Én natt på det perfekte og ensomme hotellet fikk holde, og neste dag hoppet vi på en behagelig VIP-buss (med karaoke, servering og underholdning - og aircon!) til Yangon. Motorveien ned dit er rett som en strek, og fem timer senere rullet vi inn i den gamle hovedstaden. Her ble det tre netter på et elendig hotell midt i sentrum.
Her er bilder fra gatevandring i Yangons varme:
Byen er variert. Downtown og særlig områdene ned mot havnen/riverside, er skittent. Folk spytter, søppelet flyter og det er en del fattige barn som tigger. Men det er samtidig herlig eksotisk. Gatene er fylt opp med all slags selgere: Frukt, grønsaker, kjeks, stekt ris, kalde drikkevarer, kaker, solbriller, kjeler, blomster og tobakk. Ikke turistifisert, men et skikkelig stykke Asia. Det er et yrende liv, og lett å finne noe å spise. I varmen kan det være både slitsomt og krevende, men egentlig er det veldig fascinerende, særlig siden det ikke er alt for mange turister, slik det vanligvis blir i store byer.
Ellers kan Yangon by på flotte parker, og - som bildene viser - en stor og fantastisk pagode det er verdt å besøke. Jeg likte meg ganske godt, til tross for at noen bydeler var mer tiltalende enn andre.
Jeg kjøper nesten aldri suvenirer, men da jeg så hovedkontoret til det nasjonale flyselskapet, kunne jeg ikke dy meg. Jeg gikk inn og spurte om de hadde modellfly til salgs. Det hadde de ikke, men på grunn av min interesse ble jeg gitt en kopp med flyselskapets logo på, som en gave. Det setter en flyentusiast selvsagt pris på. Ramlet også over denne maskinen i en av byparkene, der et par vakter viste meg rundt helt gratis:
Jeg vil også nevne training-restauranten jeg var på. Dette er en type restauranter der ungdom som enten er dropouts eller har andre vansker i livet får en ny mulighet, og går på en slags kokkeskole. Om kveldene jobber de på restauranten. Jeg var på tilsvarende i både Siem Riep og Phnom Penh, men dette var den desidert beste, rangert veldig høyt på Trip Advisor. Navnet er Shwe Sa Bwe.
Det eneste problemet var at taxisjåførene nesten ikke gidder å kjøre hit. Det er tross alt 8 km utenfor sentrum, og det mener de er veldig, veldig langt, og et forferdelig ork. Etter fire-fem forsøk fant jeg en som ville ta turen, og ifølge han kom det til å bli ”very, very expensive” – og ja, hele 35 kroner måtte jeg ut med da vi rullet inn foran restauranten.