Hovedretten blir bragt frem, jeg velger som vanlig fisk – Brutus går for en skikkelig biff – estetisk kommer Brutus best ut av det, biffretten ser rålekker ut og er flott presentert, laksen ser noget daff ut, men man skal som kjent ikke skue hunden på hårene: smaken er perfekt. Gudbedre, er dette mulig? Ombord i en flymaskin? Ja, det er visst det. Et utvalg ost kommer etterhvert på bordet, og deretter: to iskrem til hver. No kiddin' ! Både Brutus og jeg selv er i himmelen, bokstavelig talt. Samtidig klatrer vi videre, etter å ha brent av fuel (og kalorier?) – skjermen forteller oss at vi har nådd FL360. Jeg ser med gru frem til ekstra økter på tredemølla for å få kaloribudsjettet nogenlunde i balanse igjen. Brutus er fra naturen side utstyrt med høy forbrenning og er tynn som en strek, til tross for hyppig sjokoladeinntak – en egenskap jeg dessverre ikke deler.
Jeg takker CA for maten og gir samtidig komplimenter for det hele. Kanskje er det crewet, hvor en ung (og riktig så søt) brunette står for servering, mens de litt eldre står for “management” - så langt har flyturen vært en positiv opplevelse. Slik som denne bransjen er, hvor det kuttes overalt – og mang en CA godt husker hvordan ting var tidligere, før “they took away everything” - og skjemmes over dagens produkt: som reisende SKAL vi gi komplimenter når produktet oppleves som bra. Jeg bestiller en cognac og kaffe til både Brutus og meg selv, og stopper den eldste CA'en som går forbi – hun må minst ha vært med United siden første verdenskrig: “er du klar over at det produktet dere trakterer oss med her – det skal dere være stolte av?” Jeg begrunner det hele med god service og servering som er en etasje eller to over det jeg har opplevd i C-class hos både SK og LH. Hun lyser opp – og responderer med at hun er glad for å høre tilbakemeldingen, bringer den videre til sine kolleger – hvorav opptil flere stopper ved setet mitt og sier “thank you”. Tydelig at jeg traff en blink der. Det koster så lite, og så lenge det er en ærlig tilbakemelding, skulle det bare mangle. Både Brutus og jeg selv er storfornøyde.
Årsaken til et sørlig rutevalg - greit å slippe 160 knop motvind over havet.
Kort tid etterpå foretas den kreative vi-sperrer-adgangen-fremover-med-trolleys, og det foregår et bytte av klovner i manesjen – eller i hvert fall crew på flight deck. FC inntar setet på den andre siden av midtgangen, som han overtar etter tissekapteinen – nå skal det hviles. Jeg benytter anledningen til å spørre hvorfor vi dro såpass langt sørover før vi “plukket opp” storsirkelkursen mot
EWR – denne gang er jeg kun i passasjermodus og har ikke selv tatt meg bryet med å sjekke værkartene for nord-Atlanteren. Jo, sier FC med et smil – for å få minst mulig turbulens på turen over. Gårsdagens tur til
OSL hadde visst vært mer enn interessant, og de samme jetstrømmene lå fortsatt på stedet hvil. Han ville derfor gå lengre sør og unngå den verste ristingen. Dagens routing tar oss følgelig godt sør av både Island og Grønland, vi vil få landkjenning omtrent ved St. John's. Vi småprater litt videre før han småironisk sier at han skal hvile - “men, som du vet: jeg får ikke sove her. Jeg får se en film og late som om jeg hviler”. Jeg kan ikke klandre ham for det: filmutvalget ombord er godt, men er (dessverre) identisk med det som fantes ombord da kursen gikk mot Honolulu i februar.
Så er vi altså midtveis over Atlanterhavet. Crewet er langt mindre stive i snippen enn det jeg har opplevd hos Lufthansa – foretrekker det absolutt slik. TR er påbegynt, det er på tide å lene stolen godt tilbake, finne frem fjernkontrollen – og se film. Brutus sitter for lengst og knasker potetchips, nipper til cognacen (“fin, denna her!”) og har i løpet av et par timer klart å venne seg til livet på C-class. Jeg har vel sagt det tidligere: slikt pleier ikke å ta lang tid...
En flik av Uniteds eco-skies-satsing.
Et lite stykke inn i
Smaugs ødemark kommer den gode og varme sjokoladekjeksen, servert med et smil. Jeg tar i mot to, en på vegne av meg selv og en for Brutus, som allerede er godt inne i drømmeland. Apropos drømmeland: setet lar seg ikke legge flatt. Katastrofe! Legger merke til at fotskammelen ikke kommer frem, og tenker at det ene sikkert er avhengig av det andre. Drar godt i den og løfter den manuelt, og vips så virker flat seng-knappen. Jeg får be CA om å fylle ut en cabin snag-report.
Jeg velger å fylle ut tolldeklarasjon før jeg gyver løs på resten av filmbiblioteket. Kjenner at jeg må konsentrere meg et par prosent ekstra – tydelig at det er ekte saker, de drikkevarene som United serverer. Bra. I det hele tatt: dette ER bra (og, ja: jeg er kjent for å være kresen. Kritisk. Noen påstår til og med negativ, men det er fordi de selv ikke har evner til å forstå forskjellen på (høyst) berettiget kritisk og negativ).
Tsk, tsk. Toalettet der fremme har selvsagt ikke utsiktsvindu eller danseplass. Slikt synes jeg er litt kjedelig, liker å ha litt plass og privat sfære. Merkelig nok heller ikke utplassert munnskyllevann, kun beger. Amenity-kit inneholdt dog tannbørste og -krem, som forventet, så Karius og Baktus blir holdt greit nok i sjakk.
Brutus har fått seg en blund, og turen har i det store og hele gått veldig greit. Ikke noe problem å slå i hjel litt over åtte timers reisetid når servicen er så god som den har vært her. Ekstra traktering med både vann og vin til filmen, i tillegg chips og varm cookie – og jeg har sett enda en film som har spart meg for å betale en kinobillett eller Altibox-filmleie på hjemmebane.
Over St. John's, Nova Scotia og Boston er ikke turbulensen lenger light, den er godt inn i moderate-land. FC Sølvrev kommer på PA og beklager det hele mens FSB igjen kommer på med et pling. Visstnok er det ikke noen vits i å descende ennå heller, da det er PIREPs om tilsvarende forhold i hele området, i alle relevante høydeskikt. Så vi blir bedt om å holde ut en halvtimes tid, og noe valg har vi vel egentlig ikke. Jaja, jeg har opplevd det langt verre. Tenker tilbake på opplevelser inn til Sørkjosen, Hammerfest og Honningsvåg – hvor forholdene tidvis var godt inne på feil side av kriteriene for severe turbulence, dvs. “unable to control the aircraft”. Det er greit å kjenne at man lever, men det får være grenser. I mellomtiden har også Smaug stukket av i et relativt dårlig humør, og hvordan det egentlig går – ja, det er vel bare å vente på oppfølgeren og den endelige slutten på historien. CA får også klar beskjed om å sette seg ned, 1H20M før forventet ankomst til
EWR. De kommer straks på PA og beklager fraværet av service og begrunner det hele med hensyn til egen sikkerhet. Har ingen problemer med å akseptere det. Også når jeg selv er på jobb, må sikkerhet prioriteres fremfor service. Veien til FSB-knotten rett over styrmannens venstre nesebor er relativt kort når man ikke er helt sikker på forholdene litt lenger frem i løypa. Dessverre er det enkelte kolleger som frykter å bruke den knappen mer enn høyst nødvendig. Selv er jeg mer redd for å komme på forsiden av riksavisene, akkompagnert av skrekkbilder av passasjerer og besetning som ligger og flyter oppunder taket – tett fulgt opp av overskrifter som “monsterturbulens”, “dødsturbulens” og lignende (for ikke å nevne de fryktede lufttomme rom – de er visst fryktelig skumle, har jeg hørt). Better safe than sorry. Hører at autothrottle drar N1 pent tilbake mot flight idle og kjenner at vi går inn i en ganske markant descent. Få minutter etter at vi har forlatt FL380, forteller skjermen at vi er nede på FL240 og fortsatt descending – og sirkuset roer seg i FL160. En heller tørr varm-klut blir utlevert, den har nok ligget og dampet av seg en del fuktighet den halvtimen turbulensen har vart. Ser på AVOD-”flight info” at vi flyr en diger bue vestover, deretter sørover, så østover igjen – rett og slett en stor “D” - før vi setter kursen mot
EWR igjen. Det blir tid til rask servering av en enkelt wrap-rett (for all del: verken servert i plast eller papp). Helt greit, vi er straks fremme i New York og skal haste videre til neste flight.
Varm wrap - intet å utsette på den. Smakte faktisk veldig bra.
Leser i UAs inflight-magasin “HEMISPHERES” om deres eco-skies og gjenvinning av kopper & plast, samt strategier for å redusere drivstofforbruket. Fint å se at UA gjør
NOE for å redusere sitt miljømessige fotavtrykk.
Ankomst
EWR, 15 minutter å vente på passkontroll. Bagasje med PRIORITY-tag kom raskt, videre gjennom toll og til re-innsjekk av bagasje. Ny
TSA-securitysjekk. Når det omsider var tillatt å slå på telefonen igjen (hvorfor varierer dette fra flyplass til flyplass i USA?), tikket det inn epostmelding om at UA365 til
BOS med opprinnelig avgang kl. 16.47 var forsinket til kl. 18.00. Greit nok, vi fant United Club – og det hadde mange andre gjort også. Visstnok dårlig være på den nordlige delen av østkysten. Bladde opp PC'en og fant fram IPPC, sjekket kartet for nord-Atlanteren – og fant at FC Sølvrev gjorde et godt valg da han valgte en sørligere rute over havet. Alternativet hadde vært å brenne fuel i opptil 160 kts motvind. Boston-M
ETAR melder om lavt skydekke, heftige regnbyger og kraftig vind, til dels også med wind shear. Dette skal bli interessant.
Ettersom tiden går og flystøvet sitter på kroppen velger jeg å sette meg opp på køen for å få en kur mot flystøv. Altså en dusj. 20 minutters ventetid, hvor en kald “husets øl” skylles ned av både Brutus og meg selv. Får tildelt kabinett for brusebad og kjenner at varmt vann i mengder bidrar til å løse opp stive skuldre og fjerne all verdens riffraff-støv fra flyreisen. Klar til ny dyst.
(forts.)