Tirsdag morgen sjekket vi ut av hotellet og sa takk og på gjensyn til Portland, før vi kjørte ut til
PDX, Portland International Airport.
Med leiebilen avlevert kunne vi sjekke inn. Jeg sjekket inn først, og samme problemet som i Chicago med codeshare flight nummer på
PDX-
ORD-ruta, oppstod da jeg prøvde å sjekke inn på en self-service automat. Med litt hjelp fra en meget hyggelig check-in agent fikk hun tuklet med billetten min og utstedte boardingpass for
PDX-
ORD flighten. Bagasjen ble tagget helt frem til
KRS men jeg måtte få boardingpass for
ORD-
CPH og
KRS-
CPH i Chicago. Da jeg kikket på mitt BP, og med skrekk og gru konstaterte at jeg nok en gang fikk et vindussete langt bak i bussen, spurte jeg om oppgradering til economy plus. Tenkte jo egentlig å måtte betale denne gangen også, og da hun spurte om bulkhead exit row var OK, nikket jeg bare, og ut kom et nytt boardingpass med 07D printet på. Free of charge! Det var fint gjort
Mens jeg var på Future of Flight på lørdagen tikket det inn en bekreftelse på oppgradering med Optiontown i mailboksen, fra economy til business class. Mamma og pappa hadde også lagt inn en oppgraderingssøknad fra eco til biz men de fikk bare en “upgrade subject to availability”. Da de sjekket inn i Portland, fikk de boardingpass hele veien til København, men med setene i economy de hadde reservert under booking. Tenkte at dette kanskje var dumt med tanke på oppgraderingsmulighetene deres ut fra Chicago, men at det var et problem jeg heller måtte ta med
SAS på O'Hare og ikke med utenforstående United-personell i Portland.
Vi tuslet gjennom sikkerhetskontrollen, i priority lane som ikke gikk så veldig mye fortere enn den vanlige køen. Da alle tre var kommet gjennom satt vi oss ved et bord ved vinduene ut mot tarmac. Etter en stund tenkte jeg at det kanskje var en United Club i nærheten og jeg gikk for å utforske terminalen. Som
SAS gull har man kun mulighet til å ta med en gjest inn i UA's lounger, så mamma og pappa ble sittende ute i terminalen ved bordet ved vinduet, mens jeg fant United Cluben rett overfor gaten hvor vår flight etter hvert skulle gå fra, E1.
Inn, opp en trapp, og ta-daa, så var jeg inne etter å ha fått sjekket boarding pass av loungeresepsjonisten. Som forøvrig var en trivelig dame, og ønsket “Ms. Larsen” velkommen.
Loungen var nesten helt tom. Tror det var 5-6 andre personer der. Greit utvalg av snacks og drikkevarer i baren. Ikke noe mat å bli mett av, men gulrøtter og ranch dip, samt litt ost og crackers var helt greit å fylle magen med. Det hele ble skylt ned med litt iste.
Ikke mye utsikt å skryte av fra United Club, men her har flyet som senere skulle ta oss til Chicago, nettopp landet fra San Francisco.
Tilbragte vel kanskje en liten time i loungen. Hovedsaklig for oppdatering av mail og slike ting, da det ikke var gratis nett i terminalen.
Da “Boarding” begynte å blinke på skjermen i loungen, tuslet jeg ned og ut i terminalen igjen, og møtte mamma og pappa. Boarding hadde ikke begynt, til tross for beskjeden på skjermen i UA clubben, men den begynte like etter.
Klar for tur til O'Hare!
UA640
2.april
14.11-20.01
PDX-
ORD
Boeing 757-200
N590UA
Sete 07D
Vel ombord fant jeg mitt sete, og ettersom det var boarding gjennom 2L, var det ikke akkurat vanskelig. Da jeg stod i døren var det å ta circa 3 skritt rett frem, og så var jeg der.
Slik var utsikten min
Hyggelig kar i 07E (07F eksisterer ikke) som jeg småpratet med gjennom turen.
Vi tok av fra 10L og det trengtes ikke mange justeringer på heading før vi var på vei direkte til Chicago.
Det ble servert drikke gratis, og man kunne kjøpe mat og snacks. Uheldigvis, hadde catering “glemt” å laste bestikk, så selve konsumeringen av maten man eventuelt kjøpte, var opp til kreativiteten til passasjerene. Jeg tror løsningen ble å bruke eventuelt overflødig F-bestikk (som det antageligvis ikke var mye av, ettersom at F var stappfull) for de få som faktisk kjøpte mat ombord i economy.
Det var rolig flyvær hele turen og vi landet ca 20 minutter før tiden i Chicago. Jeg måtte vente litt på at mamma og pappa skulle komme frem til 2L for avstigning, da de hadde sete på rad 36. Pratet med flyverten Matt som var veldig morsom og livlig. Han syntes det hadde vært en lang arbeidsdag og gledet seg til å komme av flyet og hjem. Jeg kunne da fortelle at jeg hadde et par timer igjen før jeg var hjemme, og da jeg sa jeg var fra Norge ble han veldig interessert (eller latet i allefall som) og spurte om snø, kulde og isbjørner
Etterhvert kom mamsen og papsen frem, og vi kunne begynne den raske gangen over til den internasjonale terminalen som
SAS benytter på O'Hare, T5.
Toget som går mellom terminalene tok oss kjapt og effektivt dit og da var det bare prøve å få nye boardingpass til mamma og pappa, og håpe oppgraderingen hadde gått gjennom. Det fikk de bekreftet rimelig kjapt og greit og jeg kunne merke en enorm lettelse hos dem over å slippe å “sove” i economy, og i stedet få kunne slappe av i en 170 graders seng.