Ved landing ca 15 minutter sent ble non-connecting pax bedt om å bli sittende, slik at alle som skulle videre kom seg av. Av kom jeg, og fant gaten til Tortola,
EIS – hvor en trang ATR72 skulle ta meg – her var det ikke snakk om knyttnevetest – og setene reclined ikke… Heldigvis snakker vi om en halvtimes flytur, uten noen servering. Ombord var det nok en gruppe kids som skulle på en sailing camp, samt litt diverse familier – og uten å bekjenne alt for mye reality-titting, satt en av familiene fra The Real Housewives of
NYC ved siden av meg – og barna var ennå verre behaved i virkeligheten…
Ellers ble landing cards utdelt underveis – første gangen jeg kunne skrive ”analyst” i feltet for occupation – dog var det et annet problem, jeg ante da vel ikke noen adresse eller navnet på selskapet båten vår går i charter hos het… Lot det stå forholdsvis tomt, etter litt skriblerier, og satset på at det skulle gå fint…
Vel fremme skynder jeg meg inn mot terminalen og ender vel faktisk som #2 i passkøen, foran ungene på sailing-camp. Og her blir skjemaet nøye ettergått, hva var adressen og navnet på shipping-selskapet, sa jeg?! Den store, kraftige negerdamen ser oppgitt på meg, og jeg svarer som sant er, ”I have no idea! My family are meeting me right outside here!” – hvorpå hun brysk pager AAs representant, og ber meg gå tilbake til AAs backoffice før passkontrollen… Etter å ha jobbet med pass- og visumproblematikk selv, kunne jeg ikke tro at jeg hadde misset dette, og så for meg retur med første flyet morgenen efter som Inadmissable…
Neida, men AA-rep’en kom, og ba meg beskrive min mors utsende, og gikk ut i ankomsthallen, fant henne, og fikk adressen… Og så fikk jeg komme inn i det Dronningens rike igjen…
Uken ble deretter tilbrakt på familiens catamaran, og man begynte å komme ned etter et år med hektisk skolegang… Svømming, snorkling, og konsum av lokalt rum oppsumerer i grunnen uken godt. Lite bilder herfra, men noen inntrykksbilder av blått vann og slappe dager:
Etter vel en uke var det på tide å komme seg til USA. AA har en avgang grytidlig, kl 7:20, noe jeg selvsagt ønsket å unngå, så booket neste, klokken 12:50pm… Nå skulle det dog vise seg at en avgang 12:50 ”screws up the sailing”, i tillegg til at mor hadde booket to av mine brødre inn på 7:20-avgangen – dermed skulle visst jeg også til flyplassen samtidig… Heldigvis hadde jeg jo fleksible billetter, og var her rukket å bli AA Gold, så satset på å kunne standby på den tidligere flighten… Dog forsøkte Ms. AA-agent å charge meg, men etter å ha spurt om det ikke var slik at min fare bucket og AA Gold skulle waive det, gikk det fint. Videre fra
SJU kunne hun ikke hjelpe meg, men pga. toll må jo bag uansett ut, så var ikke så bekymret for dette. Fikk sete på denne flighten allerede ved check-in, og gikk så for å betale mine 20 USD i Passasjer- og sikkerhetsavgifter til flyplassen. Ellers hendelsesløs flight, tilsvarende på vei bortover.
I
SJU entrer man USA igjen, og her viste det seg at SecureFlight og APIS og hva det nå måtte være nok har forholdvis god kontroll, immigrasjonsoffiseren lurte på om det stemte at jeg opprinnelig skulle vært på et senere fly. Joda, det er helt riktig, sa jeg – alt var i orden (selv om han voided et allerede utgått visum fra tidligere med et stort, stygt stempel) og jeg slapp inn. I stedet for å droppe av bag’en rett etter custom ønsket jeg jo å standby på tidligere fly videre også, men transfersenteret var ikke bemannet, så måtte finne check-in. Her ble jeg så sendt tilbake, fordi jeg manglet klistrelapp fra Agriculture-kontrollen i Puerto Rico, siden jeg nå tydeligvis var å regne som lokal avreisende.
Ved check-in spør jeg pent om å standby på tidligere flighter både til
MIA og videre til
RDU. Begge steder var rimelig fulle, men fikk nå standby-boardingkort på begge, og han var til og med villig til å merke bagasjen på begge flightene, tror han droppet standby-tag’ene også, og sa ”han hadde gått above and beyond”, og at bagen nå uansett ville gå på disse flightene. Det er vel mindre strengt med dette med at bag og person må reise på samme fly i USA.
Gjennom sikkerhetskontroll og nakenskanning, og ved gaten finner jeg mine to brødre – som booket i god tid på bonusbilletter og med mors
GLD-status selvsagt hadde nødutgangsseter… Jeg derimot, var #2 på standby – av 7, så man får satse på at status hjalp, eventuelt at de fem andre var ID-reisende. Standby #1 fikk boardingkort, jeg sa ”ha det” til mine brødre, og krysset fingrene…
Alle har tilsynelatende gått ombord, men noen spansktalende familier med barnevogner kommer løpende med ujevne mellomrom… Det ropes og ropes om final call (også dette på spansk) – og til slutt får jeg et sete og går som sistemann ombord og finner 21D, før døren lukkes bak meg…
Neste fly til
RDU gikk først tre timer senere, nokså likt som flyet til
PHX mine brødre var booket på, så her ble det mexican lunch og noen corronas, før jeg gjør dagens siste standby-forsøk. Får BP før boarding starter, og er happy, første rad på Economy, men etter at boarding er mer eller mindre ferdig, kommer gate agenten ned med et nytt BP, 6B i First Class. Jeg hadde jo tross alt stått på upgrade-listen for å bruke sticker-upgrades også… Og her synes jeg virkelig AA imponerer i forhold til konkurransen innenriks – ikke at jeg har fløyet såååå mye First innenriks, men et par ganger med US på lengre strekker som
PHX-
CLT, og kortere UA
CLT-
EWR og even
CLT-
RDU(US). Setene er selvsagt bedre, men synes generelt servicen har vært relativt begrenset.
Ikke hos AA! Får først servert dagens første bourbon and diet samt varme nøtter, før et forholdsvis bra fat med en chipotle chicken-fillett av noe slag ble servert med en Californisk hvitvin til. Ellers god drikke-service gjennom hele flighten (gikk over på gin and tonics etter maten), som tross alt kun er estimert til 2 timer nøyaktig. Landet på rute, og jammen var ikke bagen min der også! Veldig deilig å lande fire timer tidligere enn planlagt, tross alt – og siden jeg var fornøyd med middagen ombord var det egentlig bare å gjøre seg klar til en bytur…..
