Innholdet er nachochips med tilhørende dipp, kjeks og kremost samt sjokolade til dessert. Smakene er helt innafor for en sulten nordmann på tur. Men det er klart, det skriker ikke et fullverdig måltid av dette. Utsikten er derimot glimrende på 34.000 fot denne ettermiddagen i desember:
Skitne vinduer på denne maskinen, men jeg forsøker meg uansett med et bilde av vingen:
Megan tar virkelig vare på meg. Hun spør hele tiden om jeg vil ha noe å drikke, eller mer snacks. Jeg finner ut at jeg trenger Cola for å holde meg gående, og dermed blir det sånn.
Påfyll 1:
Påfyll 2:
Påfyll 3:
Hun sier også at om det er noe annet hun kan gjøre, må jeg bare gi beskjed. Med en eneste gang glasset mitt nærmer seg tomt, er hun på plass med påfyll uten at jeg må spørre. Det er deilig å føle at man ikke er til bry.
Etter hvert går turen mot slutten, og nedstigningen mot Chicago starter. For dere som er nysgjerrig på beinplassen, kan den også se ut som dette:
Maskinen dumper ned på O`Hare, og vi venter et par minutter før gate E8 blir ledig for oss. Megan tar meg i hånden, og jeg får store mengder komplimenter for navnet mitt før jeg forlater maskinen. POKKER at jeg ikke spør om nummeret hennes, århundrets tabbe!
Deretter er det bare å finne ut hvor neste flight skal gå fra. Tavlene sier B12 for UA 741 til San Francisco, som i tillegg er meldt å være i rute. Ikke verst United! Jeg sjekker først ut hvor B12 ligger, og finner deretter nærmeste United Club i forhold til denne. Med ankomst 20 minutter før oppsatt rutetid fra Halifax får man ekstra tid i loungen. Damen i skranken ønsker hjertelig velkommen, kombinasjonen av First og Star Gold gir få protester.
Beinstrekketesten får godkjent den.
Selv om det er travelt i Chicago, finnes det ledig plass i loungen.
"Matutvalget" er elendig. Noen bananer, kjeks, peanøtter og gulrøtter er ikke rare greiene. Dere kan vel bedre enn dette United? Internettet vil heller ikke koble seg opp før jeg er nesten på vei ut av døren. Uansett, stillhet er herlig og fine toalettfasiliteter trekker opp.
Etter hvert tasser jeg bortover til gate B12, der folk allerede er stilt opp i forhold til boardinggruppene man angir. På dagens avgang er det 5 pax med Global Service status, der én av dem er sidemannen min i 1D. Flyet er for øvrig 100 prosent fullbooket, med mange på venteliste grunnet dårlig vær i San Francisco med tilhørende kansellerte avganger.
Jeg kommer meg dog om bord blant de 10-15 første, og finner 1F. Her har jeg to vinduer til disposisjon, noe som man alltid setter pris på. Beinplassen da.
Den mannlige flyverten tilbyr å henge opp jakken min, noe som jeg takker ja til. De kan dette med personlig service, nord-amerikanere. Den eldre kvinnelige purseren spør vennlig om jeg ønsker noe å drikke. Det ryker en ny Cola for å holde seg våken. Kapteinen informerer om at vi blir 17 minutter sen ut fra gate, på grunn av restriksjoner i luftrommet i San Francisco. De er enda ikke ferdig med å laste bagasje, slik at det passet vel bra.
Jeg kommer i prat med sidemannen, som er en trivelig amerikaner og en typisk amerikaner på flere måter. 17 minutter etter rutetid pusher vi ut fra gate, og køen for take-off er heldigvis ikke den lengste. En flott Airbus 330-200 fra Aer Lingus tar av mot Dublin før det blir vår tur. Airbus 320-maskinen snirkler seg oppover i skylaget, før den eldre kvinnelige purseren starter serveringen. Med Global Service-medlemmet ved siden av meg starter alltid serveringen hos oss.
Det blir først drikkeservering, og jeg tar nå Sprite for avvekslingens skyld.
Måltidet på denne avgangen er ikke det store på grunn av sen avgangstidspunkt. Jeg fikk dessverre ikke tatt noe bilde på grunn av mørk kabin, men forsøker meg med en beskrivelse: Nachochips med tilhørende dipp (samme som i snackboksen på forrige strekning) samt en hovedrett som består av oliven, fetaost, aubergine, paprika og couscous. Selv i europeisk målestokk er ikke dette noe man blir mett av, men jeg kompenserer med mer brus. For øvrig kom purser rundt med de berømte pretzelsene før hovedretten kom på bordet.
Litt informasjon fra flighten.
Siden bilde av maten mangler, måtte jeg trå til og få tatt bilde av beinplassen med setet i nedfelt posisjon. Denne er godkjent for en tur på under fem timer, definitivt bedre enn
SAS Plus:
Ikke det beste bildet, men bare for å gi dere et inntrykk av romfølelsen med 2+2 i en Airbus 320.
Både kabinbesetningen og karene fremme i cockpit varsler om en heftig nedstigning mot San Francisco, men den store turbulensen lar vente på seg. Har man vært med Widerøe i Nord-Norge på en god vinterdag, er ikke dette mye å skryte av. Det er kanskje frisk turbulens i to minutter, før det hele roer ned. Absolutt ingenting å være nervøs for, jeg er på grensen til skuffet. Velkommen til San Francisco, som på dette tidspunktet ser mer ut som Bergen for mine øyne.
Jeg sniker meg også til et siste bilde av lenestolen:
Man feirer visstnok jul mellom palmene:
Da gjenstår sjarmøretappen hjem til Norge, med SK i Biz førstkommende onsdag. Stay tuned for fortsettelsen!