Økonomisk tur med AirFrances brasilianer, en ultralang THAI og noen småfugler...

[Spantax]

Så har jeg fått ånden over meg igjen, og kommer med en forsinket rapport fra høstens Thailandferie. En del ble notert og skrevet underveis, men noe er tatt fra hukommelsen etter hjemkomst.

Forrige gang prøvde vi TGs direkterute fra Oslo – nå ble det av forskjellige grunner en avstikker til Paris. Dermed fikk jeg prøve to for meg nye flytyper allerede på utreisen.

Oslo-Paris
Air France AF 2375 (operert av Regional)
Embraer 190
F-HBLJ

Det er en stund siden jeg fikk muligheten til å prøve noe nytt nå, så jeg gledet meg til kveldens AF-flight. Innsjekk på automat gikk helt fint, og Røros Flyservice ga veldig god og hyggelig service. Flyet kom inn på tid, og boarding startet i god tid, slik at alt gikk i et behagelig tempo. Vi fant oss til rette i sete 10E og F, og førsteinntrykket var at her var benplassen riktig generøs.

F-HBLJ – min aller første Embraer – ved gate 40.




Sefetydemo ble gjort uten bånd, og siden de bare var to måtte kabinsjefen lese oss teksten, mens hennes kollega gjorde turnøvelsene to ganger – først fremme og så i midten – slik at alle skulle se. Forøvrig hadde de begge prydet uniformen med et rødt skilt med teksten ”Securite” – noe jeg ikke helt skjønner poenget med. Er det noen som har ekstra oppgaver eller utdanning eller noe? For alle CA’er er der jo for sikkerhetens skyld, ikke for kaffens.

Jeg syntes Embraer 190 var et riktig komfortabelt fly, med god plass, store vinduer og fin utsikt. Heldigvis for oss var de fleste av passasjerene seatet bak i kabinen, så det føltes luftigere over vingen hvor vi satt. Jeg vil tro at ca. 70 av de 100 setene var tatt.
Vi satt rett foran nødutgangen, så vi kunne ikke legge seteryggen bakover. Merkelig nok var det ingen som okkuperte nødutgangssetene rett bak oss, så vi kunne jo ha flyttet dit. Det gjorde vi ikke, rett og slett fordi vi hadde det helt fint der vi satt.

De to franske CA’ene var riktig smilende og hyggelige, og bød som lovet på en snack. Denne manifesterte seg i form av en liten sandwich med tomatost.
Det var ikke akkurat noe kulinarisk høydepunkt, men som trøst kunne man få vin ”på huset” om man ville. Vi nøyde oss faktisk med Pepsi denne kvelden.





1t og 50 minutter i luften gikk rimelig fort unna, og kveldens underholdning besto av skikkelig turbulens det siste kvarteret. Så blåste det da også stiv kuling på CDG, og det krevde litt konsentrasjon å holde kameraet stødig i det vi gikk ut av flyet ved terminal 2G. De korte metrene bort til terminalen brukte vi apostlenes hester.





Man kan si mye stygt om CDG, men ved bagasjebåndet i terminal 2G hadde de styr på tingene. Koffertene var på båndet presis klokka 21.44, som utlovet.


Vi fant bare en ulempe med å fly Regional: Terminal 2G ligger helt for seg selv, langt ute på landet, omtrent halvveis til Brussel. Derfra var det shuttlebuss i ti minutter for å komme til togstasjonen, for så å dra videre med tog eller hotellshuttle eller terminalshuttle, alt etter hvor man skal. Det blir mye shuttling på CDG, gitt.

[Spantax]

Paris-Bangkok
THAI Airways TG931
Boeing 777-300ER
HS-TKH “Darabha”

Etter to netter i høst-hustrige Paris var det endelig på tide med litt etterlengtet Royal Orchid Service igjen. Vi tok RER linje B til CDG og byttet der til det førerløse transfertoget CDGVAL som svisjet oss til Terminal 1 på null komma null. Så var det å finne riktig innsjekkingsområde, eller ”hall” som det heter, selv om alt egentlig er en eneste stor hall. Hele området er sirkelformet, så man er garantert å komme forbi sitt flyselskap til slutt.

Det var heller ikke vanskelig å legge merke til THAI. Alle skrankene var i TGs fargeskjema, og vakkert pyntet med orkideer.

Vi var på plass tre timer før avgang, og trodde vi var tidlig ute. Men her var det fullt trøkk ved innsjekk, for det meste av middelaldrende franske par på gruppereise. Ved begynnelsen på kø-labyrinten ble passene sjekket, man forsikret seg om at vi virkelig skulle til Bangkok, og vi fikk utdelt en adresselapp vi kunne fylle ut og klistre på kofferten mens vi likevel sto der i kø.

Et fint lite touch var et A4-ark på hver skranke med informasjon om flytype, regnr. og konfigurasjon, fornavn på kaptein og Inflight Service Manager (thaiene er alltid på fornavn med hverandre), været i BKK og beregnet flytid (10:30).

Etter svært vennlig bemøtende og med boardingkort i hånd var det på tide med litt mat. Vi bestemte oss for å prøve terminal 2 fordi vi tenkte den ville være nyere og freshere. I informasjonsskranken mente de det var et lurt valg og anbefalte 2E eller F.

Her er mitt spede forsøk på spotting:


For å gjøre en lang historie kort opplevde vi alt ved CDG som stort og slitsomt og veldig lite spennende, så vi tuslet tilbake til Terminal 1 og fikk oss litt mat i kjelleren der.

Så var det passkontroll, og i ut-av-Schengen-avgangsområdet fantes det faktisk butikker og spisesteder, i motsetning til det skrekkelige Schengen-området f.eks. SAS flyr fra. Security lå rett før gaten, med muntert personale som gjorde den delen mindre ubehagelig.

HS-TKH ”Darabha” ved gate. Ikke noe spottervennlig sted, forøvrig.




Sarkozy hadde parkert privatflyene sine for helga...


Boarding var i rute, og var ”by numbers”. Det var ingen som tok noen notis av det, og heller ingen som stanset dem som snek seg ombord før deres tur. Vi satt på 33E og G, så vi gjorde som det ble sagt både i høyttalere og på skjermen – ventet til sist.

Ved dør 2L fikk vi en ”wai” og et Sawasdee Kaa, som alltid, og så var vi ombord i TGs 777-300ER, en av tre som de leaser fra indiske Jet Airways. Her var det elegant parkettgulv i mørkt tre i inngangspartiet, og en høyresving tok oss inn i den fiskebensmønstrede Royal Silk Class (30 seter i 1-2-1), før vi kom til det noe mer beskjedne interiøret på Economy Class (274 seter i 3-3-3). THAI ga, som de nesten alltid gjør på langdistanse, et godt førsteinntrykk med grasiøse wai’er, smilende unge mennesker og fargerike silkeuniformer. Et ekstra pluss fra denne passasjeren for at de hadde gitt alle setene samme farge. Det gir et langt bedre inntrykk av ro i kabinen enn det regnbueskjemaet de prakker på oss i de fleste flyene sine. Dessuten matchet fargen på setene også de mannlige CA’enes jakker. Stilfullt, THAI!

Fullt så stilig var det ikke at det lå en uidentifiserbar plastdel i setet mitt. Det hadde tydelig gått hardt for seg på utreisen fra BKK, for en liten inspeksjon avslørte at setet manglet kanter her og der. Dessuten var den praktiske koppholderen knekt tvert av, så den fikk jeg klare meg uten. Og det gikk problemfritt det, altså! Det er helt greit at sånt kan skje, men det er vel unødvendig å la bitene ligge igjen på setet (i fjor var velkomsthilsenen ei real tyggegummiklyse på seteryggen, så noen bør kanskje snakke litt sammen om cleaning og rydding på utestasjonene).





Ganske snart etter boarding var det tid for mitt favorittøyeblikk: En liten fanfare, flagrende thaisilke over skjermen foran meg, og to vakre unge mennesker som hilste oss med ordene ”Yin dee ton rap su borigan Earn Luang - Welcome to Royal Orchid Service”. For meg er det alltid da ferien offisielt begynner! Litt styr og stress var det mens franskmennene skulle stappe alt i hattehyllene. Thaidamene løp noe hektisk og ugrasiøst rundt i silkekjolene sine og skapte en litt oppskjørtet stemning. I tillegg er det høyt under taket på 777, og hattehyllene skyves nesten helt opp i taket – så de måtte slite litt for penga for å få sikret kabinen.

Men litt styr og stress gjorde ikke meg noe. Tross alt var det for å få oss avgårde på tid, og det gikk fint det. I det vi rygget ut fra gate viste skjermene at landingen i BKK ville bli 26 minutter tidlig i henhold til ruteplanen, klokka 06.04. Men CDG er stor og komplisert, og da vi endelig nådde rullebanen etter nesten en halvtimes taxing var forventet landingstidspunkt justert til 06.40. Naturligvis var det enkelte som ikke kunne dy seg, og måtte servere den klassiske ”skal vi kjøre hele veien til Bangkok, eller?”

Like før vi rullet inn på banen åpnet himmelens sluser seg, og han i styrehuset advarte om en del turbulens etter avgang. Beltelampene var derfor på en god stund oppover, men den lovede turbulensen var veldig puslete.

Så kjørte TG i gang showet: Varme håndklær, utlevering av dagens meny, peanøtter og fullpakket drikkevogn, med cocktailpinner og dertil hørende. Her knusles det ikke, og for den som flyr med TG for første gang er det her det blir klart at de fullstendig gruser de fleste andre flyselskapers økonomiklasse! For oss som fløy med dem for ørtiende gang var det bare å lene seg tilbake i et utrolig komfortabelt sete (bedre enn på 772ER etter min mening), med justerbar nakkestøtte, ”ørevarmere”, bestått knyttnevetest og fothvile-nett (bedre enn fotstøtte fordi det ikke skraper mot skinneleggen, og dessuten gir mulighet for å strekke beina helt ut under setet foran). Naturligvis har man alle infotainment-muligheter bare noen skjermtrykk unna: AVOD, spill, skymap (eller iExplor, som det het her). 772ER vinner nok litt på spillutvalget og et bedre Skymap enn 773ER, men ellers er det ikke mye som skiller. Et lite minus sammenlignet med 772 er at 773 ikke har strømuttak på økonomiklasse. Den har heller ikke kamera foran. I hvertfall var det ikke på, om det skulle finnes et.

Stor applaus for dagens kabinpersonale! Meget opplagte og imøtekommende damer, som tydeligvis hadde hatt et strålende stopp i Paris. De holdt fanen høyt gjennom hele natten, med varme smil, svært fleksibel service og gode engelskkunnskaper. I tillegg fikk jeg et strålende ”no problem, sir” da jeg spurte om jeg kunne få ta bilder av dem mens de jobbet.

Og så var det maten, da:

Drikkevogn med det meste som trengs for å mikse drinker etter smak – gratis, selvsagt!


En liten pre-dinner snack, og som dere ser var det jubileumstema på menyen.




Celery Remoulade Salad, Smoked Salmon * Roast Chicken Honey Demi Glace Sauce, Sauteed Parisienne Potato, Snap Peas * Rivoli (Soft Bread Roll), Butter, Cheese, Crackers * Mango and Passion Fruit Sable


Vi tar også med reisefølgets Stir Fried Pork with Red Chili, Thai Hom Mali Rice, Steamed Vegetables.


Så var det tid for å kose seg med dessert og en Courvoisier VSOP.


Maten skulle samles inn igjen – og crewet holdt på å le seg ihjel over at noen kunne være interessert i å ta bilder av oppvasken!


Full vigør i full mundur – og det var jammen variasjon i uniformsveien!


Den observante leser har lagt merke til at det sto ”Sandwich” på menyen mellom middag og frokost, og denne ble servert som en late night snack. Veldig passende. Hvorfor har de ikke det på ruta fra Oslo?


Dramatisk beskjed å få i 33.000 fot!


Vi fløy i puslete 33.000 fot det meste av veien, men steg til 35.000 før vi krysset Bengalbukta. Her er vi over Afghanistans turbulente fjellområder.


Frokost!


Alt i alt var det en perfekt flytur – i alle fall så perfekt 11 timer på økonomiklasse kan være. Så får vi heller tilgi TG at de ødela illusjonen om at det ikke kan bli bedre i luften, ved å legge avstigningen til dør 1L. Så måtte vi gå gjennom første klasse også.

Parkering klokken 06.47 (17 min forsinket) gjorde at vi slapp unna det verste morgenrushet ved passkontrollen (jeg noterte meg at OSL hadde landet 05.32). Som vanlig var det litt kaos i passkontrollen – denne gang fordi det ikke var noen åpne skranker merket ”Thai Passports”. Men heldigvis var vi var raskt i taxien på vei inn i et helt annet morgenrush – i en av verdens mest eksotiske storbyer.

[Spantax]

Bangkok-Chiang Mai
NOK Air DD8326
Boeing 737-400
HS-TDF ”Si Sa Ket”

Loy Khratong-feiring i Nord-Thailands rose sto også på programmet denne gang. Dette er en av Thailands store festivaler, og siden den falt på en helg var det stor rift om plassene på fly. Valget falt på nattog for mitt flyskrekkbefengte reisefølge, mens jeg selv fulgte etter et par dager senere – og da som verdifull kunde på Nok Plus og nyslått medlem av Nok Air Fan Club. Booking var ”a breeze” på nokair.com, og her var det både inkludert bagasje og mulighet for å velge sete helt kostnadsfritt, og det rett etter bestilling! Ikke 100% lavservice-konsept her altså – i motsetning til konkurrenten AirAsia. Sistnevnte kunne riktig nok tilby en noe lavere grunnpris, men så ble man ledet inn i en jungel av diverse ”add-ons” før man kunne trykke ”confirm”. Det som imidlertid gjorde det endelige utslaget for valget denne gang, var at FD måtte vite passnummeret mitt ved bestilling. Det hadde jeg ikke tilgjengelig, så da hoppet jeg over på DD.

Nok Air er jo et av de mer eksotiske innslagene på flyhimmelen. De flyr innenriks med 737-400 – flere av dem leaset fra TG (som eier 39% av selskapet). I tillegg linker de Chiang Mai og Mae Hong Son med et par ATR72, også overtatt fra TG. De har også et underlig samarbeid med SGA Airlines, som har rebrandet seg til Nok Mini til tross for at det ikke finnes noen eierforbindelser mellom selskapene. Sistnevnte flyr 12 seters Cessna Grand Caravan til mer avsidesliggende steder som Nan og Pai. I 2011 kommer Nok Mini i følge websiden deres til å gjenoppta rutene fra CNX til Udon Thani, Khon Khaen og Mae Hong Son, som ble lagt ned da de ikke fikk forlenget en leasingavtale på to Saab 340B.

Nok betyr fugl på Thai, og alle flyene deres er passende dekorert med fargesprakende fjær – og nebb. I tillegg er Nok et vanlig kjælenavn i Thailand, så alle medlemmer av kabinpersonalet heter Nok i tillegg til sine vanlige navn.

Selskapets corporate color er knall gul. Man kan likevel spørre seg om Nok Air egentlig har en standard livery, for her er variasjonen så stor at det knapt er to av flyene deres som har samme farger. Spennende for spotteren, naturligvis. Og for samleren.

Ettersom DD flyr fra den gamle Don Mueang-flyplassen (DMK) ble det et kjærkomment gjensyn. Taxituren tok 25 minutter fra Sathorn Road i downtown BKK, og kostet 65 kroner inkludert Tollway-avgift.

Det var uvant å nærme seg de karakteristiske hvite langbyggene uten å se en jevn strøm av widebodies stige opp mot himmelen, men i innenriksterminalen var mye som før. NokAir var lett gjenkjennelig, med knallgule uniformer og skranker. Jeg strenet til ”Privilege Check-in” fordi det sto Nok Plus på billetten min. Denne skranken delte jeg med senatorer, kunne skjermen fortelle. Imidlertid var det ingen politikere foran meg (sikkert like greit, med tanke på det siste årets uro i landet), og jeg ble hilst med en hyggelig wai fra den unge damen. Innsjekking var unnagjort på ti sekunder, og jeg fikk et boardingkort av type ”kassalapp fra IKEA”. Deretter bestemte jeg meg for å melde meg inn i Nok Air Fan Club – mest pga at det er kult at et flyselskap har sin egen fanklubb, og fordi de har et festlig medlemskort.

Security gikk som smurt, og avgangshallen var livlig, men ikke overfylt. Et godt tips er å spise FØR man går gjennom security, for i avgangshallen er det kun Burger King som bidrar til vomfyllet. De har ingen bord eller stoler, så man er henvist til venteområdet ved gatene, og det er upraktisk når man skal jafse i seg hamburger og majones.



Aktivitetstilbudet besto av fotmassasje av varierende lengde, men jeg valgte å fordrive tiden med litt vindus-spotting. Den engang så livlige rampen minner i dag mest om en flykirkegård




One-Two Go opererer også ruteflyvninger herfra i tillegg til Nok Air. (Konkurrenten AirAsia flyr i langt større grad en miks av domestic og international og har samlet alle sine operasjoner på nye Suvarnabhumi.) Her er det HS-OMD som gjøres klar for en tur til Chiang Rai (CEI).


Ikke akkurat det siste nye av utstyr...


HS-TDA ”Songkhla” på vei til Phitsanulok. Det var denne vi fløy tilbake igjen.


HS-DDN på vei til Chiang Mai – bare 30 minutter foran oss i løypa (er det utfartshelg så er det utfartshelg)


Dagens doning fotografert gjennom to lag vinduer


Boarding startet klokka 15.50, og det gikk helt greit å få flyet avgårde i rute, klokka 16.20. Vel ombord ble jeg hilst av en nydelig gul kanarifugl ved navn Nok Jimjong (eller noe i den dur). Hun smilte absolutt hele tiden, også når hun gjorde velkomstbriefingen.
Kabinen var tydelig en arv fra TG, med tolv overraskende brede seter av den gamle lilla businessklasse-typen på Nok Plus, og fargesprakende regnbuehelvete bak gardinen. Det var fullt hus i begge klasser, og jeg var glad jeg for en gangs skyld skulle sitte foran.



Ikke mye til selskap her i gården, nei.


Nummereringen av seteradene var litt spesiell. Nok Plus gikk fra 12AB til 14JK og Nok Minus (eller Nok Economy, som den også kalles) fra 31ABC til 53HJK. Dette tror jeg stammer fra dagene i TG-tjeneste, hvor det kunne bli aktuelt å sette inn en Airbus 300 på kort varsel, og at man da slapp å endre seating. Korriger meg hvis jeg er helt på feil jorde her.

Det var jo ikke noe annen trafikk, så vi rullet raskt ut på bane 01L, og det er faktisk første gang noensinne at jeg har tatt av mot nord fra DMK. Stort sett gikk avganger og landinger alltid mot sør i ”glansdagene”. Noen som vet hvorfor?

Når beltelampene var slått av kom et fint lite touch jeg aldri har sett på andre flyselskaper: En presentasjon av hvert medlem av kabinpersonalet ved navn, hvor de alle stilte seg i midtgangen og ”wai’et” når deres navn ble ropt opp. Søtt!

Så var det sannelig tid for service: Et brett med pretzel fra Auntie Anne, et beger appelsinuice pakket i panserplast (slik at det skulle være umulig å åpne det uten å bli marinert) og avsindige mengder emballasje.


Den ene pretzelen var en innbakt crab stick (ja, dette er Thailand!), forsynt med advarselen ”Eat it all – leave no evidence”.


Heldigvis ble ikke Nok Jimjong sint på meg selv om jeg sto over akkurat den. Hun smilte like bredt, og tok så opp ordre på kaffe og te fra alle oss tolv foran gardinen. Og hun husket tydeligvis hva alle skulle ha, for da hun kom til meg var det bare en kopp igjen på brettet, og det var teen jeg hadde bestilt.

Så avrundet hun med et glass vann til alle, før hennes kollega Nok Ae kom gjennom kabinen med en vogn stappfull av NokAir-souvenirer. Her kunne man kjøpe alt fra nøkkelringer og klokker til paraplyer og shorts. Men ingen modellfly, heldigvis – for da hadde jeg en god unnskyldning for en ny utflukt til favorittbutikken over alle favorittbutikker: Toy Studio på MBK-senteret i BKK.

Herlig utsikt over Nord-Thailands skogkledde fjell.


Mer var det ikke tid til (eller behov for) på denne 1t10m lange flyvningen. Men igjen – en perfekt flytur, og en fin landing på bane 36.

Diverse småsnacks






Som nevnt var det utfartshelg, og apron på CNX var stappfull. Det betød bussing på oss. Perfekt for meg, for da ble det mulighet til å ta noen bilder.

Gjensyn med HS-DDN og det majestetiske Doi Suthep-fjellet i bakgrunnen.


På rekke og rad – og et godt eksempel på TGs varierte flåte, både hva angår type og fargeskjema. Bak HS-DDN står HS-TEL ”Tepamart”, en A330-300 i Star Alliance-livery. Deretter har vi HS-TKA ”Sriwanna”, en 777-300 i det gamle fargeskjemaet. Bak den gjemmer en A320 fra AirAsia seg, og så skimter vi halen på HS-TGJ ”Hariphunchai” en 747-400.


HS-TGJ ”Hariphunchai” ser majestetisk ut fra denne vinkelen, men kunne trenge en vask...


Kofferten var på båndet da jeg kom fram, som sistemann fra mitt fly. Den hadde til og med Priority Tag på. Om den fungerte bedre enn på OSL vet jeg ikke, for jeg hadde jo kastet bort all Priori-tiden min på å ta bilder til dere her på Flyprat J

[Spantax]

Chiang Mai-Bangkok
NOK Air DD8307
Boeing 737-400
HS-TDA ”Songkhla”

Feiringen vel overstått, og på tide med litt badeferie. Ved Chiang Mai International Airport var det, som det ofte er, lang kø ved hovedinngangene. Dette fordi all bagasje gjennomlyses allerede der. Men det tok ikke stort mer enn ti minutter før vi var inne i det luftige og oversiktlige innsjekk-området.

Skjermene avslørte variert trafikk en tirsdag formiddag. CNX blir travlere og travlere for hvert år.


Det var ingen problemer med å finne innsjekkingsskrankene til NOK Air, hvor det (i motsetning til hos Asia’s Boutique airline) ikke var noen kø i det hele tatt.


Dagens kvittering, og mitt nye, kuule medlemskort i NOK Fan Club. Sete 49K var forhåndsreservert rett etter booking (og altså helt gratis). I dag hadde vi valgt å fly på NOK Economy.


Oppe i andre etasje var det kontroll av ID og boardingkort, og laaang kø. Heldigvis var NOK Airs skranke for ID-sjekk plassert slik at vi med god samvittighet kunne snike forbi hele køen. Rett bak lå security, og så var vi i den overbefolkede avgangshallen. Svært tette avganger til Bangkok med fullstappede OX MD82, PG A319, DD 737 og TG 747-400 og A300 får ta skylden for det.


Et bevis på at CNX tiltrekker seg stadig mer trafikk


Det var så tett mellom avgangene at TGs 747 til BKK ikke hadde taxet ut før neste avgang taxet inn. Her er det A300 HS-TAM (passende nok døpt ”Chiangmai”) som kommer inn fra BKK.


Beviset på at det går an å få tre ønsker på en gang. I tillegg til VT-AKU ser vi Royal Thai Air Force i bakgrunnen. Militære fly har jeg ikke mye peiling på, men dette kan vel være en Hercules, kanskje? Og så må vi ikke overse HS-TGH ”Chaiprakarn”, som sniker seg avgårde til BKK.


Boarding startet 10.30, og her var det ingen tvil om at nok er nok.


Vi fant oss fort til rette i sete 49J og K, og kunne konstatere bestått knyttnevetest og vel så det. Hattehyllene var tatt i bruk som reklameplass for NOKs eget matkonsept, Nok Aroy (jeg prøvde å bestille mat ved booking, men det funket ikke...) Forøvrig gikk de fire hyggelige CA’ene rundt og stengte hattehyller med en respektfull wai hver gang de smekket en igjen. Det ser man heller ikke ofte.


Vi rygget ”prick på tid” klokka 10.45, og fikk utsikt til mye privat snacks. Her er et par interessante eksempler


Silk Airs A319, 9V-SBE, har nettopp ankommet fra Singapore.


På vei ut til RWY18 passerte vi som vanlig 411-skvadronen, og denne godbiten:


Dagens underholdning: Gult safety card (jeg lar dem alltid ligge igjen i flyet, uansett hvor pene de er), og inflight-magasinet JIBjib (som betyr fuglekvitter).


Den tradisjonelle presentasjonen av crew’et fortalte oss at dagens kanarifugler het Nok Boom, Nok Tip (en nærmere inspeksjon av navneskiltet hennes avslørte at hun egentlig het Patcharan K.), Nok Mink og Nok Paeng. Og sannelig skulle vi få gratis mat også på Economy. Her er Nok Tip og Nok Boom på vei med tralla.


Som ofte i Thailand besto dagens snack av en slags minipizza – som egentlig minte mest om en hvetebolle med skinke og majones. Det var definitivt ingen højdare, men vomfyll er vomfyll. Og er det gratis skal det ned på et vis. Og igjen denne noe urovekkende oppfordringen til å ikke legge igjen noe bevis, altså...


Så kom de med drikketralla, men hvis man ville ha noe fra den måtte lommeboka fram.


Et utsnitt av magasinet JIBjib, som også fungerte som rutetabell, meny og prisliste for souvenirbutikken Nok Smile Shop.


Da vi var like over Sukhothai kom captain speaking med info om flyhøyden, som var 33.000 fot. Temperaturen på DMK ved landing ville være behagelige 32 grader.

Etter en smooth og problemfri nedstigning landet vi på RWY 19R kl 11.40, og omtrent ett minutt etter at vi svingte av banen var vi ved gate.

Og her var det tomt - men er det ikke en 747SP som gjemmer seg i bakgrunnen der?

Vi takket for oss for denne gang, og forlot den pene kabinen. Ikke regnbuefarger på setene på –TDA, som dere ser.


En smilende fugl gjør seg klar for nye gjester.


Det var livlig i ankomsthallen, og skjermene avslørte at det faktisk var en del trafikk (selv om vi ikke la merke til et eneste fly), men koffertene kom innen rimelig tid likevel. Så var det tid for badeferie!

[Spantax]

Bangkok-Oslo
THAI Airways TG954
Boeing 777-200ER
HS-TJV “Nakhon Pathom”

Enten man vil eller ei kommer hjemreisen snikende innpå. Men før vi kommer så langt, vil jeg skrive noen ord om Bangkoks nyvinning: Airport Express Train. Jeg tok det ikke selv, men reisefølget prøvde det ut – og konklusjonen er at ingen av oss helt forstår poenget med det.

Det er to linjer: En City Line som stopper ved noen Skytrain-stasjoner og en Express Line, som går fra Makkasan stasjon direkte til flyplassen, og bruker 15 minutter.

Makkasan stasjon ligger ”in the middle of nowhere”, og for å komme dit må man ta metroen fra sentrum, gå ut i dagslyset, krysse en trafikkert vei og en jernbanelinje, og så klatre opp i den heslige betongkolossen som stasjonen er. Selve stasjonen ser ut som en enorm flyplassterminal, med blankskurte gulvflater og innsjekkingsområder for flyselskaper. Lufthansa-logoen var allerede på plass på endel skjermer, til tross for at denne tjenesten ikke var tilgjengelig ennå.

Prisen var det ikke noe å si på: 100 baht (ca. 17 kroner) en vei (gratis retur på samme billett samme dag). Men legg til metrobilletten, masse gåing i lange korridorer, sleping av bagasje opp og ned rulletrapper, gjennom sperringer, og ikke minst den obligatoriske sikkerhetssjekken med gjennomsøking av bagasje ved metroinngangen. På toppen av det hele legger du reisetiden med metro, og til slutt er det ikke så stor forskjell om man velger taxi for 350 baht (60 kroner). Denne bruker ikke stort mer enn 30-40 minutter fra downtown til flyplassen.

Det ser ut til at thaiene er enige med oss i vår konklusjon, for reisefølget utgjorde faktisk 50% av passasjerene på sitt tog!

Tilbake til hjemreisen: For å gjøre en lang historie kort fikk vi ikke seter sammen på flyet hjem. Reisefølget ble tildelt 31J (i og for seg et greit sete, ved bulkhead og derfor god benplass), mens jeg fikk 38B (motsatt side av kabinen, lenger bak, og midt mellom to fremmede herremenn).

Jeg snakket med folka i gaten, og de kunne bare beklage. Det var totalt fem ledige seter på hele flyet. Alle var midtseter, og ingen av dem i nærheten av hverandre.

Men det er jo her TG viser hva de kan – når de vil. Ved dør 2L sto nemlig verdens søteste flyvertinne – og hun la merke til våre sørgmodige farvel da reisefølget gikk gjennom galley til høyre side av flyet, mens jeg inntok motsatt midtgang. Hun så spørrende på meg, og jeg forklarte med min mest sørgmodig-muntre mine at vi ikke hadde fått sete sammen, og at reisefølget hadde flyskrekk. ”Let me see what I can do”, var svaret. Og hva den damen ikke kunne gjøre, det kan ingen gjøre. Ingen av mine underlige setekamerater var særlig interesserte i å bytte til seg den ekstra benplassen på 31J, og jeg ble mer og mer desperat der jeg satt mellom dem, med fotstøtten skrapende på skinneleggen. Akkurat da føltes 34’’ veldig trangt.

Men min gode venninne i silkeuniform holdt øyekontakt under hele boarding, og hun var sikkert innom ti seter og forhandlet på mine vegne. Til slutt, som ved et mirakel, manifesterte det seg et sete: 32F. Skrått overfor reisefølget, slik at vi hadde øyekontakt, og ikke minst viktig for meg: Det var et midtgangssete. Flyturen var reddet! Det merkeligste var at ingen viste sure miner, så hva hun har ordnet forblir en gåte. Men noen hemmeligheter må disse flyvende magikerne få lov å ha for seg selv.

Reisefølgets flytur var reddet. Nå var det bare å lene seg litt frem, vri på hodet og sende meg et spørrende blikk hver gang det kom en vibrasjon eller lyd som i det flyskrekkbefengte hodet ble tolket som unormal. Jeg svarte naturligvis med ”dette er helt normalt” hver gang, som om jeg visste nøyaktig hva som forårsaket akkurat denne lille hvislelyden. Og beina mine var henrykte over å ha en hel midtgang å strekke seg ut i!

Som en ekstra bonus fikk jeg litt ekstra oppmerksomhet fra denne herlige damen under resten av turen. Hun sørget blant annet for at jeg aldri gikk tom for cognac.

Her er vi på vei opp mot 31.000 fot, hvor vi ble værende det meste av turen. Underlig lavt, synes jeg...


Og her skal det være?


Jeg ble litt skuffet over at de droppet velkomstdrinken denne kvelden. Det var vel for å få ut maten så fort som mulig, slik at vi kunne sove – men i fjor fikk vi da en drink før maten. Jeg hadde liksom gledet meg til den... I tillegg ble det noe krøll med vinserveringen, slik at han som hadde vinflaskene forsvant inn i galley og kom ikke tilbake før maten nesten var oppspist.

Men to valg av hovedrett fikk vi. Jeg valgte denne, men nå har jeg glemt hva det var. Jeg må ha fått et lite drypp, for jeg tok ikke bilde av menyen – ei heller har jeg tatt vare på den etter hjemkomst.


Som sagt: Etter maten sørget min gode venninne for fri flyt av cognac. Ikke at jeg drikker enorme mengder av slikt, men det var hyggelig å bli tatt godt vare på.


Her nærmet det seg frokost, og soloppgangen kom først innendørs (det var ingen ”midnight snack” på denne turen, slik vi fikk fra Paris til Bangkok).


Frokosten var nøyaktig den samme som vi fikk for et år siden, og jeg husket jeg var veldig fornøyd med pannekakene med bacon og blåbærsaus. Derfor valgte jeg disse igjen.


Vi passerer Stockholm, grytidlig morgen. Skyggen til høyre på bildet er den enorme motoren.


Og her har vi parkert på OSL klokka 06.38, en iskald novembermorgen, etter en flott flytur og en meget smooth innflyvning og landing. Man får jo et visst inntrykk av dimensjonene.


Så noen bilder av kabinen under avstigning.




Og her har vi HS-TJV ”Nakhon Pathom” parkert ved gate 50 etter nok en herlig flytur med THAI. Takk for turen! Håper det ikke blir lenge til neste gang.

[Halvorsn]

Fantastisk bra rapport! Veldig grundig og masse flighter med mye gode bilder fra hver! Rett og slett super lesning

[HS-TLD]

Enig !! Utrolig bra rapport

Veldig interessant vedr. opplevelsen/høre litt om de leasede 777-300ER fra Jet Airways, samt Nok Air. Det så, og hørtes veldig bra ut. (også AF selvfølgelig...) Må også si det var hyggelig med gjensyn fra DMK og CNX...good old times...

Originally Posted by Spantax

.....et beger appelsinuice pakket i panserplast (slik at det skulle være umulig å åpne det uten å bli marinert).....

Hehe...lo godt av denne kommentaren...meget godt formulert...

Igjen, takk for kjemperapport!

[Trdfly]

Kjempefin raport! Den ''Pizza'en'' så ikke noe serlig god ut
Nok air så ut til å være et selskap som er vert å prøve.

[barca]

Bra raport dette her.

Bare lurte på om enveisbilletten OSL-CDG med AF var dyr? De pleier liksom ikke å ha billige enveisbilletter.

[Egenes]

Sykt bra skrevet. Denne likte jeg kjempegodt

[Discus]

Takk for en meget velskrevet rapport!

[LN-SEK]

Flott rapport! Fikk plutselig lyst til å reise ned til varmen igjen

[SeatBelt]

Tusen takk for en strålende rapport! Dette var en god start på uka, følte nesten at jeg var med på turen. Likte særlig kommentaren til "You are dead" :

Dramatisk beskjed å få i 33.000 fot!

Thai ser ut til å levere bra i Economy. Har hørt at business ikke er så strålende der, men dette så slett ikke verst ut. Likevel skjønner jeg ikke hvorfor nesten alle flyselskap til enhver tid må servere bacon og omelett til frokost. Det nytter jo ikke - blir jo alltid bare svett og slapt. Pannekakene (riktignok med bacon - de kunne ikke dy seg) så imidlertid veldig gode ut.

[Bizflyer]

Fantastisk bra rapport!
Thai har vel alltid vært veldig bra på Eco sammenlignet med sine konkurrenter. Både hva gjelder mat og benplass!

Ganske snart etter boarding var det tid for mitt favorittøyeblikk: En liten fanfare, flagrende thaisilke over skjermen foran meg, og to vakre unge mennesker som hilste oss med ordene ”Yin dee ton rap su borigan Earn Luang - Welcome to Royal Orchid Service”. For meg er det alltid da ferien offisielt begynner!

Jeg synes det mest festlige er når kapteinen kommer på skjermen rett etter det du viser til, hilser til lua med et "Kap khun kap" og forteller at "Your safety is (lang pause) our priority".

Dette likte jeg svært godt! Takk for det!

BF

[pgaa]

Takker for flott rapport, burde vært i Thailand en tur igjen merker jeg

[FlightDeck]

Takk for flott rapport - Economy hos Thai ser veldig bra ut! Og her fikk jeg enda en bekreftelse på at hovedretten i Economy faktisk er den samme som serveres i Business.

[Hermann SF]

Kjempe bra lesning! Absolutt interessant, man gjør jo også noen "erfaringer" bare ved å lese slike rapporter som dette. Takk!

[TG923]

Fin lesning, savner Chiang Mai (men fant etter hvert ut at jeg har vært der etter dere...)

[Lydmann]

Flott rapport! Thai sin economy-klasse virker fullt på høyde med Singapore sin. En tur med Thai frister veldig!

[Spantax]

Tusen takk for hyggelige kommentarer, alle sammen! Veldig kjekt at noen liker det jeg skriver.

Jeg sliter litt med quote-funksjonen i dag, men men...

HS-TLD: Det der med panserplast er et evig tilbakevendende problem for meg. Jeg sliter virkelig med å finne kraftbalansen mellom "kraftig nok til at den faktisk åpner seg, men ikke så kraftig at alt plutselig eksploderer over sidemannen".

myhrair: Nok Air anbefales på det varmeste! De gir mer service enn AirAsia, og kan absolutt konkurrere på pris. Men den "pizzaen" var ikke særlig god, det har du rett i.

barca: Kan dessverre ikke si noe om pris

SeatBelt: Enig med deg angående bacon og omelett. Det blir så tungt og uapetittlig etter en lang natt med dårlig søvn (jeg tror andrevalget var omelett). Pannekakene var veldig gode, og hadde fin konsistens. De kunne ha droppa bacon på dem, og heller bare kjørt på den friske blåbærsausen. Jeg skjønner heller ikke greia med "grillede" tomater. Uuuch!

Bizflyer: Hehehe, det med kapteinen var festlig observert, men jeg tror han kommer FØR den sekvensen, for å fortelle oss at vi må følge nøye med på demoen - nettopp pga at "your safety is our.....priority". Thaier og engelsk

FlightDeck: Litt skummelt hvis de serverer det samme. Da forstår jeg hvorfor folk ikke er så imponert her. Maten på economy er jo god til å være economy, men langt under biz-standard. Hadde blitt skuffa hvis jeg hadde fått den på biz. Alt er relativt.

Lydmann: Du kan trygt velge TG på eco. Jeg synes TG og SQ har ganske likt produkt, og hos begge er det etter min mening crewet og flyet som gjør forskjellen, i begge retninger. Mat, drikke etc holder omtrent samme standard etter min erfaring (men min erfaring med SQ er noe mer begrenset, må jeg innrømme).

Takk igjen, folkens!