El estreno: República Bolivariana de Venezuela 2010

[SeatBelt]

Sommerferien i år skulle gå til Korsika. Jeg hadde lenge vært fristet av strendene, god vin og mat, og ikke minst en destinasjon som muliggjorde nye routinger, flyselskap og flyplasser å skryte av. Korsika synes heller ikke å sprenge feriebudsjettet totalt, selv om Frankrike slett ikke er kjent for å være billig.

Helt til Lufthansa en dag sendte meg en mail om sin Sør-Amerika-kampanje var jeg skråsikker på at jeg ville ta med madamen til Korsika i år, og fly fransk innenriks. Helt til jeg åpnet mailen min en kald vinterdag, jeg synes å minnes at det var i slutten av februar, var jeg sikker på at i det år skulle drikkes franske viner direkte fra vinkjelleren, spises brie som smeltet på tungen etterfulgt av friske druer og en sol som gikk ned over Middelhavets franske strender.

Slik ble det ikke. Lufthansas Sør-Amerika-kampanje, som hadde dumpet ned i innboksen min denne kalde ettermiddagen, ble for fristende, og før jeg engang visste det selv satt jeg med to billetter, tur-retur Caracas, som kun kostet 3 300 kroner per person. Franske viner ble over natten byttet ut med venezuelansk, lyst og kaldt øl. Sånn kan det gå når man melder seg på nyhetsbrev.

Denne rapporten, eller tripreporten om du vil, er min første. Jeg er fremdeles å regne som Newcomer på forumet, så en rapport der jeg forteller om hele ti flights på én og samme tur er dristig. Som en freshener burde jeg kanskje nøyd meg med en ydmyk rapport OSL-BGO, kanskje til og med noe kortere. Jeg satser likevel høyt, og kliner til med en rapport fra en over to ukers tur til Venezuela. Selv turen i seg selv er dristig. Til tross for råd om å la være, dro vi. Da er det vel også på sin plass med en tripreport. Det får gå som det går. Akkurat som vi tenkte om ferien.

Reisedagen ble satt til 18. juni, grunnet fruens eksamen. Hadde vi reist dagen etter, ville prisen vært doblet, og hadde vi reist dagen før, hadde det ikke blitt noen eksamen. Første rute ble derfor Lufthansas kveldsflyvning OSL-HAM, med LH3155. En CRJ-700 var satt opp, og med tidligere turer i både -200 og -900 var jeg mer enn klar. Vi var tidlig ute pga. vekterstreiken, men sikkerhetskontrollen gikk unna på et blunk, og det var mer enn nok tid til litt spotting på utenriksterminalen, mens fruen skravlet med bekjente i SAS-skranken. Jeg legger ikke ut alle bildene fra OSL, da det stort sett er grå bilder av slitne 737-300-maskiner fra Norwegian tatt gjennom våte vinduer med gjenskinn, men jeg synes måten bakkepersonellet gav Cimber-piloten papirene på var ganske morsom, så jeg slipper et bilde til likevel. Luken under cockpits venstre side ble åpnet, mannen på bakken stappet inn papirer, kapteinen tok dem innenfra og lukket luken. Dette er sikkert velkjent for mange lesere, men for undertegnede representerte det ny kunnskap om kommunikasjon mellom flyplasspersonell og flyvere.



Etter Cimbers avgang til Aalborg, kom vårt fly, D-ACPC, taksende inn til gate 38, og det tok ikke lang tid før boarding var completed.



På grunn av banevedlikehold på Tegel-flyplassen utenfor Berlin var Lufthansa etter skjemaet i dag. En sen ankommende maskin fra Hamburg gjorde at vi kom litt sent i gang fra OSL, men med gode vindforhold landet vi bare 10-15 minutter over tiden i HAM. På turen så jeg ingen grunn til å drikke brus. Det hadde kommet meg for øret at Lufthansa er i ferd med å kutte ut Warsteiner-ølet på flaske, og gå over til boks, noe jeg har forståelse for. Flaskene må være veldig tunge og ta mye plass. Men neida, CRJ-700 svikter ikke:



Jeg har sett at det ikke er uvanlig å dokumentere benplassen. Følgelig blir det gjort også her, sete 4A (boarding nr. 1) var riktig så flott, og flyet var – som andre CRJ-er (i alle fall om du sitter langt foran), bemerkelsesverdig stillegående. Høres jo ut som en vaskemaskin med støyfilter ved take-off.



Ferien var offisielt i gang. I Hamburg hadde vi bestilt overnatting på Park Inn (jeg vil jo ha bonuspoeng, for søren!), som ikke er i gangavstand fra flyplassen, men med gratis shuttle var det likevel bare ti minutter unna. Her vil jeg for øvrig nevne en lite imøtekommende resepsjonist, som svarte på tysk selv om jeg snakket engelsk til han. Rommet var fint, og for en drøy 500-lapp skal jeg ikke klage på dette.



Dagen etter, lørdag 19. juni, skulle vi fly morgenflighten til Frankfurt – LH001 – et flightnummer jeg for øvrig liker å ha registrert på flightmemory.com. Avgang var 06:10, og shuttleservicen Park Inn hadde gikk hver halvtime fra kl. 05:00. Vi tok dermed sikte på den første, og stilte klokka på 05:40. Ja, du leste riktig, 05:40. Tabbe. Det skulle selvfølgelig vært 04:40, så jeg kan røpe at lørdag morgen ble ganske så hektisk da den lite imøtekommende resepsjonisten ringte kl. 04:59 og lurte på hvor vi ble av. Også dette ble formidlet på tysk, men såpass husker jeg fra tysktimen på ungdomsskolen at jeg rakst forsto at vi hadde forsovet oss. Da var det fort på med klærne, og med skjorta på snei og uknytte skolisser møtte vi opp til sjekk-inn-skranken på HAM.

Det gikk raskt gjennom sikkerhetskontroll og ut til gaten hvor D-AISQ ventet. Det ble altså en A321-200, og til vanlig er nok denne flighten ganske full av businessreisende, men siden det var lørdag var det rolig om bord, og en treseter på rad 27 ble tildelt vårt reisefølge på to personer, så det var rikelig med plass.





Benplassen var vel helt grei også. Ikke at turen er så lang at man eventuelt rekker å irritere seg, men det må jo dokumenteres.



Servering om bord var litt drikke, og Lufthansa spanderte en juice og en kopp te.



I Lufthansas juni-magasin var Airports from above denne gangen Hanover, og jeg synes det liknet mistenkelig på den vi fløy over, noe som også kan stemme rent geografisk.



Flyet var i rute, og ved ankomst FRA litt over kl. 07 hadde vi god tid til Caracas-flighten kl. 11:40. Jeg hadde selvfølgelig planen klar, og strenet mot spotterterrassen med fruen på slep. Til min store skuffelse var åpningstiden fra kl. 10, så vi nøyde oss med et bord ved McDonalds med brukbar utsikt. Heller ikke omvisningsturene som går med buss rundt flyplassen var i gang, så det ble utelukkende terminalspotting på meg ved dette oppholdet. Men det fikk duge. Det er nemlig ikke slik at samvær står øverst på listen over aktiviteter hver gang fruen og jeg er på en flyplass og har god tid. Jeg får spotte i fred, hun får lese/sove/shoppe i fred, og grunnlaget for en hyggelig tur videre er lagt. Det ble ikke all verden av bilder i FRA denne gangen, men legger likevel ut noen.











Da det nærmet seg ankomst tid begynte området ved gaten å fylles opp av folk med latinamerikansk utseende som var (alt er) relativt høylytte. Jeg fryktet en flyvning med mye bråk, men det dreide seg heldigvis i hovedsak bare om noen få. Det interessante med latinamerikanere på tur er at alle ser ut til å kjenne hverandre, eller ha en eller annen relasjon til hverandre. De snakket ikke kun med de som satt ved siden av seg, men med de bak, foran, de som gikk, de som kom, unge, gamle osv. Jeg prøvde flere ganger å få oversikt over hvor mange som egentlig reiste sammen, men det var umulig. Stadig ble jeg overrasket av en ny person i reisefølget, eller noen som ikke var der lenger. Foreløpig konklusjon: Latinamerikanere er et omgjengelig folkeslag.



Det var først D-AIHD som sto ved gaten tidligere på morgenen. Flyet hadde ankommet kl. 08:30 fra Tel Aviv. Men etter at jeg hadde vært på en liten oppdagelsesferd rundt på terminalen i ti-tiden, var plutselig D-AIHQ parkert ved 38 i stedet, og HD hadde reist sin vei. A340-600 ble det nå l’æll, og hva mer kan jeg si enn at den er lekker?



TV-en ved gaten viste i 11-tiden at avgangstiden ble 20 minutter senere enn planlagt, altså 12:00. Dette forsvant imidlertid etter kort tid, og i god tid før avgang startet boardingen. J

Jeg hadde i det minste forhåndsreservert seter; 35 HK. Det er i den fremste Economy-kabinen, men ikke så langt foran at man kun ser ned på vingen, men heller ikke så langt bak at støyet fra motorene blir for intenst. Setene er dessuten på en sørvestgående flytur bra plassert i forhold til solen, som for det meste vil stå i sør-øst og sør på turen over Atlanteren (eller dammen, som jeg registrerer er betegnelsen her på forumet).

(fortsetter som reply - fint om dere venter med kommentarer til hele rapporten er på plass)

[SeatBelt]

Hva angår benplass, er jeg ikke så imponert. Jeg synes Lufthansa har bedre benplass på CRJ-ene og de mindre Airbusene. Men la gå, for 3 300 kroner tur/retur forventer jeg ikke akkurat å legge meg langstrakt på turen.



Vi var ti minutter forsinket ved avgang FRA, men med gode vindforhold skulle vi ifølge kapteinen være på bakken i Caracas on time, kanskje også før tiden.

Det er like imponerende hver gang man flyr store fly, hvordan de sakte ruller bortover taksebanen mens den det uler i motorene, og deretter fyrer opp ute på rullebanen. Med en nesten fullsatt maskin, mat, drikke, gods, bagasje og drivstoff nok for de neste ti timene (og antakeligvis mer i reserve) tok det laaang tid å komme opp i marsjhøyde på 35 000 fot, men så snart vi stabiliserte oss på cruise altitude begynte serveringsvogna å rulle. Søt var damen som serverte også, uten at det ble kommentert videre.

Lufthansa fant hensiktsmessig å sende nyhetsoppdatering, sportsoppdatering og korte reisedokumentarer, som til sammen varte i minst en halvtime, hele to ganger på rad, uten muligheter for å velge noe annet fra menyen. Der må jeg si meg misfornøyd. Det var sikkert en teknisk feil, men likevel ikke noe særlig for en som er avhengig av airshow under turen. Det vartete riktignok bare i en times tid. Mens vi er inne på Inflight Entertainment, er jeg for øvrig av den oppfatning at Lufthansa har et nokså kjedelig utvalg. Det er ikke muligheter for å se live-kamera, og spill er fraværende. Filmutvalget er så der, men igjen – for 3 300 kroner tur/retur forventer jeg ikke akkurat mye. Jeg sitter jo uansett og følger airshowet mesteparten av tiden, så jeg skal ikke klage. Det er faktisk ganske utrolig hvor fort en lang flytur kan gå. Titting ut av vinduet, airshow, mat, airshow, vindu, snacks, lese blad, vindu, mat, airshow – og vips, så er man nede.

Det ble først servert litt snacks.



Deretter tok det en liten stund før drikkevarene kom på banen, og jeg var selvfølgelig klar for å sjekke ut Warsteiner-statusen på longhaul. Og her var flaskene byttet ut med bokser. Forståelig nok. Foreløpig teori blir da at flaskene beholdes på kortdistanse, men byttes ut med boks på langdistanse. Det er slett ikke like staselig, men likevel lurt for å spare både vekt og plass. Kanskje er det noen lesere som kjenner prosedyren fra innsiden?



Godt var det i alle fall med en forfriskning, samtidig som mitt opprinnelige feriemål, Frankrike, ble passert.

Godt og vel ute i Atlanteren kom omsider lunsjen. Vi kunne velge mellom kylling og biff. Fruen tok kylling, og undertegnede slo til med biff. Det smakte helt greit. Det var mer en biffgryte, og potetene minnet om potetstappe, men jeg er likevel glad jeg ikke tok kylling, da denne ble servert med spaghetti.



Vi svelget maten og forlot Europa…



Noe jeg likte, og som jeg hadde gledet meg til med denne turen, var at toalettene var ned en trapp. Det var min første tur med en A346, så dette måtte selvsagt undersøkes.



Midt ute i Atlanteren var det tid for snacks, og til tross for misnøye med konsistens, var smaksopplevelsen positiv.



Turen over Atlanteren gikk fint. Det var bra vær, og veldig lite turbulens. Det var dessverre skyet over både Azorene og det østlige Karibien, så det var lite grønt å se på turen.

I det vi entret karibisk luftrom var det tid for middag. Her var det ingen valgmuligheter, og det ble servert en kinesisk nuddelrett. Jeg gav den en midt-på-treet-karakter. Måltidet hadde vært betraktelig bedre om Lufthansas rundstykker var like gode som SAS’.



Over Karibien begynte det å riste mer, noe som var forventet. Ifølge værmeldinger jeg hadde lest kvelden i forveien lå lavtrykksområder og presset på i Sør-Atlanteren, og gjorde været i Karibien noe ustabilt. Det er ikke uvanlig, og cumulus-skyer som strekker seg 20-30 000 fot opp er normalt, men lite hyggelig å fly gjennom. Vi slapp heldigvis dette, men turbulensen føltes likevel, selv om den var lett. Her passerte vi en skikkelig cumulus som spydde ut ordentlig nedbør ned i havet.



Det ristet litt på nedturen også, men ikke av betydning. Kapteinen opplyste om 28 grader og lettskyet vær i Caracas, og nesten 30 minutter før tiden deiset vi i bakken på Maiquetia, eller Caracas Simon Bolivar International Airport, CCS. Landingen var hard. Ordentlig hard også. Det braket forferdelig, og jeg trodde et lite sekund at understellet var skadet. Men nei, LH534 takset inn til gate 12, og vi slapp raskt av flyet.



Flere europeiske selskaper flyr til Caracas: Alitalia (Roma) med B767, TAP Air Portugal (Lisboa via Funchal) med A332, Iberia (Madrid) med A346 (om jeg ikke så helt feil), Air France (Paris) med både A332 og A343 og Air Europa (Madrid) med A332. Det var i alle fall de jeg observerte, jeg vet også at det er venezuelanske selskap som flyr transatlantisk.



Caracas’ lufthavn er farlig. Det er rapportert kidnappinger, overfall, ran og annen kriminalitet med jevne mellomrom. Man må med andre ord vise varsomhet.

Har man US Dollar er venezuelanerne veldig interesserte, og det beste er å veksle pengene på svartebørs. På et vekslingskontor får man 2,15 i kurs for dollaren, mens man på svartebørsen får opptil 7! Det er en utrolig stor forskjell, så vi satset på det. Men dette er aktiviteter man slett ikke må gjøre alene. Vi hadde ordnet en transfer fra flyplassen og inn til byen gjennom reisearrangøren som arrangerte ekspedisjonene vi skulle på i Venezuela, og vår sjåfør hadde sine kontakter. Til lesere som har tenkt seg til Venezuela, vil jeg fraråde på det sterkeste å veksle penger på egenhånd på Maiquetia. Det er som å be om å bli lurt, og i verste fall ranet. Siden dette er et flyforum skal jeg ikke skildre for store deler av selve opplevelsene i Caracas som reisemål, men forsøke å holde meg til flyturene. Noe inne i mellom må jeg likevel snike inn, og sikkerhetsmessige tips synes jeg er på sin plass når det gjelder land som Venezuela.

Jeg synes også det er på sin plass å vise hvem som var på 8 av 15 TV-kanaler i det jeg skrudde på TV-en på hotellet:



Utsikten fra hotellet var helt ok, noe rommet også var.



Neste dag tilbrakte vi i Caracas før vi skulle fly videre til Ciudad Bolivar, som ligger lenger sør i landet. Som sagt skal jeg forsøke å holde meg til flyturene i denne rapporten, men velger også her å slenge ved et bilde fra hvordan de fattige bor i denne millionbyen. Bildet ble tatt på vei ut til flyplassen.



(fortsettelse følger i neste reply, så vent enda litt til med kommentarer.. =))

[SeatBelt]

Flyturene som ventet oss var korte. Vi skulle kun ha en kort stopp i Maturin (noe vi ikke visste før vi var om bord, pga. dårlig informasjon og svært liten organisering på innenriksterminalen) før vi fortsatte til Ciudad Bolivar. Totalt skulle dette ta én time og 40 minutter inklusive mellomlandingen i MUN. Her er inne på innenriksterminalen i Caracas:



… og selvfølgelig noen bilder som ble tatt mens vi ventet:





Som dere ser er flere fly forsinket, innstilt og av ulike grunner uten informasjon pga. dårlig vær.



Innenriksfly i Venezuela er nesten uten unntak alltid forsinket. Gateskifte annonseres kun på høyttaler, og ikke på TV-skjerm. Det betød at vi måtte følge godt med, og ganske riktig – rundt avgangstid ble Rutaca Airlines’ RUT 1316 ropt opp, og gateskifte fastslått. Ny gate var nr. 7, og TV-skjermen her viste en helt annen flight. Vi spurte folk i køen for å være sikker, og jo da – det var Ciudad Bolivar-flighten som skulle gå herfra. System? Ikke hørt om.



Det var en Boeing 737-200 fra nittenhundre og pil-og-bue som skulle fly oss, nærmere bestemt YV169T. Litt nittitalls-interiør, men en interessant opplevelse.





Det er dessverre ingen flere bilder fra CCS-MUN, ettersom været var dårlig og vi var ganske engstelige. Vi fløy inn i et tordenvær, jf. de cumulusskyene jeg omtalte ovenfor, og flyet mistet høyde raskt opptil flere ganger. Én gang var det så ille at passasjerer skrek og alt på trillevogna (ja, det var gratis drikke om bord) raste om hverandre. Det gjorde ikke saken bedre at det omtrent hele tiden etter dette skurret i høytaleren, som om noen prøvde å formidle noe over den uten å lykkes.

I Maturin er det meningen at passasjerer som skal videre til CBL skal bli sittende, men det var dårlig vær i Ciudad Bolivar, så vi ble bedt om å gå inn på terminalen i MUN og vente der, ettersom det skulle være noe å bite i (noe som ikke stemte). Der var det kjedelig:



Det tok sin tid, men omsider fløy vi videre mot CBL. Helt til final approach gikk det fint. Da gav kapteinen bånn gass og gikk opp i høyde igjen. Landingen var aborted pga. regn. Rullebanen i CBL er kort, og en 737 er avhengig av gode forhold ved landing, noe det tilsynelatende ikke var denne sene kvelden. Vi måtte dermed fly i ytterligere til minutter til Puerto Ordaz (PZO), som ligger utenfor Ciudad Guyana. Der sa Rutaca takk for seg, og etterlot passasjerene uten verken transport eller noe annen hjelp. Folk måtte klare seg selv, og klokken nærmet seg midnatt. Det er en alvorlig situasjon for turister, ettersom man ikke kan stole på drosjesjåfører i Venezuela, da det også blant disse forekommer kidnappinger, ran og overfall. Telefonnummer til personen som skulle plukke oss opp på flyplassen i CBL hadde vi ikke, så kontakt måtte gå via operatøren. De opplyste imidlertid at det ikke var mulig å oppnå kontakt. Så der satt vi. Midt i Venezuela, midt på natta. Heldigvis kom vi i kontakt med en hjelpsom dame, som kjente noen som kjente noen, så ting ordnet seg og hotellet vårt kom til slutt og hentet oss. Det kunne gått verre, og damen anbefalte meg å orientere ambassaden om hendelsen, noe jeg også gjorde. Vi var heldige denne gangen. Det var på dette tidspunktet det begynte å gå opp for meg at reising i Venezuela ikke bare er fin natur og interessante flytyper.

(fortsetter, please no comments yet)

[SeatBelt]

Det ble en kort natt. Neste dag skulle vi allerede videre inn i jungelen. Fra Puerto Ordaz ble vi transportert til hotellet i Ciudad Bolivar, hvor vi ankom rundt klokken tre. Klokken seks var det opp igjen, og ut til CBL flyplass, hvor været hadde lettet. Målet var Canaima – utgangspunktet for ekspedisjoner til Angel Falls, verdens høyeste fossefall. Fra Canaima er det en tre-fire timers båttur, så fossen ligger godt gjemt.



Fotball-VM var selvfølgelig på, og ingen av pilotene så noen som helst grunn til å dra før kampen var over.



Tre kvarter over tiden ruslet vi gjennom den mest stusselige sikkerhetskontrollen jeg noen sinne har vært med i, og ut til flyet. La Montaña het selskapet, og vi skulle fly en seksseter – Cessna 206.





Vi kom oss inn, og selv om jeg ikke fikk sitte foran var jeg spent. Det var lenge siden jeg hadde vært oppe i noe så smått. Sist gang var med en Cessna 172 fra Follo flyklubb, nærmere bestemt LN-MTX. Flyturen var beregnet til ca. én time, men man kunne av plassmessige årsaker se langt etter inflight entertainment, sikkerhetsgjennomgang og servering. Her gjaldt det bare å holde seg godt fast!



Piloten lukket ikke vinduet før vi var ute på rullebanen. Det var også da mannen ved siden av piloten gjorde oppmerksom på at fuel-tanken sto på Empty. Piloten svarte at den måleren uansett ikke virket, så det var ikke noe å bry seg om!



Rett før take-off, mens vi sto på stand-by, kom et Rutaca-fly inn for landing, og når jeg i skrivende stund ser på dette flyets registrering, ser jeg at det er det samme som vi befant oss i kvelden før, og som nå kom fra Puerto Ordaz for å fortsette som normalt fra CBL.



Vi kom oss i luften, og været under omtrent hele flyturen var bra. Vi gikk opp i 7 000 fot, så utsikten ble mer enn god nok etter hvert.





Ja, hvorfor ikke sende en tekstmelding når vi først sitter her?



Like før landing i Canaima fikk vi flott utsikt over disse fossene, som vi senere nesten fikk bade i (etter flyturen, riktignok). Vår lodge lå rett ved fossefallene ved en vakker lagune langs elven.



Velkomstkomité ved landing..



I Canaima var vi i én natt på denne lagunen, før turen gikk videre inn i jungelen mot Angel Falls. Legger ved noen utvalgte bilder fra ekspedisjonen.

Dette er for øvrig samme bilde som er å finne på forsiden av Lonley Planets Venezuela-guide!



Her fra nærområdet.



… og selvfølgelig verdens høyeste foss, som vi sov i hengekøyer rett ved.



Men nå må jeg ikke glemme meg bort. Det er på tide å returnere til Ciudad Bolivar – dette var to dager etter ankomst Canaima, og samme rute, samme selskap sto for dør.

(fortsatt et par replies igjen før jeg åpner for kommentarer ;-))

[A-380]

Nå har jeg bare skumlest (begynner å bli sent), men gleder meg til å lese dette skikkelig imorgen. Ser veldig interresant ut.

Venezuela er et land jeg kunne tenkt meg å reise til, så for min del må du bare ta med det som ikke har med fly å gjøre også.

[SeatBelt]

Vi kom til det jeg med en viss ironi kalte terminal 5A på den internasjonale lufthavnen i Canaima, og skøyet med fruen om at vi sikkert kom til å gå gjennom mange sikkerhetskontroller, og at oppmøte var minst fire timer før avgang, og at det kom til å være enorme køer på den travle storflyplassen.



Realiteten var vel mer den at i det vi møtte opp – en halvtime før – så dro vi.



Piloten var ikke særlig imøtekommende, og været var ikke særlig godt. Ikke ulikt tidligere anledninger vi har skullet reise til Ciudad Bolivar… Vi skulle tydeligvis fly parallelt med en annen Cessna, som tok av før oss, og vi climbet side by side gjennom skyer og turbulens.



Så forsvant plutselig det andre flyet, og piloten ble tydelig engstelig. Han begynte å se seg om etter flyet, svingte rundt og rundt, fløy tilbake, svingte mer, og lette febrilsk etter det andre flyet. Det så ikke ut til at han brukte radioen noe særlig. Fruen ble nokså engstelig, noe jeg også begynte å vise tegn til, men plutselig bestemte piloten seg for å dra videre. Borte var flyet. Ikke vet jeg hva som ble kommunisert over radioen – om det i det hele tatt ble kommunisert noe, men vil jeg vite det?



Været på turen var skummelt. Vi fløy unna, gjennom og over regn og store skyer. Det var vanskelig å komme inn mot Ciudad Bolivar, men vi klarte det etter mye om og men, rett før et kraftig tordenvær satte inn.



Ciudad Bolivar er for øvrig en pen by om dagen, men skummel om kvelden (forbud om å gå ut etter mørkets frembrudd for turister, og da vi skulle på hotellets naborestaurant ble vi fulgt av to ansatte!):



Etter disse flyturene skulle vi ikke fly på mange, mange dager. Over en uke, om jeg ikke husket feil. Transporten i mellomtiden foregikk for det meste slik:



Det var egentlig ingen fornøyelse. I Venezuela er bensinprisen utrolig lav (rundt 16 øre for literen), noe som resulterer i store utslip og mye bilkjøring. Dessuten kjører de svært utrygt. Bilene er ofte gamle (heldigvis ikke de vi satt på med, som var kjente drosje-/shuttleselskap) og fartsgrenser overholdes sjeldent. Jeg vil gå så langt som å si at det er livsfarlig å ferdes i trafikken i Venezuela, noe vi dessverre fikk kjenne på litt for kloss hold. Vår (uansvarlige) sjåfør hadde alt for stor fart de fleste steder, og i en sving klarte ikke bilen å feste grepet. Vi ble slengt ut i grøfta, og jeg pådro meg en liten nakkesleng, og understellet ble ødelagt. Det var heldigvis mer skremmende enn skadende, for på andre siden av veien var det 300 meter rett ned i sjøen. Nok en gang var vi relativt heldige, men nok en gang fikk vi en påminner om at Venezuela ikke bare er fantastisk natur og billig bensin.

Her er noen bilder fra overnatting, transport og andre opplevelser uken vi hadde on ground:











Mot slutten av ferien ble det mye oppstyr fordi det ofte var strømbrudd. I stedet for å sette opp strømprisene og såre de fattige, velger heller myndighetene å skru av elektrisiteten i noen timer for å spare på strømmen. Det gir kaos i småbyer, og få muligheter til å koble seg opp mot VISA. Vi hadde dermed problemer med å komme oss videre, men jeg skal ikke ta hele den historien her. Jeg kan i alle fall røpe at det ordnet seg i siste liten, men at vi her virkelig fikk erfare at man kan stole på svært få, og at man i Venezuela lever i 1960. Man tar rett og slett med seg kontanter i banken, fyller ut en giro og leverer pengene når man skal betale regninger. Er det rart det blir kaos i bankene?

[SeatBelt]

Den 3. juli var dagen for hjemreise. Vi var slitne. Venezuela hadde gitt inntrykk. Naturmessig var det helt fantastisk. Samfunnet for øvrig er på solid vei inn i katastrofe. Økende kriminalitet, økende ledighet og økende antall fattige setter preg på tilværelsen. Den politiske kulturen i landet er i ferd med å drukne i korrupsjon. Administrasjonen blir gradvis byttet ut, der rødskjortene inntar viktige posisjoner, og de profesjonelle mister jobbene sine. Det sliter på systemet, og vil føre landet inn i endeløs katastrofe, med mindre demokratiske krefter klarer å mobilisere i tide. Ingen jeg snakket med hadde tro på at valget til nasjonalforsamlingen i høst kom til å gå demokratisk for seg, men at det kun ville være et politisk show der Chavez ville finne muligheter til å feste grepet om opposisjonen ytterligere.

Nok om det. 3. juli ble vi tatt til flyplassen i Cumana (CUM) for formiddagsflyvningen til Caracas. Bilturen var forferdelig, og jeg var – med utforkjøringen friskt i minne – ikke overbevist om at vi ville komme frem i live før sjåføren svingte inn på Cumanas flyplassterminal. Antall trafikkdrepte i Venezuela er så mye som 2 500 per år, prosentmessig dobbelt så mange som i Norge. Fartsgrenser holdes ikke – politiet bryr seg ikke uansett. Og setebelter? Glem det. –No tiene (den har ikke det), er det eneste man får som sarkastisk svar hvis man spør om hvor beltet befinner seg i bilen. Og 180 kilometer i timen i forbikjøring etter forbikjøring på slitte landeveier med dårlig sikt gjør en to timers biltur intens.

Cumana er en stor by, faktisk Latinamerikas første, og ligger på Venezuelas nordøstkyst. Flyplassen er imidlertid liten, og har kun to utganger. Vi sjekket inn her (de skrev b-pass og pax-liste for hånd!):



… og betalte flyplasskatt her:



Vi gikk ikke gjennom sikkerhetskontroll før ved utgangen, og ventet derfor i selve terminalen.

Til min store begeistring hadde flyplassen også en spotterterrasse, hvor jeg tilbrakte ventetiden. Innenriksflyet fra Caracas som skulle frakte oss tilbake var selvfølgelig forsinket, så vi ble stående på terrassen og vente.



Fikk med meg litt trafikk også, selv om det ikke var av den største sorten.











Endelig kom vårt fly – Venezolana Boeing 737-200 – inn for landing. Dette var det eneste bildet jeg rakk å knipse, før en kvinne i militæruniform nede på bakken eksploderte fullstendig, og skrek på spansk at det av sikkerhetsmessige årsaker ikke var lov å ta bilder av flyene.



Etterpå forsøkte kvinnen å være veldig hyggelig mot meg ved utgangen, så det var nok bare et forsøk på å være litt autoritær. Venezuelanere har nemlig et sterkt behov for å sjefe. De tåler i svært liten grad at noen er over en på rangstigen, og vil helst ordne opp selv, derav autoritære personer og et veldig dårlig organisert samfunn.

Vel om bord i VN294 satt vi oss langt bak, rad 18. Det fra fri plassering, og jeg hadde lyst til å se bremsemekanismen på -200-maskinen ved landing.



Det ble servert frokost på den 45 minutter lange turen, og jeg synes ikke man skal klage på pølsebrød med ost.



Helt ok benplass også.



I ettertid leste jeg at dette flyet, YV296T, var levert i 1980 til Orion Airways, og hadde senere fløyet for både Haiti Air og Air Canada, samt en rekke andre selskap. Jeg er for så vidt glad jeg ikke visste alt dette før etterpå. Jeg er likevel – til tross for gammelt materiell – fornøyd med selskapet. De er hyggelige, det er god plass, flyene har blå/grønt og hvitt interiør, som minner om Venezuelas kyst mot Karibien.

Været var strålende hele veien, og på vei ned i Caracas fortalte mannen ved siden av oss om at områdene rundt Maiquetia (flyplassen) i 1999 hadde blitt totalskadet i et jordras som var forårsaket av store nedbørsmengder. Mange hadde blitt drept, og enda flere hadde mistet hjemmene sine. Myndighetene hadde vært nesten fraværende i årene som fulgte, så området bar preg av fattigdom. De hadde måttet bygge opp hjemstedene sine helt alene, uten hjelp fra andre enn seg selv om sine.

(dette var nest siste, nå skal jeg bare reply en til om hjemreisen)

[SeatBelt]

I Caracas hadde vi mange timer før Frankfurt-flyet endelig skulle ta oss til Europa. Det betød spotting for min del!









Terminalen er kjedelig, men lys og åpen, og har en del butikker i noen områder.



Det er også ganske mange utenriksavganger



Fotball-VM var i full gang, og da vi landet fra Cumana var Tyskland i ferd med å slå Argentina ned i støvlene, noe tyskerne også visste å promotere ved Lufthansas gate:



Europa-flyvningene kom nå på løpende bånd:





Det var D-AIHY som skulle ta oss over Atlanteren i natt.

Tja, hva skal man finne på nå, da?



Boarding var i tide, men vi kom oss slett ikke i gang i tide. Vi hadde nemlig blitt valgt ut til en ekstra sikkerhetskontroll, og en håndfull passasjerer ble tatt med for ny inspeksjon. Det tok sin tid, og ca. 45 minutter etter ordinær avgangstid ble vi dyttet ut fra gate 12, med en flytid på bare 9 timer foran oss. Det er raskt, så forsinkelsen kom ikke til å påvirke ankomsttiden noe særlig.

Vi satt på rad 36 denne gangen, med setene A og C. Flyr man østover om natten og skal lande om formiddagen, står solen opp i øst og beveger seg sørover, noe som gjør at A-setet er lite påvirket av sollys.

Take-off var nydelig. Airbus A340-600 gled opp fra Caracas som en svane som lettet fra en innsjø. Himmelen var klar, havet lå rolig under oss, og med total fravær av vind merket vi knapt at vi fløy. Kursen var først rett nord, før vi dreide om retning nordøst og steg til 37 000 fot og stabiliserte oss der oppe, hvor mørket kom sigende.





I anledning Tysklands seier over Argentina ble det servert champagne til før-middagssnacksen.



Det ristet ikke noe over Karibien i kveld, kun litt i det vi passerte Antillene, da også middagen ble servert:





Kyllingen med gul ris og stekt banan var et eksotisk påfunn, og jeg synes det var veldig godt (men jeg tror andre passasjerer var noe misfornøyd). Deretter tok jeg kvelden. Jeg prøvde i alle fall, men fikk ikke sove noe særlig. Economy Class er og blir trangt for folk med lange bein.

Det ble fort lyst, og to timer før ankomst fastslo jeg at det var tid for å stå opp, noe fruen ikke var særlig begeistret for. Midt ute i Atlanteren hadde jeg fått det for meg at vi gikk ned i høyde, men det var bare flyet som fra et tidspunkt brukte mindre motorkraft pga. tail wind. Vi var fremdeles i 37 000 i det vi entret europeisk luftrom.

Frokosten var en gedigen nedtur. Det var egg og bacon, men egget var vassent, og baconet var langt fra sprøtt. Det er sjeldent jeg legger igjen mye flymat, men denne gangen var et unntak. Jeg fikk nøye meg med frukt og kaldt rundstykke - og te.



Utsikten på den siste delen av turen var flott. Jersey badet i morgensol:



… noe også Paris og CDG-lufthavnen gjorde:



I Frankfurt var det skyet, men innflyvningen og landingen gikk fint – langt mer behagelig enn landingen i Caracas for to uker siden. Ungen bak meg klarte likevel å kaste opp i det flyet touchet rullebanen, og med angst for alt som har med kvalme og oppkast å gjøre var jeg mest opptatt av å komme meg ut og vekk. Landing var ti minutter over tiden, og vi ble plassert på en plass der vi måtte bruke trapp og buss. Det gjorde meg ikke noe å se A346-muggene på nært hold!

Det var et kort opphold før Oslo-flyet dro mot gamlelandet igjen. Vi rundet av med en A320 og en ganske turbulent tur. Flyet vi fløy var bare knapt et år gammelt, men likevel lagde det ulelyder under hele turen. Noen som vet hvorfor? Benplassen var i alle fall bedre enn på A346 (satt på 12A), noe jeg også lurer på grunnen til…



… og i luften var det servering som ikke var så verst. Orket ikke øl denne gangen, men en Sprite for å runde av ferien fikk duge.

Over to uker etter vi dro landet vi på Gardermoen, rullebane 19L. Det føltes godt. Venezuela hadde gitt inntrykk, jetlaget hadde inntatt store deler av kroppen og Oslo meldte om 19 grader og lettskyet vær. Og det er med LH3132s touch down på OSL jeg erklærer denne rapporten for over. Den ble lang, men jeg håper den var litt interessant.

For de av dere som lar dere bite på Lufthansas Sør-Amerika-kampanjer, har jeg ett råd: Dra! Sør-Amerika er full av spennende kultur, natur og opplevelser. Det er likevel ikke som å reise i Europa. Jeg tror det er viktig å være forberedt på at uforutsette ting lett kan skje, samtidig som det er viktig å huske på at man befinner seg på et kontinent der fattigdommen er langt høyere enn hva vi er vant til, og kriminaliteten også dermed er høyere. Venezuela er verre enn de fleste andre landene, noe vi fikk merke opptil flere ganger.

Jeg angrer likevel ikke. Selv om jeg flere ganger i løpet av turen var engstelig, enten for uansvarlig bilkjøring, kraftig turbulens i 30 år gamle flytyper, mangel på ansvarlighet fra flyselskap, forbud mot å gå ut om kvelden, mangel på strøm, mangel på tilgang til VISA – osv. osv. osv. – har turen vist meg at man bare en 10 timers flytur unna er i en helt annen verden, mange tiår fra den verden vi lever i her i Norge.

Mange av dere har helt sikkert besøkt flere land i Sør-Amerika, og vet mye mer enn jeg. Jeg håper likevel mitt bidrag har vært positivt både med tanke på erfaringer fra flyvninger og reisen generelt. Da gjenstår det bare for dere forumister å dømme rapporten! Jeg ser med stor takknemmelighet på både ris, ros og tips til neste trip report.

PS: Vær så god, post i vei!

[Madman]

Du verden, for en rapport! Må ha vært en fantastisk tur som man aldri vil glemme. Takk for en velskrevet og særdeles spennende rapport.

[Egenes]

Wow! Seatbelt - dette var helt utrolig bra. Syns du har gjort en kjempe fantastisk jobb med å skrive den her.
Magnificent.

[Polaris]

Fengslende og utrolig fascinerende lesing, fint det finnes folk som kan skrive om slike opplevelser - for det er nok noe jeg aldri kommer til å hverken gå inn for eller havne ut for.. For min del skulle du gjerne skrevet mer om opplevelsene utenfor flyene også, det er minst like spennende. MEN - herrejesus. This was awesome uansett, punktum. Takk!

[SeatBelt]

takker, vet noen forresten hvordan man kan skjule thumnails? God natt!

[SeatBelt]

Skulle gjerne skrevet mer, men da snakker vi fort en bok. Mange inntrykk å fordøye, mye som ikke kan beskrives med ord. Men jeg takker for tilbakemelding. Så jeg hadde en orddelingsfeil oppi der et sted, og det irriterer meg.

[Henshaw]

Må si meg enig i de over meg, knall rapport!

Jeg ser gjerne bilder fra destinasjonen/selve ferien også.

[akira]

Kjempeflott rapport, frister veldig å besøke Sør-Amerika nå.

[EB]

Fantastisk...en opplevelse for livet. morsomt med servering av champis iforbindelse med fotballseier - så kom det noe godt ut av VM...

[Concorde]

Fantastisk engasjerende og velskrevet rapport!

[FlyHi]

Super flot TR - keep them coming

[pilot94]

Har nå kost meg med denne flotte tr'en din! Virkelig god start på dagen!!

[JonF]

Utrolig bra rapport. En av de beste jeg har lest på dette forumet på lang tid. En fornøyelse og lese. Virker som du har hatt en ferie litt utenom det vanlige gitt