg får i enkelte lignende situasjoner flashback fra hendelser i Sierra Leone. Det er dype mentale sår, og skjer kun når jeg er i utlandet, og ikke i Norge. Jeg blir fullstendig paralysert i enkelte situasjoner. Og det skjedde på Kastrup. Men nå satt jeg trygt og godt i flyet, på vei til USA.

Flyet landet behagelig på rutetid. Og jeg måtte ta meg med minibuss til JFK. Turen tok bare en time. Akkurat like lang tid jeg hadde ventet i kø i passkontrollen. Men jeg hadde all verdens tid, for flyet videre til Georgetown skulle ikke gå før 0100.

Innsjekk på automat på JFK, og rett i skranken med bagasjen. Damen bak skranken anbefalte en tur inn til Time Square mens jeg ventet. Det var jo 8 timer til avgang, så jeg fulgte rådet. Koste meg der inne, ruslet rundt og var turist. Og spiste en god middag. 2200 satt jeg meg på toget bak mot JFK. Stoppet på Jamaica Station hvor jeg skulle bytte tog for å komme meg til Delta sin terminal. Men var øltørst, og ville finne meg en bar først. Så gjort. Jamaica var en bydel hvor det var svært få hvite. Og på baren var jeg alene som hvit. Etter to øl reiste jeg meg, og det samme gjorde en mann akkurat samtidig som meg. 5-6 meter unna meg. Jeg sa til han "Hey brother" og hvis jeg er redd en sikkerhetsmann på Kastrup, burde jeg egentlig vært livredd nå. Brother kaller man ikke en mørk mann som man ikke kjenner. Det kan tas ille opp. Men jeg var helt rolig. Han kom mot meg, og før han rakk å si noe, spør jeg hva slags sykkel han kjører. Han har på seg MC jakke. "R6" svarer han og ser noe forundret ut. Jeg forteller at jeg nettop har kjøpt sykkel selv, og at jeg fikk lappen i mai. Vi ruslet ut sammen og så på syklen hans, pratet i et kvarters tid, og hadde en hyggelig prat. Så var det tilbake til terminalen, som var helt tom for folk, bortsett fra rundt gaten til mitt fly.

Gate personalet kunne opplyse meg at jeg sansynlig vis ikke ville komme med. Flyet var overbooket. Men det gikk bra. Men så mye folk med så mye håndbagasje har jeg ikke sett før. Og etter 2/3 av flyet var gått ombord kom beskjeden: No more handbags on board. It is full. Jeg fikk opplyst at 60 kolli håndbagasje var lagt i lasterommet. Og at dette var normalt på fly til Guyana. Og at disse folka var umulig å få til å reise med kun en bagasje. Noen hadde to, noen hadde tre, og jeg så et par med 4 håndbagasjer. Og mange var også alt for store. Dameveskene lignet mer på en mellomstor treningsbag. Fullstappet sådan. Gebyr er løsningen. Det skjønner folk verden over. Også de fra Guyana. Vi ble en halv time forsinket, på grunn av håndbagasjen.

Flyet var helt fullt, og jeg var glad for å komme med, og ga bingen i at jeg hadde fått midtsete. Trøtt som fy, for jeg hadde vært oppe i 24 timer nå. Og så kom det som jeg misslikte: Serveringen startet 90 minutter etter avgang, og det synes jeg er helt feil tidspunkt. Når man flyr så sent som 0130 vil folk sove. Server så fort setebelte skiltet er av, og la folk få sove etterpå. Nå ble de fleste vekket opp for å få seg litt mat og drikke. Ikke bra. Men ellers en fin flytur.

Flyet landet ved 7 tiden, og jeg så ut under landingen. Ikke et bygg å se, ikke et hus. Bare trær. Man fikk følelsen av å lande midt i en jungel. Og når jeg nå ser på Google Earth, så er det ikke noe å se for de som satt på andre siden heller. Bare trær der også.

Jeg var spent på hvordan det ville gå på flyplassen. Ville det være som å komme til Sierra Leone, hvor man kan bli presset for penger, eller ville det være mer sivilisert. Svaret kom nokså fort: I døråpningen hørte jeg afrikanske trommer, og en gjeng med unge dansedamer som ønsket oss velkommen til Guyana. En aldeles hyggelig velkomst. Og i inngangen til flyplassen sto to damer med brett fulle av glass med Rom punch. Velkommen! Her var det bare smil og vennlighet. Samme i passkontrollen. Veldig vennlig dame. Det var bare meg og to andre som var "vanlige turister". De andre skulle etter utstyret deres å dømme inn i junglen. Resten av folket var nok Guyanesere. Guyana har ca 700.000 innbyggere, og det sies at det bor flere Guyanesere i USA, Canada og England enn det bor i Guyana.

Jeg ble hentet av en mann som skulle kjøre meg til Berbice, en tre timers kjøretur langs kysten, mot grensen til Surinam. Mannen var undercover politimann, og det passet meg veldig bra. Jeg har lest mye om Guyana og sikkerheten der, og jeg følte det var fint å ha en politimann med meg.

Guyana - land of many waters. Ja det var riktig nok. Vann over alt. Og forran hus var det alltid vann. Med bro over til huset. Og nesten alle hus var bygd på pilarer. Her var det ofte flom. Og ja, det regnet hver eneste dag. Ikke hele dagen, men når det regnet, så regnet det MYE. Godt og varmt. Litt i varmeste laget for meg. Fuktigheten var høy, og det var lite vind. Og utrolig grønt og frodig var det. Jeg vil si det var veldig vakkert land, det jeg så. Men jeg har ikke sett mye. Ikke ennå.

Dyrelivet, fuglelivet og planteriket er fantastisk. Michelle (ti år) og jeg gikk stadig på jakt for å se etter dyr. Vi håpet å få se en slange eller noe annet spennende. Men alt vi så var kuer, hunder, fugler, elsler, griser, og andre helt vanlige dyr. Men nei. Vi spurte så taxi sjåføren vår om det ikke var så ofte man så slanger. Joda sier han, der dere satt i går kom det en stor slange en time etter dere hadde gått. Og for to dager siden lå det en stor en i veien. Jeg prøvde å drepe den ved å kjøre over den (Toyota HiAce), men den bare krøp videre som om ingen ting skulle ha skjedd. Michelle og meg gikk ikke like mye på jakt etter slager etter å ha hørt det.

Vi bodde tre dager i Berbice, og dro så tilbake til Georgetown. Vi bodde privat begge stedene. Folkene var velig gjestfrie, og tok oss med på sightseing flere ganger. Vi koste oss veldig. Og vi følte oss trygge over alt. Men når huset har 24 timers vakt, og har piggtråd rundt hele huset, så skjønner man at alt er ikke bare fryd og gammen i Guyana. Men vi opplevde aldri noe som helst ubehagelig.

En dag stoppet vi på en bensinstasjon. Jeg der solgte de lokalprodusert rom av merke El Dorado. En helflaske kostet 24 kroner. En liten boks peanøtter kostet 28 kroner. Dette syntes jeg var veldig artig. Og da vi kom hjem til husverten vår, fortalte jeg entusiastisk over hva jeg hadde sett: Peanøtter til 28 kroner, og rom til 24 kroner!!! Mannen så alvorlig på meg og sa "yes, you must never buy rum at the gas stations. It is very expensive. You can buy it at the supermarket for half price"!


(fortsettelse følger)

Herlig lesning, prøvde du å fortelle han hva rom koster i Norge??

Morsomt å lese fra tur til et land som nok ikke er en veldig vanlig turistdestinasjon.

[L1011-500]

Meget interessant og ikke minst eksotisk rapport!

Gleder meg til fortsettelsen!

[imm]

Noen bilder av varierende kvalitet: Fra JFK, ankomsten/velkomsten på flyplassen i Georgetown, Michelle på jakt etter slanger, og av hus med vann forran, slik alle hus hadde. Ett av bildene er veldig uklart, da det kom noe på linsa.
Flere og bedre bilder kommer senere.



Edit: Hvorfor kommer alle bildene ut "sideveis"? På min data ligger de riktig vei....

[Bergern]

Herlig!
Godt å se at det ikke bare er i Norge brennevinet er dobbelt så dyrt på bensinstasjonene

[imm]

British Guyana regnes som en del av Karibien, selv om det ligger på fastlandet i Sydamerika. De er med i Caricom, og de er også med på West Indies laget når det gjelder cricket. Så vidt jeg vet, så gjelder dette ikke for fransk Guyana eller nederlandsk Guyana (Surinam). Nå har ikke jeg vært i de to andre landene, men fikk forklart at kulturfjorskjellen mellom de tre landene er svært stor. Og britisk Guyana var svært så karibisk hva kultur angikk. Musikk, kultur, væremåte, dans, mat, drikke, væremåte.... veldig britisk-karibisk.

Jeg så kun èn hvit person i de 9 dagene jeg var i Guyana. Vi møttes under en markering av manisipation day - feiringen av at slaveriet var over (på 1830 tallet). Han kom bort og lurte på hva jeg gjorde i Guyana. Selv var han der for US peace corps. Man er ganske alene som turist tror jeg. Men det finnes nok noen. Og disse drar nok innover i landet for å oppleve jungel og dyre - og fuglelivet. Det finnes organiserte utflukter til både jungelen og til for eksempel Kaietur Falls http://en.wikipedia.org/wiki/Kaieteur_Falls
Jeg rakk desverre ikke å få med meg dette på denne turen. Det får vente til neste gang.

Ellers møtte jeg myndighetenes sjefsveterinær. En virkelig hyggelig kar, og jeg var hjertlig velkommen til å bli med han på hans oppdrag i innlandet. Han hadde kun hatt et par fridager siste 10 årene, ellers jobbet han for det meste i jungelområdene. Så det er nok en bra mann å bli med, om man vil oppleve litt villmark.

Turene til Kaietur Falls kan forøvrig både tas med fly, og til fots. Til fots tar det noen dager, så det enkleste er nok fly. Og da brukes en flyplass som ligger midt i byen. Ja, se selv på google earth på Georgetown. Nærmere sentrum går det ikke ann å ha en flyplass tror jeg.

Etter 9 spennende og hyggelige dager i Georgetown var det på tide å sette kursen mot flyplassen. Vi skulle ta Caribbean Airways 737-800 til Bridgetown på Barbados. Denne gang med fast plass, og ikke sjansebillett. Opplevelsen av flyplassen ble ikke like bra som på ankomsten. Det var ingen automatinnsjekk. 10 minutter kø var å leve med. Vi fikk både boardingkort og merket bagasje. Men bagasjen måtte tas med til en røntgenstasjon ute på gulvet. Ny kø der selvfølgelig. Når bagasjen var kontrollert, måtte vi videre til en ny skranke for avlevering. Og så gikk vi til sikkerhetskontrollen. Der var det dokumentsjekk før selve kontrollen. Vi slapp ikke videre, siden vi ikke hadde betalt airport tax. Den skulle betales i en egen skranke. Vi gikk dit, sto i kø igjen, og da vi kom til skranken fikk vi ikke betalt fordi de ikke tok kort. Kun kontant. OK, hvor er minibanken, spute jeg. Men det var det ikke på flyplassen. Kun i byen, en times kjøring unna. Gode råd var dyre nå. Heldig vis hadde vi noen bekjente som var på samme fly. Vi fant de og fikk låne penger. Ikke vet jeg hva som hadde skjedd hvis ikke vi hadde hatt de.
Men vi kom nå igjennom til slutt. Og i avgangshallen var det rikelig med stoler. Men desto mindre serveringssteder. En liten bar i det ene hjørnet, og en liten kaffebar i det andre hjørnet. Fotografering var desverre forbudt på flyplassen, og jeg forsøkte meg allikevel, men fikk raskt beskjed å ikke ta bilder.
Det sto to andre maskiner ute på Tarmac: Air Jamaica og EZ Jet (uttaltes easyjet).
Jeg tok bilder av begge, uten å bli oppdaget

Avgangstid kom, og gikk. Men vi så ikke noe fly. Ingen info på skjermer annet enn at "On time", og ingen info over høyttalerne. Ingen passasjerer så ut til å reagere over dette. Velkommen til Karibien. Tid betyr ikke mye der. Flyet kom til slutt, og da vi kom ombord fikk vi info at de hadde hatt teknisk problem på en maskin på morgenkvisten, og at flåten hadde blitt omdisponert på grunn av dette. Greit nok, men litt info før avgang hadde vært på sin plass. Tid for å gå ombord i flyet, som ikke var i vanlige Caribbean Airways farger, men fargene til Transavia! (9Y TJR) Grønt interiør. Kjempegode stoler, og masse benplass. Vi satt på rad 6. De 4 første radene var business klasse, med store brede seter. Altså, skikkelig business klass, og ikke bare litt bedre mat enn de bak.
Forventet flytid til Barbados: 01:10

[imm]

Her kommer noen bilder fra flyplassen. Veldig begrenset hva jeg kunne få til, siden det var fotoforbud både inne og ute. Dårlig med serveringssted, kun to steder inne, og de var små og med svært begrenset utvalg.

Ellers bilde fra en av verdens lengste flytende broer. Denne gikk over en elv som het Demorara.

Og så et par bilder fra en elv hvor min datter badet hele dagen, selv vasset jeg bare. Underlig farge i vannet, akkurat som te. Og ikke visste vi at der var det både alligatorer og alle tenkelige og utenkelige slanger. Men det gikk bra, heldig vis

[Norge Rundt På 14 Dager]

Originally Posted by imm

British Guyana regnes som en del av Karibien, selv om det ligger på fastlandet i Sydamerika. De er med i Caricom, og de er også med på West Indies laget når det gjelder cricket. Så vidt jeg vet, så gjelder dette ikke for fransk Guyana eller nederlandsk Guyana (Surinam). Nå har ikke jeg vært i de to andre landene, men fikk forklart at kulturfjorskjellen mellom de tre landene er svært stor. Og britisk Guyana var svært så karibisk hva kultur angikk. Musikk, kultur, væremåte, dans, mat, drikke, væremåte.... veldig britisk-karibisk.

Jeg så kun èn hvit person i de 9 dagene jeg var i Guyana. Vi møttes under en markering av manisipation day - feiringen av at slaveriet var over (på 1830 tallet). Han kom bort og lurte på hva jeg gjorde i Guyana. Selv var han der for US peace corps. Man er ganske alene som turist tror jeg. Men det finnes nok noen. Og disse drar nok innover i landet for å oppleve jungel og dyre - og fuglelivet. Det finnes organiserte utflukter til både jungelen og til for eksempel Kaietur Falls http://en.wikipedia.org/wiki/Kaieteur_Falls
Jeg rakk desverre ikke å få med meg dette på denne turen. Det får vente til neste gang.

Ellers møtte jeg myndighetenes sjefsveterinær. En virkelig hyggelig kar, og jeg var hjertlig velkommen til å bli med han på hans oppdrag i innlandet. Han hadde kun hatt et par fridager siste 10 årene, ellers jobbet han for det meste i jungelområdene. Så det er nok en bra mann å bli med, om man vil oppleve litt villmark.

Turene til Kaietur Falls kan forøvrig både tas med fly, og til fots. Til fots tar det noen dager, så det enkleste er nok fly. Og da brukes en flyplass som ligger midt i byen. Ja, se selv på google earth på Georgetown. Nærmere sentrum går det ikke ann å ha en flyplass tror jeg.

Etter 9 spennende og hyggelige dager i Georgetown var det på tide å sette kursen mot flyplassen. Vi skulle ta Caribbean Airways 737-800 til Bridgetown på Barbados. Denne gang med fast plass, og ikke sjansebillett. Opplevelsen av flyplassen ble ikke like bra som på ankomsten. Det var ingen automatinnsjekk. 10 minutter kø var å leve med. Vi fikk både boardingkort og merket bagasje. Men bagasjen måtte tas med til en røntgenstasjon ute på gulvet. Ny kø der selvfølgelig. Når bagasjen var kontrollert, måtte vi videre til en ny skranke for avlevering. Og så gikk vi til sikkerhetskontrollen. Der var det dokumentsjekk før selve kontrollen. Vi slapp ikke videre, siden vi ikke hadde betalt airport tax. Den skulle betales i en egen skranke. Vi gikk dit, sto i kø igjen, og da vi kom til skranken fikk vi ikke betalt fordi de ikke tok kort. Kun kontant. OK, hvor er minibanken, spute jeg. Men det var det ikke på flyplassen. Kun i byen, en times kjøring unna. Gode råd var dyre nå. Heldig vis hadde vi noen bekjente som var på samme fly. Vi fant de og fikk låne penger. Ikke vet jeg hva som hadde skjedd hvis ikke vi hadde hatt de.
Men vi kom nå igjennom til slutt. Og i avgangshallen var det rikelig med stoler. Men desto mindre serveringssteder. En liten bar i det ene hjørnet, og en liten kaffebar i det andre hjørnet. Fotografering var desverre forbudt på flyplassen, og jeg forsøkte meg allikevel, men fikk raskt beskjed å ikke ta bilder.
Det sto to andre maskiner ute på Tarmac: Air Jamaica og EZ Jet (uttaltes easyjet).
Jeg tok bilder av begge, uten å bli oppdaget

Avgangstid kom, og gikk. Men vi så ikke noe fly. Ingen info på skjermer annet enn at "On time", og ingen info over høyttalerne. Ingen passasjerer så ut til å reagere over dette. Velkommen til Karibien. Tid betyr ikke mye der. Flyet kom til slutt, og da vi kom ombord fikk vi info at de hadde hatt teknisk problem på en maskin på morgenkvisten, og at flåten hadde blitt omdisponert på grunn av dette. Greit nok, men litt info før avgang hadde vært på sin plass. Tid for å gå ombord i flyet, som ikke var i vanlige Caribbean Airways farger, men fargene til Transavia! (9Y TJR) Grønt interiør. Kjempegode stoler, og masse benplass. Vi satt på rad 6. De 4 første radene var business klasse, med store brede seter. Altså, skikkelig business klass, og ikke bare litt bedre mat enn de bak.
Forventet flytid til Barbados: 01:10

Fotballmessig hører også Surinam til Nord/Mellom Amerika. Og Fransk Guyana hvis de har eget landslag.

[imm]

Her er litt flere bilder fra flyplassen i Georgetown. Jeg stusset veldig på hva som skjedde med dette flyet i hangaren. Noen her som kan ha en anelse på hva de driver med?

[LN-MOW]

Ja, det er et gammelt trick for å få et fly som er for høyt gjennom en dør. Den løftes opp foran, trekkes inn (eller dyttes ut) og rettes opp når den har passert åpningen.

[imm]

Her kommer noen flere bilder fra Guyana. Litt mix. Fra Demorara bridge, en flytende bro over en stor elv. Fra en liten dyrepark, hvor man kan se hva slags dyr man finner i landets skoger. Og en skremmende edderkopp som kom krypende en kveld vi ikke hadde strøm, hvor alt var mørkt.
Vi bodde privat, og her er også bilde av et av de husene vi bodde i. Nesten alle hus er bygd på påler, og det er på grunn av at det ofte er flom. Det gir en bonus ved at bilen kan parkeres i skyggen under huset, og at man kan ta seg en velfortjent cowboy strekk i hengekøya
Bilde også fra Beach 63, hvor vannet var veldig brunt, på grunn av utløp fra en stor elv mellom Guyana og Surinam.

[imm]

Barbados var neste stopp, og det var egentlig en ganske stor kontrast å komme dit fra Guyana. Selv om mye er likt, er Barbados vesentlig mer moderne og velstående. Guyana er velstående, men kun for noen ganske få. De som har det bra i Guyana, har det virkelig bra. På Barbados har man også stort klasseskille, men den generelle standarden er vesentlig høyere.

Strendene på Barbados er i en klasse for seg selv. De hadde strender i Guyana også, men jeg bader ikke der. Vannet var møkkete, og det var virkelig mye søppel som fløt rundt, både i vannet og på stranda. Barbados er rent og pent. Ellers har jeg omtalt Barbados i tidligere reiserapport, så jeg lager ikke mer info om øya denne gang.

Vi koste oss i noen få dager før det var tid for å sette kursen hjemover. Vi skulle på stand by billett via New York. Og flyselskapet var Jet Blue, et selskap jeg aldri har flydd.

Men, så kommer ulempen med stand by billetter. Disse billettene er jo billige. Men medaljen har sin bakside. For å være sikker på å rekke jobb og skole, så kan man ikke være på fereie til siste slutt. Man må ha noen dager å gå på, for sjansen for å bli stående er absolutt til stede. Man vet ikke om man kommer med før alle betalende passasjerer har gått ombord. Og flyene var fulle, og vi sto igjen. Det ble 3 ekstra dager på hotell. Vi begynte å bli stresset, og utsiktene for å komme hjem var svært dårlige. Vi kjenner godt Virgin Atlantic sjefen på Barbados, og hun hjalp oss med booking tall. Alle fly var overbooket i flere dager, og 16 personer sto fast med stand by billetter. Vi kom bak alle disse i køen. Det var bare å bite i det sure eple å kjøpe billetter. Valget ble da enkleste vei, og det er via London. Og flyselskapet ble Virgin.

Ingen innsjekk på automat. Så vi måtte i skranke. Det var ingen kø, så det gikk fint og raskt. Virgin sjefen fortalte at denne maskinen vi skulle fly, hadde fått nye seter og nytt underholdningssystem. Og jeg satt veldig godt. Ikke like mye benplass som på Caribbean Airways, men gode stoler. Og store skjermer, over 50 filmer å velge mellom. Masse spill, og masse musikk. Jeg vil si at underholdningssystemet på denne maskinen (på økonomi) var et godt hakk bedre enn på SAS sin business class. Ulempen var touch screen hvis man skulle spille. Man blir sliten i armen av å holde den mot skjermen i lang tid. Men for film og musikk: Topp klasse!

Flott flytur. God mat: Man får utlevert menykart, og det var 3 retter å velge mellom. Jeg tok pasta. Trygt og godt. Sokker får man utlevert, tannbørste og tannkrem også. Og "sovebriller" som jeg kaller det.

Virgin er et selskap jeg mer enn gjerne flyr igjen.

[Someone]

Herlig og eksotisk, spesielt Guyana er det første gang vi får en rapport til her

[imm]

Turen hjem gikk som en drøm. Fikk med meg 3 filmer, og landet grytidlig morgen på Gatwick. Vi tok buss til Heathrow, og fikk plass på et SAS fly til København. Der ventet vi to timer på første Widerøe maskin. Den kom vi ikke med på. Flyet var fullt. Heldig vis var det bare to timer til neste fly, så det var til å leve med. Vi kunne ha valgt å reise til Oslo, men det er nå deilig å lande på Torp International Airport, hvor vi bare har ti minutter å kjøre før vi er hjemme.


Vi hadde en flott ferie. Guyana er et land jeg mer enn gjerne reiser tilbake til. Jeg er nok litt nerd når det kommer til reisemål, og liker meg gjerne der folk flest ikke trives særlig bra. Jeg traff en engelskmann på Barbados som også hadde vært i Guyana, og han skulle ikke sette sine bein i landet igjen. Det værste stedet han hadde vært noen gang. Men jeg likte meg. Og neste gang jeg skal tilbake, blir det tur inn i jungelen. Et reisemål for svært spesielt interesserte, men ikke for den "normale turist".

Barbados er en øy jeg anbefaler til flere, men også det er litt utenom det vanlige. Betydelig mer "sivilisert" og tilrettelagt for turister enn Guyana. Og flotte strender og behagelig klima.

Håper folk har satt pris på å lese en laaang rapport fra en ferie litt utenom det vanlige. Skulle noen ha spørsmål, eller ønsker mer bilder, så er det bare å si fra.


Takk til alle som har fulgt med på reisen, og kommet helt til slutten.


Vennlig hilsen
Imm

[Bergern]

Knall!
****tegnfyll****