Flyprat - View Single Post - The Caribbean and the South -- sommerferie i Economy

JoeW · 04-05-2013, 17:42

Noe forsinket fra fjorårets sommerferie, booket i siste liten etter en hektisk vår med eksamener og oppgaveskriving i fokus... Ting begynte imidlertid å falle på plass og sommerferien ble bestilt ti dager før avreise med destinasjon the Caribbean og North Carolina. Ikke minst gjorde sommerpriser og ovennevnte dårlige timing (kombinert med begrensende muligheter til British Virgin Islands) at man droppet alt som het lojalitet til Star Alliance, og endte med BA og American. Med billetter booket i B-fare bucket blir det dog noen poeng og miles hos AA, og en challenge ble bestilt – slik at man kunne komme seg opp et meget anstendig Platinum-nivå, selv om det skal innrømmes at AA Gold nok er et mer realistisk nivå etter Platinum-statusens utløp i 2014. Ser at man startet rimelig bra med fototaking, og at dette skled noe ut ila. turen, så dere får bære over med dårlige iphone-fotos og eventuelle mangler... I alle fall -- reiserute ble seende slik ut:

Det skulle strengt tatt flyttes hjem til Norge først - så dagen før avreise til the Caribbean skulle en bil fra Avis, deretter SAS, frakte meg og fire innsjekkede kolli, inkludert en laserprinter (!), til Oslo... Etter å ha flyttet vhja. fly noen ganger etter hvert lover jeg meg hver gang at det aldri skal skje igjen…

Avis’ bykontor i Rotterdam er hverken stort eller moderne, men klarte etter litt frem og tilbake å rote frem en bil med automatgir til meg.

Siden man tross alt har bodd to kilometer fra RTM de siste ti månedene, la man inn et besøk på denne flyplassen også – selv om det ikke akkurat var mye å se, annet enn et Transaviafly og Cityjets innsjekk. For enkelte her kan det dog meddeles at en "spotteterrasse" finnes.

Morgen for avreise ble innsjekk for BA forsøkt – uten hell, og heller ikke BAs kundeservice på telefon kunne hjelpe. Han forsøkte seg på et par spanske, med at man ”aldri kunne sjekke inn online hvis billetten var utstedt av AA”, deretter på at man ”aldri kunne sjekke inn online hvis det var codeshare-operated”, men jeg satte agenten på plass og sa at den var litt for enkel. Gikk gjorde nå fortsatt ikke, så man bestemte seg for å forsøke seg på Schiphol så man i hvert fall kunne få sete hos BA over dammen.

På Schiphol ble det to turer fra bilen til check-in med all bagasjen, og SAS charget meg reasonable EUR 60 for to ekstra bagasje, over mine inkluderte to. Hva gjelder overvektprising har vi virkelig hatt en pen utvikling fra forhistoriens weight concept – når jeg startet i ground handling ville 60 EUR tatt to kilo fra Oslo til Manilla…

Deretter gikk turen til BAs handlingagent. En floor supervisor forstod min request, og sendte meg til check-in assistance, hvor en nederlandsk dame var alt annet en service minded og ikke kunne forstå hva jeg snakket om – BA 207 var det i hvert fall ikke noe som het… Nevnte floor supervisor så at noe var going on og kom og hjalp til, og jammen kom ikke boarding pass for alle legs LHR-MIA-SJU-EIS ut – førstnevnte med et midtsete – ”is that OK?” spurte agenten, og Joe sa at nei, det syntes han egentlig ikke… Nuvel, fikk ordnet midtgang ikke alt for langt bak.

Ingen lounge access possibilities for meg i AMS, så ble en salat og to øl i stedet:

Landet på OSL, og hadde ca. 11 timer til neste flight -- og det skulle helst pakkes om i mellomtiden da man ikke tenkte å dra på seiltur med fire kolli... En Menzies-agent på vei til å gå fikk sjekket meg inn ved billettkontoret, dog ikke printet boardingkort, men fikk i hvert fall beroliget meg. Bagdrop neste morgen gikk relativt greit, selv om agenten her hevdet en stor rød ITI (Int'l transfer)-tag skulle sørge for at jeg kunne hente bagasjen vel fremme på EIS, til tross for at MIA-SJU er domestic. Kunne ikke helt se at det skulle gå bra, og etter en kort diskusjon ble bagen short-labelled til MIA. Kanskje like greit, fremfor de to tagene som fire flighter gjorde nødvendig… Oppgradering LHR-MIA til WT+ kunne ikke gjøres i Oslo, da billetten var utstedt på AA-dokument, og ikke BAs eget dokument.

Ombord i sete 7D i BAs A319 (G-EUPJ) ble det servert en diet coke, en kaffe, og en bologni sandwich med dried tomato cream cheese – overraskende god. Konverserte også karen ved siden av meg, etter at han spurte ”siden du leser det bladet der, betyr det at du er sånn der intelligent?” – refering to Harvard Business Review.

Vel fremme på LHR fikk man kjøpt seg opp til WT+ for GBP 189. Hvorvidt det er verdt det er jeg fortsatt litt i tvil om, samtidig har det slått meg at jeg egentlig ikke har spesielt mye erfaring på transatlantic economy, med unntak av juleferien hvor en vei foregikk i economy hos UA LHR-SFO, men da var man i grunnen i allerede så bedugget at man ikke merket stort… I tilegg så det ut som Menzies hadde helt rett i at å oppgradere en AA-utstedt billett var vanskelig – her måtte BA-agentene frem med notatbøkene sine og gjøre noe som virket fryktelig manuelt…

En av BAs 747-ere skulle ta meg til Miami:

Vel ombord fant man både et lite amenity-sett i sete, samt en vannflaske – altså ganske likt SK’s Economy Extra. Ingen champagne i WT+, men fikk noe tysk musserende sekt og pretzels ved første drikkerunde. Ikke den verste musserende jeg har smakt, men langt fra den beste…

Ellers var maten særdeles trist, og utmerket seg som noe av det kjedeligste jeg har fått ombord på en god stund… Menyen bidrog muligens til å dra opp forventningene til en såkalt ”Aberdeen Angus Beef” men maken til tørt kjøttstykke er det lenge siden jeg har hatt... En Australsk Shiraz ble servert med maten.

Spesielt delikat så det heller ikke ut, og måtte ta av folien selv ;-)

(Beklager blurry bilde!)

Etter maten ble det en… nei tre… Jack and Diets, inntil våre venner hos BA gikk tomme for bourbon, og jeg gikk over til Scotch.

Ellers forløp flyturen etter planen, dog var det hele tiden problemer med min PTV-skjerm, som blinket litt og låste seg stadig – også etter tre resets. Ikke at jeg er så opptatt av AVOD, men fint å kunne følge med på kartet – noe jeg måtte gi opp. I tillegg begynte skjermen på et tidspunkt å blinke ustoppelig, uten at det kunne slåes av – noe forstyrrende i et forsøk på søvn. Ba BA om refusjon av upgrade-fee’en due til disse problemene, fikk en voucher på 50 EUR i stedet. Ga meg der.

Før landing ble det også servert en matboks med sandwich og en muffin, samt engelsk te:

I MIA takket man Gud for sin upgrade og relativt hurtige utgang av flyet, og gikk fort og bestemt mot passkontrollen, hvor det fortsatt tok nesten en time å komme igjennom. Så ingen skilt om cell phone-forbud slik jeg tror det egentlig er, og brukte tiden på å komme i kontakt med AT&T for å fikse en data-pakke på abonnementet mitt. Ellers var det rett inn i USA, hente kofferten, og deretter få denne retagged av en dame som bekreftet at en ITI-tag ikke fungerer når bagasjen skal gjennom et innenriksfly…

Ved gaten til SJU var det ville tilstander, åpenbart kraftig overbooket, og skriking og skråling på spansk. Her ble også alle announcements gjort både på spansk og engelsk – jeg lurte nesten på om jeg hadde dratt til Mexico – en følelse som senere var enda sterkere på SJU… Med fullfare economy billett hadde jeg i hvert fall et greit nødutgangssete på 737’en, som endte med å bli en halvtime forsinket. Lite å berette herfra, utover at også her var all informasjon både på spansk og engelsk, og en diet coke ble konsumert.

04-05-2013, 17:42	#1
JoeW ScanFlyer Rusty Join Date: Mar 2008 Location: RDU Posts: 5,746	The Caribbean and the South -- sommerferie i Economy Noe forsinket fra fjorårets sommerferie, booket i siste liten etter en hektisk vår med eksamener og oppgaveskriving i fokus... Ting begynte imidlertid å falle på plass og sommerferien ble bestilt ti dager før avreise med destinasjon the Caribbean og North Carolina. Ikke minst gjorde sommerpriser og ovennevnte dårlige timing (kombinert med begrensende muligheter til British Virgin Islands) at man droppet alt som het lojalitet til Star Alliance, og endte med BA og American. Med billetter booket i B-fare bucket blir det dog noen poeng og miles hos AA, og en challenge ble bestilt – slik at man kunne komme seg opp et meget anstendig Platinum-nivå, selv om det skal innrømmes at AA Gold nok er et mer realistisk nivå etter Platinum-statusens utløp i 2014. Ser at man startet rimelig bra med fototaking, og at dette skled noe ut ila. turen, så dere får bære over med dårlige iphone-fotos og eventuelle mangler... I alle fall -- reiserute ble seende slik ut: Det skulle strengt tatt flyttes hjem til Norge først - så dagen før avreise til the Caribbean skulle en bil fra Avis, deretter SAS, frakte meg og fire innsjekkede kolli, inkludert en laserprinter (!), til Oslo... Etter å ha flyttet vhja. fly noen ganger etter hvert lover jeg meg hver gang at det aldri skal skje igjen… Avis’ bykontor i Rotterdam er hverken stort eller moderne, men klarte etter litt frem og tilbake å rote frem en bil med automatgir til meg. Siden man tross alt har bodd to kilometer fra RTM de siste ti månedene, la man inn et besøk på denne flyplassen også – selv om det ikke akkurat var mye å se, annet enn et Transaviafly og Cityjets innsjekk. For enkelte her kan det dog meddeles at en "spotteterrasse" finnes. Morgen for avreise ble innsjekk for BA forsøkt – uten hell, og heller ikke BAs kundeservice på telefon kunne hjelpe. Han forsøkte seg på et par spanske, med at man ”aldri kunne sjekke inn online hvis billetten var utstedt av AA”, deretter på at man ”aldri kunne sjekke inn online hvis det var codeshare-operated”, men jeg satte agenten på plass og sa at den var litt for enkel. Gikk gjorde nå fortsatt ikke, så man bestemte seg for å forsøke seg på Schiphol så man i hvert fall kunne få sete hos BA over dammen. På Schiphol ble det to turer fra bilen til check-in med all bagasjen, og SAS charget meg reasonable EUR 60 for to ekstra bagasje, over mine inkluderte to. Hva gjelder overvektprising har vi virkelig hatt en pen utvikling fra forhistoriens weight concept – når jeg startet i ground handling ville 60 EUR tatt to kilo fra Oslo til Manilla… Deretter gikk turen til BAs handlingagent. En floor supervisor forstod min request, og sendte meg til check-in assistance, hvor en nederlandsk dame var alt annet en service minded og ikke kunne forstå hva jeg snakket om – BA 207 var det i hvert fall ikke noe som het… Nevnte floor supervisor så at noe var going on og kom og hjalp til, og jammen kom ikke boarding pass for alle legs LHR-MIA-SJU-EIS ut – førstnevnte med et midtsete – ”is that OK?” spurte agenten, og Joe sa at nei, det syntes han egentlig ikke… Nuvel, fikk ordnet midtgang ikke alt for langt bak. Ingen lounge access possibilities for meg i AMS, så ble en salat og to øl i stedet: Landet på OSL, og hadde ca. 11 timer til neste flight -- og det skulle helst pakkes om i mellomtiden da man ikke tenkte å dra på seiltur med fire kolli... En Menzies-agent på vei til å gå fikk sjekket meg inn ved billettkontoret, dog ikke printet boardingkort, men fikk i hvert fall beroliget meg. Bagdrop neste morgen gikk relativt greit, selv om agenten her hevdet en stor rød ITI (Int'l transfer)-tag skulle sørge for at jeg kunne hente bagasjen vel fremme på EIS, til tross for at MIA-SJU er domestic. Kunne ikke helt se at det skulle gå bra, og etter en kort diskusjon ble bagen short-labelled til MIA. Kanskje like greit, fremfor de to tagene som fire flighter gjorde nødvendig… Oppgradering LHR-MIA til WT+ kunne ikke gjøres i Oslo, da billetten var utstedt på AA-dokument, og ikke BAs eget dokument. Ombord i sete 7D i BAs A319 (G-EUPJ) ble det servert en diet coke, en kaffe, og en bologni sandwich med dried tomato cream cheese – overraskende god. Konverserte også karen ved siden av meg, etter at han spurte ”siden du leser det bladet der, betyr det at du er sånn der intelligent?” – refering to Harvard Business Review. Vel fremme på LHR fikk man kjøpt seg opp til WT+ for GBP 189. Hvorvidt det er verdt det er jeg fortsatt litt i tvil om, samtidig har det slått meg at jeg egentlig ikke har spesielt mye erfaring på transatlantic economy, med unntak av juleferien hvor en vei foregikk i economy hos UA LHR-SFO, men da var man i grunnen i allerede så bedugget at man ikke merket stort… I tilegg så det ut som Menzies hadde helt rett i at å oppgradere en AA-utstedt billett var vanskelig – her måtte BA-agentene frem med notatbøkene sine og gjøre noe som virket fryktelig manuelt… En av BAs 747-ere skulle ta meg til Miami: Vel ombord fant man både et lite amenity-sett i sete, samt en vannflaske – altså ganske likt SK’s Economy Extra. Ingen champagne i WT+, men fikk noe tysk musserende sekt og pretzels ved første drikkerunde. Ikke den verste musserende jeg har smakt, men langt fra den beste… Ellers var maten særdeles trist, og utmerket seg som noe av det kjedeligste jeg har fått ombord på en god stund… Menyen bidrog muligens til å dra opp forventningene til en såkalt ”Aberdeen Angus Beef” men maken til tørt kjøttstykke er det lenge siden jeg har hatt... En Australsk Shiraz ble servert med maten. Spesielt delikat så det heller ikke ut, og måtte ta av folien selv ;-) (Beklager blurry bilde!) Etter maten ble det en… nei tre… Jack and Diets, inntil våre venner hos BA gikk tomme for bourbon, og jeg gikk over til Scotch. Ellers forløp flyturen etter planen, dog var det hele tiden problemer med min PTV-skjerm, som blinket litt og låste seg stadig – også etter tre resets. Ikke at jeg er så opptatt av AVOD, men fint å kunne følge med på kartet – noe jeg måtte gi opp. I tillegg begynte skjermen på et tidspunkt å blinke ustoppelig, uten at det kunne slåes av – noe forstyrrende i et forsøk på søvn. Ba BA om refusjon av upgrade-fee’en due til disse problemene, fikk en voucher på 50 EUR i stedet. Ga meg der. Før landing ble det også servert en matboks med sandwich og en muffin, samt engelsk te: I MIA takket man Gud for sin upgrade og relativt hurtige utgang av flyet, og gikk fort og bestemt mot passkontrollen, hvor det fortsatt tok nesten en time å komme igjennom. Så ingen skilt om cell phone-forbud slik jeg tror det egentlig er, og brukte tiden på å komme i kontakt med AT&T for å fikse en data-pakke på abonnementet mitt. Ellers var det rett inn i USA, hente kofferten, og deretter få denne retagged av en dame som bekreftet at en ITI-tag ikke fungerer når bagasjen skal gjennom et innenriksfly… Ved gaten til SJU var det ville tilstander, åpenbart kraftig overbooket, og skriking og skråling på spansk. Her ble også alle announcements gjort både på spansk og engelsk – jeg lurte nesten på om jeg hadde dratt til Mexico – en følelse som senere var enda sterkere på SJU… Med fullfare economy billett hadde jeg i hvert fall et greit nødutgangssete på 737’en, som endte med å bli en halvtime forsinket. Lite å berette herfra, utover at også her var all informasjon både på spansk og engelsk, og en diet coke ble konsumert.