Så var det bort til gaten og på tide med ombordstigning:
Det var ok med plass til klovneføttene mine, og setene var av typen "gammeldags business" med skuffende dårlige muligheter for å lene tilbake setet. Business-kabinen var halvfull. Det var ikke noe amenity kit, annet enn et par tøfler og en flaske vann. Før avgang ble jeg servert juice og snacks.
Pushback var på oppsatt tid, og det var på mange måter godt å legge kommunistregimet bak seg og kunne glede seg til å besøke et friere land. Men før jeg kom så langt, ble det servert masse, god mat! Jeg ble i grunn aldri spurt om hva jeg ville spise, men jeg fikk i det minste velge hva jeg ville ha å drikke, og jeg valgte hvitvin.
Etter maten var det på tide med litt IFE, i form av en kinesisk film som ble spilt av på en skjerm rett foran snuta mi. Det triste var at lyden også ble spilt av uten at man måtte bruke hodetelefoner. Det gjorde det litt slitsomt å skulle sove, som jeg hadde lyst til å gjøre. Løsningen ble derfor ørepropper, men setet var ikke spesielt godt å sitte/sove i, så jeg klarte aldri å få meg noe søvn. Dessuten mistenker jeg at de koste seg med sigaretter fremme i cockpiten, da jeg kjente lukten av sigaretter et par ganger. Blæh.
Innflyvningen til Taoyuan-flyplassen i Taipei var ganske så billedskjønn, da det er en del fjell i området. Immigration gikk utrolig smertefritt, og jeg ble ønsket velkommen til Taiwan. Yeah
Da jeg skulle hente bagasjen, var det ganske underholdende å se at bagasjeanlegget hadde utfordringer, og nærmest kastet opp kofferter rett ut på gulvet:
Det var også spesielt å se at på denne flyplassen finnes det ikke heiser. Derimot transporteres passasjerer mellom etasjene i store stikkpiller:
Så var det å ta en taxi inn til byen, noe som kom på et par hundre kroner. Veiene hadde en upåklagelig standard, og i trafikken oppførte folk seg helt eksemplarisk. Neste stopp var det første hotellet jeg skulle bo på i Taipei.