Kuching er i seg selv ikke verdens navle. Byen har ca. 170 000 innbyggere og jeg ble overrasket over hvor liten byen var. Riktignok er ikke november høysesong, da det delvis er regntid rundt Sør-Kina-havet, men jeg hadde kanskje ventet et enda mer yrende liv her. Byens navn betyr ”katt” – dette kommer tydelig frem i kattemuseum og kattestatuer rundt i byen.
Hotellet, Harbour View Hotel, var en god base, og tilbød helt greie rom for 300 kroner natten, ekskludert frokost. For den som foretrekker mer luksus, finnes både Hilton og Pullman like i nærheten, og for den som er på budsjett er Kuching en hyggelig by med mange mindre gjestehus i bykjernen. Men det var ikke byen jeg var kommet for å se. Jeg har lenge vært fascinert av hvor mangfoldig dyrelivet er i tropiske strøk, og jeg gledet meg veldig til å se det på nært hold. Det er mange muligheter for dagsutflukter fra Kuching, og flesteparten er organiserte. Prisene varierer veldig, men det er ikke spesielt billig. Man kan spare mye på å reise selv, men ikke alle steder er like tilgjengelige eller lett å vite om.
Et orangutangreservat like utenfor byen er et naturlig stoppested for mange. Orangutangen på Borneo er utrydningstruet, blant annet som en følge av vekst i palmeoljeindustrien. Dette er en vanskelig problemstilling i både Malaysia og Indonesia, der palmeolje representerer en av de aller viktigste eksportvarene. For landene er det avgjørende med økonomisk vekst, og med en enorm etterspørsel etter palmeolje fra hele verden, er det liten tvil om at inntektene fra denne råvaren spiller en stor rolle for landenes økonomi. Taperen er orangutangen. Den enorme avskogingen palmeoljeindustrien krever, truer flere dyrearter og er dessuten ikke et ubetydelig klimaproblem. Å si nei til palmeolje er derfor viktig i et klima- og miljøperspektiv. Utfordringen er å finne en balanse mellom vern av regnskog og truede dyrearter, og hensynet til økonomi.
Debatten om palmeolje handler likevel om mer enn klima og økonomi; den handler også om påvirkning på helse, men et flyforum er neppe rette arena for å strekke den strikken noe særlig lenger. Det var uansett veldig interessant å lære mer om dette, og fint å se et stort engasjement knyttet til å bevare orangutangen.
Jeg anbefaler også noen dager i
Bako National Park, som ligger nord for Kuching, helt ut mot kysten. Nasjonalparken er tilgjengelig med båt, og tilgangen avhenger av høyvann. Her ute er det mulig å overnatte i en slags leir, med ganske primitive hytter og en liten matsal lengst ned mot havet. Beliggenheten er flott, og turmulighetene rundt i nasjonalparken er mange. Noen av stiene rundt i nasjonalparken tar opp mot åtte timer å gå, og det er krevende i et tropisk klima. Det er mye opp og ned, men mellom trærne ligger bortgjemte strender, utsiktspunkter og friske bekker. Noen dager ute i nasjonalparken gir et veldig godt innblikk i regnskogen på Borneo.
Det er mulig å reise videre fra Sarawak, med Kuching som utgangspunkt. Har du tålmodighet, er det mulig å kjøre buss, og har du mot, kan du leie bil. Standarden på veien varierer, men rundt de større byene er det bra. Problemet er ofte jordras som en følge av kraftige regnskyll, og det kan selvfølgelig by på en del utfordringer for landeveisreisende. Det er også mulig å fly videre oppover. Både Malaysia Airlines og AirAsia har rimelige billetter til flere destinasjoner langs kysten, inkludert Brunei og Kota Kinabalu.
Jeg var på min side klar for strandliv, og hadde bestemt meg for å finne en paradisøy. Det var nå jeg hadde muligheten. Jeg ville ha paradis, og brukte derfor mye tid og nattesøvn på å komme frem til det rette.
Først kikket jeg på Togean-øyene, som ligger like ved Sulawesi, Indonesia, to grader fra ekvator. Disse skal være fantastiske, men etter research på det ene og det andre forumet, TripAdvisor og en haug med reiseblogger, fant jeg ut at mange hadde oppfattet det som en nedtur å komme ut dit. Med tanke på at det var en krevende reisevei ut til øyene, tok jeg ikke sjansen. Et alternativ var Sulawesi i seg selv, men jeg var ute etter det mer bortgjemte; Sulawesi er ganske tilgjengelig, og jeg kunne rett og slett ikke ta sjansen på å havne på en strand med barer og diskoteker fem meter unna. Jeg ville ha stillhet, og kanskje en liten dose kultur på en bortgjemt øy? Det tok med andre ord tid for meg å komme frem til det rette, og ved avreise fra Malaysia var ingenting annet enn to flybilletter videre bestilt.