Hyggelig at dere venter i spenning på fortsettelsen.
Jeg koste meg som sagt veldig ombord. Deilig å kunne slappe av etter en del stress på Kastrup. Jeg var også litt satt ut av en annen sak på Kastrup: Sikkerhetsspørsmål før innsjekk på Delta. Der ble jeg (og alle andre passasjerer) møtt av en mann som stilte en del spørsmål før innsjekk. Han var svært autoritær, og jeg får i enkelte lignende situasjoner flashback fra hendelser i Sierra Leone. Det er dype mentale sår, og skjer kun når jeg er i utlandet, og ikke i Norge. Jeg blir fullstendig paralysert i enkelte situasjoner. Og det skjedde på Kastrup. Men nå satt jeg trygt og godt i flyet, på vei til USA.
Flyet landet behagelig på rutetid. Og jeg måtte ta meg med minibuss til
JFK. Turen tok bare en time. Akkurat like lang tid jeg hadde ventet i kø i passkontrollen. Men jeg hadde all verdens tid, for flyet videre til Georgetown skulle ikke gå før 0100.
Innsjekk på automat på
JFK, og rett i skranken med bagasjen. Damen bak skranken anbefalte en tur inn til Time Square mens jeg ventet. Det var jo 8 timer til avgang, så jeg fulgte rådet. Koste meg der inne, ruslet rundt og var turist. Og spiste en god middag. 2200 satt jeg meg på toget bak mot
JFK. Stoppet på Jamaica Station hvor jeg skulle bytte tog for å komme meg til Delta sin terminal. Men var øltørst, og ville finne meg en bar først. Så gjort. Jamaica var en bydel hvor det var svært få hvite. Og på baren var jeg alene som hvit. Etter to øl reiste jeg meg, og det samme gjorde en mann akkurat samtidig som meg. 5-6 meter unna meg. Jeg sa til han "Hey brother" og hvis jeg er redd en sikkerhetsmann på Kastrup, burde jeg egentlig vært livredd nå. Brother kaller man ikke en mørk mann som man ikke kjenner. Det kan tas ille opp. Men jeg var helt rolig. Han kom mot meg, og før han rakk å si noe, spør jeg hva slags sykkel han kjører. Han har på seg MC jakke. "R6" svarer han og ser noe forundret ut. Jeg forteller at jeg nettop har kjøpt sykkel selv, og at jeg fikk lappen i mai. Vi ruslet ut sammen og så på syklen hans, pratet i et kvarters tid, og hadde en hyggelig prat. Så var det tilbake til terminalen, som var helt tom for folk, bortsett fra rundt gaten til mitt fly.
Gate personalet kunne opplyse meg at jeg sansynlig vis ikke ville komme med. Flyet var overbooket. Men det gikk bra. Men så mye folk med så mye håndbagasje har jeg ikke sett før. Og etter 2/3 av flyet var gått ombord kom beskjeden: No more handbags on board. It is full. Jeg fikk opplyst at 60 kolli håndbagasje var lagt i lasterommet. Og at dette var normalt på fly til Guyana. Og at disse folka var umulig å få til å reise med kun en bagasje. Noen hadde to, noen hadde tre, og jeg så et par med 4 håndbagasjer. Og mange var også alt for store. Dameveskene lignet mer på en mellomstor treningsbag. Fullstappet sådan. Gebyr er løsningen. Det skjønner folk verden over. Også de fra Guyana. Vi ble en halv time forsinket, på grunn av håndbagasjen.
Flyet var helt fullt, og jeg var glad for å komme med, og ga bingen i at jeg hadde fått midtsete. Trøtt som fy, for jeg hadde vært oppe i 24 timer nå. Og så kom det som jeg misslikte: Serveringen startet 90 minutter etter avgang, og det synes jeg er helt feil tidspunkt. Når man flyr så sent som 0130 vil folk sove. Server så fort setebelte skiltet er av, og la folk få sove etterpå. Nå ble de fleste vekket opp for å få seg litt mat og drikke. Ikke bra. Men ellers en fin flytur.
Flyet landet ved 7 tiden, og jeg så ut under landingen. Ikke et bygg å se, ikke et hus. Bare trær. Man fikk følelsen av å lande midt i en jungel. Og når jeg nå ser på Google Earth, så er det ikke noe å se for de som satt på andre siden heller. Bare trær der også.
Jeg var spent på hvordan det ville gå på flyplassen. Ville det være som å komme til Sierra Leone, hvor man kan bli presset for penger, eller ville det være mer sivilisert. Svaret kom nokså fort: I døråpningen hørte jeg afrikanske trommer, og en gjeng med unge dansedamer som ønsket oss velkommen til Guyana. En aldeles hyggelig velkomst. Og i inngangen til flyplassen sto to damer med brett fulle av glass med Rom punch. Velkommen! Her var det bare smil og vennlighet. Samme i passkontrollen. Veldig vennlig dame. Det var bare meg og to andre som var "vanlige turister". De andre skulle etter utstyret deres å dømme inn i junglen. Resten av folket var nok Guyanesere. Guyana har ca 700.000 innbyggere, og det sies at det bor flere Guyanesere i USA, Canada og England enn det bor i Guyana.
Jeg ble hentet av en mann som skulle kjøre meg til Berbice, en tre timers kjøretur langs kysten, mot grensen til Surinam. Mannen var undercover politimann, og det passet meg veldig bra. Jeg har lest mye om Guyana og sikkerheten der, og jeg følte det var fint å ha en politimann med meg.
Guyana - land of many waters. Ja det var riktig nok. Vann over alt. Og forran hus var det alltid vann. Med bro over til huset. Og nesten alle hus var bygd på pilarer. Her var det ofte flom. Og ja, det regnet hver eneste dag. Ikke hele dagen, men når det regnet, så regnet det
MYE. Godt og varmt. Litt i varmeste laget for meg. Fuktigheten var høy, og det var lite vind. Og utrolig grønt og frodig var det. Jeg vil si det var veldig vakkert land, det jeg så. Men jeg har ikke sett mye. Ikke ennå.
Dyrelivet, fuglelivet og planteriket er fantastisk. Michelle (ti år) og jeg gikk stadig på jakt for å se etter dyr. Vi håpet å få se en slange eller noe annet spennende. Men alt vi så var kuer, hunder, fugler, elsler, griser, og andre helt vanlige dyr. Men nei. Vi spurte så taxi sjåføren vår om det ikke var så ofte man så slanger. Joda sier han, der dere satt i går kom det en stor slange en time etter dere hadde gått. Og for to dager siden lå det en stor en i veien. Jeg prøvde å drepe den ved å kjøre over den (Toyota HiAce), men den bare krøp videre som om ingen ting skulle ha skjedd. Michelle og meg gikk ikke like mye på jakt etter slager etter å ha hørt det.
Vi bodde tre dager i Berbice, og dro så tilbake til Georgetown. Vi bodde privat begge stedene. Folkene var velig gjestfrie, og tok oss med på sightseing flere ganger. Vi koste oss veldig. Og vi følte oss trygge over alt. Men når huset har 24 timers vakt, og har piggtråd rundt hele huset, så skjønner man at alt er ikke bare fryd og gammen i Guyana. Men vi opplevde aldri noe som helst ubehagelig.
En dag stoppet vi på en bensinstasjon. Jeg der solgte de lokalprodusert rom av merke El Dorado. En helflaske kostet 24 kroner. En liten boks peanøtter kostet 28 kroner. Dette syntes jeg var veldig artig. Og da vi kom hjem til husverten vår, fortalte jeg entusiastisk over hva jeg hadde sett: Peanøtter til 28 kroner, og rom til 24 kroner!!! Mannen så alvorlig på meg og sa "yes, you must never buy rum at the gas stations. It is very expensive. You can buy it at the supermarket for half price"!
(fortsettelse følger)