Torsdag 26 Mars 16:40 KL621 AMS-ATL, Airbus 330-300 PH-AKB, Sete 38 H og J
Pushback på vår nye avgang var fem minutter etter oppsatt tid, dvs at i motsetning til forrige flight var vi ihvertfall i rute fra starten. Vi fikk etablert oss på setene våre, og kunne av flightinformasjonen se at beregnet ankomst Atlanta var senere enn at vi kunne klare å nå Tampa-flyet. Jeg regnet med at vi kom til å få ei natt i Atlanta istedet for den natta på Tampa Airport Marriott jeg hadde lagt ut sure Marriott-poeng for. Igjen var det lite vi kunne gjøre med det. Det var bare å lene seg tilbake og forsøke å nyte turen. Middagen var ihvertfall god, og underholdningssystemet gjorde jobben med å underholde oss, selv om min datter ikke var imponert over kvaliteten på skjermen. Ruta gikk tvers over Island, Grønland og Lake Erie.
Kabinen ombord på KLM's A330.
Middagen var kjøtboller og rødkål, nesten litt julemataktig for en nordmann. Men det smakte godt.
Fin utsikt til sørøstkysten av Island før skyene tok over.
Serveringen før landing var en pizzalignende sak med sardiner. Sikkert bra hvis du liker sardiner. Jeg tok en bit, og lot resten være. Desserten var svært god.
Landing i Atlanta ble klokka 2130. Ettersom vår avgang til Tampa skulle gå tre kvarter før dette var matematikken enkel. Inne på flyplassen var første stasjon de nye immigrasjonsautomatene som det er første gang jeg har prøvd. Det gikk svært glatt, og det neste var å stille seg i en kort kø for en rask sjekk av pass og kvitteringen fra automaten. Det hele tok omtrent et kvarter før vi var gjennom. Så langt alt vel. Så var det bagasjen. Der ventet og ventet vi ved båndet, helt til det stoppet å gå rundt og ingen flere kofferter så ut til å komme. Det var bare å innse at koffertene våre fremdeles var i Europa. Så da toget vi ut gjennom tollen og bort til transfer-desken til Delta der jeg regnet med å få overnatting og ny flight neste dag. Men neida, de hadde en avgang til Tampa klokka 2310 og vi fikk utdelt boarding-pass med beskjed om å kontakte utgangen for seteplassering og å vente til Tampa med å melde bagasjen savnet. Det førerløse toget tok oss bort til A-gatene, og vi vandret med freidig mot til utgangen vår forbi butikker som enten var stengt for natten eller var i ferd med å stenge. Likevel var det mange passasjerer i terminalen.
Vi kom fram til utgangen en halv time før avgang der en 737 sto og ventet, og ble tildelt 22C og E, det nærmeste de klarte å plassere oss. Mens vi satt og ventet på å komme ombord, kom det en beskjed over høyttaleren at pilotene var forsinket inn fra New York, og ny avgang ville bli klokka 2350.
Torsdag 26 Mars 23:10 DL1758 ATL-TPA, Boeing 737-900ER N803DN, Sete 22 D og E
Omsider kom pilotene og vi fikk gå ombord i siste boarding-gruppa. Jeg har aldri sett så mye og så svær håndbagasje på noen innsjekking før, og mange måtte sjekke den inn ved flydøra. Likevel var alt av bagasjehyller fylt opp rundt setet vårt. Mannen som satt i 22D fikk jeg overtalt til å ta mitt tildelte sete 22C, dermed fikk vi sitte sammen likevel. Det satt en ganske røslig kar ved vinduet i 22F og jeg skjønte raskt at det ville bli trangt for meg i midtsetet. Dermed kommanderte jeg min datter dit, og det ble bra med plass for alle tre, selv med håndbagasjen vår under stolen foran. Jeg syntes denne 737-en virket ekstra lang, og en sjekk av sikkerhetskortet viste at vi faktisk var i en 900ER. Så fikk jeg ihvertfall logga en ny flytype ut av alle disse forsinkelsene.
Ombord på N803DN.
Vel på plass ble det en del venting ved gaten før vi kom i bevegelse, og vi var ikke i lufta før klokka var blitt omtrent halv ett. Litt over en time senere var vi nede i Tampa etter en turbulent tur der setebeltelysene hadde vært tent hele tiden. Så ventet vi tålmodig ved bagasjebåndet som vi hadde fått beskjed om i Atlanta, men jeg hadde ikke regnet med å se koffertene våre her. Da det så ut som det ikke kom flere kofferter stilte jeg meg i en kort kø hos Deltas bagasjesenter, og fikk etter litt venting registrert bagasjen vår som savnet. Så sent på natta som det hadde blitt var jeg ihvertfall glad for at jeg ikke hadde leiebil før neste dag, og vi gikk gjennom en terminal der alle butikker var stengte for lenge siden og bort til Marriotts resepsjon. Turens siste venting ble gjort bak en golfspiller som sjekket inn før oss. Jeg har igrunnen alltid syntes golf ser kjedelig ut, men akkurat der og da var jeg svært fiendtlig innstilt til hele sporten og alle dens utøvere og de latterlige buksene deres. Endelig ble det vår tur, og vi kjøpte også tannbørster og tannkrem i resepsjonen før vi ble tildelt rom, og klokka ble 0245 før vi fikk låst oss inn der, ganske mett av både venting og reising. Utenfor vinduet var det mørkt og det blåste og striregnet. Men det var bare å finne senga og besvime i den. Mye bedre rom, bedre senger og mer plass enn hos Scandic Gardermoen, ihvertfall.