Etter knappe seks timer hos Tampa Airport Marriott sjekket vi ut, og stakk innom Deltas bagasjeservice for å høre om det var noe nytt om koffertene våre. Det var det ikke, dermed var det bare å gi de adressen til vårt neste hotell for levering og å ringe Sixts shuttle som dukket opp ganske raskt. En kort busstur senere var vi inne hos Sixt der jeg hadde bestilt en liten
SUV, men de hadde ingen inne og oppgraderte oss til en Volvo S60 istedet. Vi stoppet på nærmeste Ihop for turens første usunne pannekakefrokost før vi dro til det store shoppingsenteret i Clearwater for helt nødvendige innkjøp av klær. Marriott Clearwater Beach hadde vi vært på før, og da vi troppet tidlig opp klokka ett - innsjekk er egentlig ikke før klokka fire - ble vi oppgradert til bassengview og tiende og øverste etasje. Marriott tar ekstra betalt for disse rommene selv om de er av samme størrelse som resten av hotellet. Uansett var det dagens andre oppgradering, og det med bare sølvkort. Kanskje var vi ferdige med uflaksen for resten av turen?
Å neida, for denne gangen skulle jeg få mitt første møte med amerikansk helsevesen. Første kvelden tilbragte vi i bassenget der jeg bl.a. hoppet rundt med min datter på ryggen. Jeg kunne kjenne at den gamle løpsskaden i det ene kneet murret litt, men tenkte ikke så mye over det og gikk en lang morgentur på stranda neste dag. Utpå kvelden ble kneet mer og mer hovent og umulig å bøye, og om natta var det såpass smertefullt at det var vanskelig å få sove. Det var bare å innse at jeg trengte legehjelp for å komme over dette. I resepsjonen fikk jeg adressen til en klinikk som hadde søndagsåpent og etter en kort biltur var vi der litt etter klokka åtte som dagens første pasient. En drøy time senere ble jeg ønsket god bedring og sendt ut igjen med medisiner, krykker, en "restrainer" som holdt kneet i ro, og 200 dollar fattigere. En sprøyte hadde jeg også fått for å starte medisineringa. Pengene antar jeg at jeg får igjen på reiseforsikringa hos Gouda. Tilsammen hadde jeg vært i kontakt med ikke mindre fem hyggelige mennesker på klinikken, to i resepsjonen, en tekniker, en sykesøster og en lege. Alt i alt en bedre behandling enn jeg fikk hos fastlegen min for samme problem noen år tidligere. Bedringen gikk ganske fort og allerede utpå neste dag kunne jeg kaste krykkene, og restraineren ble lagt bort på dag nr fire. Men rimeligvis la denne skaden en demper på aktivitetsnivået for resten av oppholdet.
Utsikt fra balkongen i Clearwater Beach.
Og sånn ser det ut andre veien, nede fra bassenget.
Samtidig med dette var vi altså uten bagasjen vår i Clearwater Beach. Hver dag sjekket jeg status på nettet hos KLM, eller på telefonen hos Delta uten at det var noe nytt i saken. Mandagen vi skulle sjekke ut og dra videre til Orlando ringte jeg Delta på morgenkvisten og fikk høre at bagasjen var i Tampa, og skulle leveres på hotellet vårt senest klokka ett. Til samme tid fikk jeg utsatt utsjekken i resepsjonen, og vi tok det med ro på rommet fram til klokka tolv da jeg ikke gidda mer og fikk flytta posene våre ned i et oppbevaringsrom og foretok resten av ventinga nede i lobbyen. Ikke noe tegn til levering av koffertene våre, og vi kjørte derfor et ærend for å handle noen sko min datter hadde sett seg ut noen dager før. Da vi kom tilbake til hotellet var klokka allerede blitt tre, og jeg regnet med å kunne laste koffertene inn i Volvoen og sette avgårde østover. Men nei, ingen kofferter hadde blitt levert og jeg hev meg på telefonen til Delta igjen. Det damemennesket jeg snakket med nå hevdet at bagasjen vår fremdeles var i Tampa, og at vi skulle hente den selv på flyplassen. En litt mer amper WF-380 spurte tilbake om hun virkelig var sikker på dette, fordi jeg hadde da fått en annen informasjon samme morgen. Etter å ha konferert med noen kolleger kom hun tilbake og beklagde at jeg hadde fått feil informasjon i den første samtalen. Noen hadde sett adressen til Tampa Airport Marriott på tapsmeldingen, ikke giddet å sjekke dato og neste adresse, og regnet med at vi bare kunne stikke innom å hente sakene selv. Jeg kom til å tenke på en historie fra Vett og Uvett, der en kullseilt fisker klamrer seg til kjølen av båten i vind og bølger på Vestfjorden mens han tenker: -Jeg kan aldri noensinne huske å ha vært i så dårlig humør!
Og jeg kan ikke huske å ha vært så provosert av noen slags kundebehandling noen gang før. Men uansett hadde jeg tid til å kjøle meg ned på kjøreturen til Tampa, og da vi kom fram til bagasjeservicen hos Delta sto koffertene klare. Jeg tok koffertene uten noen videre diskusjoner, gryntet fram en takk og hev dem inn i bilen etter litt ompakking. Så kjørte vi videre østover til Orlando med kveldssola i ryggen og nyfunnen forståelse for hvorfor amerikanerne har med seg så mye håndbagasje på flyene.
Så hva skjedde egentlig med koffertene våre? Denne bagasjelappen tolker jeg dithen at de ble sendt til Tampa dagen etter at vi reiste, og altså tre dager før vi fikk dem utlevert.
Hvis dette stemmer, ruget altså Delta i Tampa på koffertene våre fra fredag til mandag.