Så var spørsmålet om vi skulle fortsette enda lenger nord, i retning av Broome. Det betød milevis med kjøring gjennom en nådeløs og brennhet ørken,
Great Sandy Dessert. Det betød også en viss risiko for å bli sittende fast i en tyfon, som ofte legger veier under vann og skaper større skader på denne årstiden. Vi fulgte nøye med på værmeldingene og vurderte det som forsvarlig å kjøre den lange veien opp til kystbyen Broome.
Tørke, varme og få skyggesider ga ikke særlig inntrykk av at store vannmengder og oversvømmelser kan true dette området, selv om det faktisk er en realitet. Synet av svidde landskap, vel vitende om at veien kunne bli stengt i løpet av uka fordi den sto under vann, vitner bare om hvilke ekstreme krefter denne regionen utsettes for. Ferden gjennom Great Sandy Dessert var lang (og heldigvis tørr), og den lengste distansen mellom to bensinstasjoner var 27 mil – uten ett eneste hus eller menneske å se i mellom.
Broome beskrives som et friskt pust som venter i enden etter den milelange reisen gjennom ørkenen.
Cable Beach er i verdenstoppen, og byen har en del butikker, kafeer, restauranter og museer. Jeg synes imidlertid at reisen til Broome i seg selv var mer spennende enn destinasjonen. Australiere selv beskriver det å kjøre gjennom ørkenen som gørrkjedelig – for meg, som er vant med brøytekanter og svingete fjellveier, var det eksotisk og spennende. Broome opplevde jeg som ganske kjedelig og død, selv om stranden var helt fantastisk. Nå skal det sies at vi besøkte Broome i lavsesongen. Dette er såpass langt nord at det er best å reise hit i den australske vintersesongen (norsk sommer), da temperaturen er lavere, rundt 20-25. Nå, i desember, var den ikke en grad under 35, og selv havtemperaturen stanget opp i 30-tallet. Faren for livsfarlige maneter og saltvannskrokodiller gjorde dessuten badingen til en svært begrenset aktivitet i den nærmest uutholdelige varmen. Etter min mening var det bedre lengre sør, der havtemperaturen var litt friskere og det ”bare” var hvithai utenfor korallrevene å bekymre seg for.
Lavsesongen gjorde imidlertid hotellene billige, og for 700 kroner natten tok vi inn tre netter på
Broome Beach Resort der vi fikk en flott leilighet med stue, kjøkken, soverom og bad med vaskemaskin. Utenfor var det et forfriskende svømmebasseng, og et par minutter nedenfor lå stranden.
Jeg sørget selvfølgelig for å foreslå en strandtur etter å ha fulgt med på Virgin Australia og Qantas på radaren, som flyr vinge mot vinge mellom Perth og Broome. Jeg måtte jo ha med meg liksom-St. Marteen-landingene:
Noen dager i Broome var nok. Luftfuktigheten var høy og lysten på å oppleve mer av Australia meldte seg. Vi tok derfor fatt på en lang reise sørover, denne gangen gjennom
Australias Golden Outback via Great Northern Highway. Den er øde, men også her er det flere stopp, og vårt første ble
Kalijini National Park.
Baksiden ved Great Northern Highway er tungtransporten mellom Perth og Port Headland og all gruvedriften i nord. På vei nordover hadde vi kjørt langs kysten og sluppet unna mange vogntog, men det er annerledes når man kjører innlandsruta. Dette forsinker noe, og gjør at det ikke alltid bare er å cruise i 120-130, for når disse kommer må man faktisk ut i grøfta for å gi plass!
Samtidig er det et par hyggelige stopp nedover, blant annet den historiske
Cue.
Etter hvert endret omgivelsene seg betraktelig, og vi passerte Perth og satt kurs sørover, til det såkalte
South Western Corner. Denne regionen er mest kjent for sin vinproduksjon i Margaret River, men byr også på gourmetmat og fin natur. Den største – og første – forskjellen jeg merket meg var trangere veier, kortere distanser og flere trær.
Vi besøkte flere vingårder og smakte mange gode produkter.
Margaret River er spesielt fordi det jevnt over er et godt klima for vinproduksjon. Det er derfor ikke er noe som heter gode eller dårlige årganger her nede. Vin fra denne regionen preger ”the upper market” av vin i Australia og er kjent internasjonalt.
Men de har også flere gode mikrobryggerier:
For ikke å snakke om mat. Her fra Knee Deep i Margaret River:
Naturen er også flott her nede. En god del friskere enn i nord, men like vakkert. Her fra
Augusta, helt i det sørvestlige hjørnet. Naturen – og temperaturen – gir assosiasjoner til norsk sørlandsidyll.
Etter noen dager i sør var det på tide å levere bilen tilbake i Perth, som bare lå noen timer nord for denne vakre og velsmakende vin- og matregionen.
Reisen gjennom Western Australia hadde vært uten sidestykke. For en natur. For en verden! Distansene var enorme, men det gikk overraskende bra, minus én punktering ute i ødemarken en tidlig morgen. Forholdsregler er viktig å ta når man ferdes i varme og øde områder; vann, bensin, kart, mat og telefon (selv om det ikke alltid er dekning) er åpenbare nødvendigheter. Ta for all del ikke sjanser når det gjelder vær eller distanser i WA, men ikke la begrensningene hindre deg i å nyte hva denne fantastiske diamanten av en verdensdel har å by på.
De tre, nesten fire, ukene i denne sandkledde staten tok slutt i Perth, med en fuktig kveld på byen sammen med gode venner som bor i byen. Dagen etter gikk reisen videre, og som nesten alle dager de siste ukene, skinte sola også ved avreise, og understreket bare hvor fantastisk deilig denne delstaten er.