Helsereise til Freetown

[imm]

De fleste på forumet har sikkert fått med seg at min kone og jeg driver et barnehjem i Freetown i Sierra Leone, og at min siste tur dit ble svært dramatisk. Jeg skal ikke legge skjul på at tiden etter denne turen ikke har vært enkel. Jeg har slitt med konsentrasjonen og hatt mange søvnløse netter. Jeg merket frykten spesielt godt da vi var i Singapore og Malaysia, hvor redselen var betydelig på flyplassene, i kontakt med autoriteter som immigrasjon, tollere og sikkerhetsvakter. Sår gror sies det, men arr vil det alltid bli hvis sårene er store nok.

Det var med blandede følelser jeg reiste ned til Sierra Leone igjen 8. april.
Dagen startet 0530 på min fars gravplass, det var hans fødselsdag. Så satte jeg kursen til Torp hvor jeg sjekket inn på WF432 til Stavanger. Denne avgangen er normalt ganske full, men denne dagen var vi kun 5 personer ombord. Folk hadde nok tatt påskeferie. Vi gikk på rute og flyturen i en Dash 8 300 serie gikk som en drøm.

I Stavanger ble det litt venting, men til slutt kunne jeg gå ombord i SAS maskinen til London Heathrow. Hos Widerøe fikk jeg et rundstykke og en kopp kaffe, mens på flyet til London måtte man betale for kaffe og mat. Jeg droppet det siden jeg hadde kost meg med både mat og drikke i Stavanger.
Også denne maskinen gikk på rute, og flyet var nesten helt fullt.

Turen videre gikk med BMI. Jeg har aldri flydd de før, og har heller aldri vært på Terminal 1. Terminal 1 var ingen positiv overraskelse. Det virket gammelt og slitt, og ikke helt funksjonelt. Lydnivået i sikkerhetskontrollen var så høyt at arbeidstilsynet i Norge nok ville beordret folk til å forlate arbeidsplassen.
Jeg reiste staselig for første gang. Business class (stand by billett) passasjerer hadde et eget lite område å sjekke inn.

Jeg hadde psyket meg veldig opp til reisen. Det var en stor belastning for meg å ta denne turen, men det er noe som jeg før eller senere bare måtte gjøre. Vi var 4-5 hvite folk med flyet, resten var afrikanere. Lydnivået i avgangsrommet var betydelig, og det var på mange måter som å være i Sierra Leone allerede. Mentalt var jeg nok der, uten å legge merke til det selv.
Da jeg skulle ombord i flyet kom en uniformert mann bort til meg og spurte hvor jeg skulle, hva jeg skulle og litt flere spørsmål. Jeg fikk mer eller mindre sammenbrudd. Fikk sikkert puls på 150. Jeg hentet meg inn igjen, og forklarte mannen hvorfor jeg ble så satt ut. Han sa det var helt i orden, og at han bare var fra tollen. No problems.

Det var kun ett sete ledig ombord, og det var ved siden av meg. Det passet utmerket! Jeg satt som en konge ombord i BMI`s 757. Folk hadde hauger og lass med håndbagasje, og store mengder ble tatt ut. Vi ble en hel time forsinket på grunn av dette. Ikke var det plass i kabinen, og lasterommene var fylt til randen de også. Så sturene fikk virkelig noe å slite med, men vi kom avsted til slutt.

Jeg var ikke imponert over å sitte på business klasse. Setet var riktig nok veldig behagelig i forholdt til økonomi. Men det var ikke engang tv eller headset til musikk. Det var virkelig skuffende. Jeg kjedet meg veldig på reisen ned, og de drøye 6 timene virket som en evighet. Personalet imponerte heller ikke. Jeg var helt usynlig for de, og de sendte hverken et smil eller et blikk undreveis. Ikke før rett før landing. Da kom sjefspurseren til meg og lurte på hvorfor jeg reiste til Sierra Leone. Vi hadde en lang prat, og jeg spurte hvor de bodde i Freetown. De bodde rett ved flyplassen, da de hadde forbud mot å ta båten (som jeg skulle ta), helekopteret (som jeg tok forrige gang) og å kjøre bil (5-7 timers kjøring til byen). Forbudet mot dette var fordi BMI anså det som for risikabelt.

Vi landet ikke før solen hadde gått ned, og det var heller ingen fly på bakken å ta bilde av. Det var tid for å gå ut av flyet og inn i passkontrollen. Jeg hadde blitt bedt om å ta kontakt med myndighetene før jeg kom neste gang, men det hadde jeg "glemt". Jeg var redd da jeg gikk inn mot terminalen.

(fortsettelse følger)

[imm]

Terminalen på flyplassen i Freetown er trang og støyfull. Det hersker et komplett kaos av ansatte og reisende. Det er politifolk over alt, tollere og folk i militæruniformer. Passkontrollen passerte jeg uten problem. Bagasjen kom relatvt fort, selve båndet er på størrelse med innlandsbåndet på Torp, og det er ikke stort. Særlig ikke når det kommer inn en 757 eller Airbus 330.
Nå gjensto bare tollen. Selvfølgelig ble jeg stoppet, men slapp jammen unna bestikkelser denne gangen. Jeg ble spurt ut av en veldig bestemt mann, men han trodde meg da jeg sa jeg ikke hadde noe å fortolle. Han stirret rett inn i øynene mine i et halvt minutts tid for å sjekke om jeg ble nervøs. Jeg så kanskje mer rolig ut enn det jeg var.

Turen til hotellet gikk med luftputebåten. Det tar en time lengre enn å ta helekopter, og prisen er 50 US dollar for båten, og 70 for helekopteret. Normalt ville man kanskje lagt til de 20 dollarne etter en så lang reise, men jeg svømmer bedre enn jeg flyr, så valget var enkelt.

Man blir kjørt i buss i ca 10 minutter, på en sandvei som absolutt ikke er av de bedre veiene. Men vi kom frem og båtturen gikk virkelig flott. Båten legger til 3 minutter å spasere fra hotellet, så det var bare å dra koffertene langs veien. Endelig var jeg fremme.


De neste dagene gikk til å besøke barna på barnehjemmet, gå i bryllup, ta med barna på strandtur osv. Vi møtte 4 nordmenn fra Haugesund, to av disse var jordmødre inne i landet, og de to andre var her for å besøke disse. Jeg var virkelig imponert over disse jordmødrene, og de hadde mye å fortelle. Virkelig hyggelige og gode folk!

Jeg ble også invitert hjem til Norges konsul og hans kone. Det var et helt uformelt møte, og vi koste oss med et par øl ute på balkongen. Det passet meg godt. Konsulen var imponert over hva vi hadde fått til. Ikke bare at vi hadde klart det, men også at vi hadde gjort det så raskt. Husk at det er ett år siden jeg var i Sierra Leone for første gang! Han sa det var virkelig godt jobbet, og det var godt å høre. Jeg fikk også svar på mange spørsmål, og han kom med noen gode råd for veien videre.

Her er noen bilder fra oppholdet. Bildene viser barn som fikk bamser fra Norge, sengetøy fra Sanitetsforeningen i Sandefjrd, barn og ansatte pyntet for bryllup, barna som koser seg på picnic på stranda, og noen av barna som tar oss med for å vise skolen sin.

[LN-MOW]

Gutta så ikke like begeistret ut for rosa sengetøy, men det er vel slik det skal være!

Så av Facebook at en gammel Swissair-kollega av meg nylig var der nede - en høy lys bønnestengel ved navn Ketil. Du støtte ikke på ham vel?

[EB]

Godt å høre at reisen gikk bra...alltid spennende å lese om turene dine til Freetown.

[imm]

Nei jeg traff ikke han. De eneste utlendingene jeg traff, var disse jordmødrene fra Haugesund, og en gjeng fra Røde Kors og Røde Halvmåne som bodde på samme hotell som oss.


Oppholdet var i sin helhet en stor suksess på mange måter.
Jeg fikk treffe barna og de ansatte, og fått bekretet at alt gikk bra. Jeg fikk møtt norges konsul, som ga meg motivasjon og som kunne bekrefte at de utgiftene vi har er i riktig størelesorden.
Jeg har som sagt hatt en hel del problemer med konsentrasjon og søvn etter forrige reise. Jeg var redd for å reise tilbake, men etter som dagene gikk ble jeg kurert for alt dette. Jeg følte ganske raskt at jeg ble bedre og bedre, og at jeg kunne reise hjem som en ny person. For min del ble oppholdet rene helsereisen, for psykisk helse.

13. april kunne vi sette kursen hjem igjen. Flyavgang var 2330, og mine venner og meg valgte hver vår måte å komme til flyplassen. De andre tok fergen, og måtte da forlate hotellet klokken 1300 (10,5 time før flyavgang). Jeg valgte luftputebåten og kunne være på hotellet helt til 18.00 men måtte betale mer for å komme frem.

Ting tar tid på flyplassen, både innsjekk og passkontroll. Det er vel ingen overraskelse at boardingkort og bagasjelapper skrives for hånd. De er ikke veldig up to date på Lungi flyplass.
Jeg trodde vi skulle fly 757 hjem også, men det viser seg at BMI flyer 321 et par ganger i uka. Den mellomlander i Spania for å fuele, men vi slapp det. Det var 101 personer ombord, og med max fuel kunne vi akkurat nå London uten fuel stopp. Reisen hjem tok rett i overkant av 6 timer. Jeg trodde faktisk at en 321 hadde lengre rekkevidde enn det.

Besetningen ombord var over all forventning dene gangen også. Men jeg var forundret over at de hadde tv skjermer i setene på økonomiklasse, men ikke på business. Hva i all verden er det for noe tull? For min del var det greit nok, jeg tok meg et par øl, og sovnet. De var greie og lot meg sove over frokost, noe jeg satte stor pris på. Jeg våknet en halv time før landing, og fikk da tilbud om mat, men jeg var så trøtt at jeg orket ikke. Frokosten tok jeg på Heathrow istede.

Hjemturen derfra gikk via København med SAS (321) og til Sandefjord med Widerøe. Begge flyene var nesten helt fulle, (49 ombord på WF). Jeg var heldig å få sete 0b fra København, og kunne nyte flott utsikt og hyggelig selskap fremme der. Tusen takk til hyggelige piloter for en flott tur!

Jeg er kjempeglad jeg tok denne turen. Det har vært bra på alle måter.
Jeg gleder meg nå til neste gang jeg reiser, og håper det blir om ikke alt for lang tid.


IMM

[Blubird]

Alltid spennende og interessant lesning disse Afrika-rapportene dine, imm. Du skal ha cred for den frivillige innsatsen!

[Martin]

De setene du har bilde av i siste posten kan vel ikke være economy-seter? 2-2 seating på en A321?

[imm]

Originally Posted by Martin

De setene du har bilde av i siste posten kan vel ikke være economy-seter? 2-2 seating på en A321?

Jeg fikk sete 13c ved innsjekk, men ombord ble jeg flyttet frem i business class. Veldig gode seter, og de kunne lenes tilbake mye lengre enn de setene de hadde på sin 757.

[LN-MOW]

Originally Posted by imm

Men jeg var forundret over at de hadde tv skjermer i setene på økonomiklasse, men ikke på business. Hva i all verden er det for noe tull?

Sjekket du armlenet?

[Martin]

Originally Posted by imm

Jeg fikk sete 13c ved innsjekk, men ombord ble jeg flyttet frem i business class. Veldig gode seter, og de kunne lenes tilbake mye lengre enn de setene de hadde på sin 757.

Da så .

Med fare for å gjenta andre: Veldig imponerende det du gjør, også det å faktisk reise ned dit etter hva som skjedde sist.

[imm]

Originally Posted by LN-MOW

Sjekket du armlenet?

Ja, jeg så ihvertfall ikke noe tv i armlenet, da er den i så fall godt gjemt. På vei ned så jeg ingen andre i business class som så tv, men de i økonomi derimot....

[JoeW]

Flott rapport, spennende reise!

[Tommy777]

Holdt pusten for at det gikk bedre denne gangen, meget gode nyheter at turen gikk bra.

Du skulle nok ha sett imellom setene (eller spurt flyvertinnene), der finner du nemlig TV skjermen. Det er ogsaa stroemkontakt paa BMI sine A321.

Sjekk skjermen paa ett av Farmer sine bilder: http://forum.flyprat.no/showthread.php?t=38627

[imm]

Tusen takk. Det var en spennende reise på mange måter.
Og litt dramatikk ble det faktisk denne gangen også.

Jeg var på vei i taxi til den norske konsulen. Et slåsskamp utviklet seg langs gata 100 meter forran bilen. Det var til å begyne med 3-4 menn, men før vi kom frem var det sikkert 7-8 i full fight. Da vi var helt ved siden av de, tok en av mennene opp en stor stein (anslagsvis et par kilo) og slår den skikkelig hardt i hodet på en annen. Blodet fosset ut, men jeg så ikke mer hvordan det gikk. Turte ikke se meg bakover. Disse folkene var fysisk borti bilen vår uten at sjåføren engang enset det. Han satt i telefonen Om mannen overlevde dette er usikkert. Det så virkelig ille ut.

Og siste dag da jeg skulle hjem fra barnehjemmet, gikk jeg inn i en taxi oppe på hovedveien. Jeg kom ikke lengre enn 50 meter før et par folk fra en gjeng gikk ut å stoppet bilen. De går til sjåføren og snakker, og jeg spør hva som skjer, og får følgende svar "trouble". Med hendelsen fra forrige tur friskt i minnet, var jeg ute av bilen på under et halvt sekund, og gikk raskt tilbake mot barnehjemmet. Hjertet banket hardt og fort akkurat da gitt.
Ellers var det helt uten dramatikk.


Her er et par bilder fra dagen på stranda:

[Fellowship]

Takk for rapporten din, og godt å lese at du har hatt en god opplevelse av å være der igjen, på tross av dramatikken du nettopp skrev om. Måtte det gode vinne!

[S. Holberg]

Fantastisk interesant lesing!
Flott report, og sier ikke nei takk til mer!

[imm]

Ja takk, jeg skulle velig gjerne tatt mange bilder på flyplassen der så dere kunne sett hvordan det er. Jeg tok kontakt med en ansatt, men han sa det var strengt forbudt å fotografere der, så da tok jeg selvfølgelig ikke sjansen på det. Det beste hadde vært å fått filmet litt faktisk, for lyden og kaoset får man ikke frem på et bilde. Kaoset er nemlig komplett!

Og meg gjennomsnittlig ca 4 avganger pr. dag fra flyplassen, er det grenser for hva man kan ta bilder av av fly

Her er en link til en videosnutt fra Freetown sentrum og ei strand en times kjøring utenfor byen. Det er ikke meg som har laget denne videoen. Livet i gatene er som dere ser ganske pulserende.

http://www.youtube.com/watch?v=i-awI2jQIOc

[Bizflyer]

Godt å høre at det gikk greit! Ikke værst med biz begge veier heller! Det synes jeg absolutt at du hadde fortjent!

BF

[Discus]

Takk for oppdatering fra langt sør! Artig med den videsnutten også, ga litt mer direkte inntrykk av stemningen der nede.

[LN-MOW]

Freetown står sammen med Monrovia, Lagos og Strømstad på skjærtorsdag nederst på feriemålslisten min ...