For det første må nok argumentet gå i forhold til målsettingen med loven, som er å sikre effektiv konkurranse. KT er såpass oppegående at de ser forskjellen på en klage for å sikre egen bedrift, og en klage som må følges opp og eventuelt vurdere inngrep i forhold til.
For det andre må denne konkurrenten ha stor nok markedsandel i forhold til det man kaller det relevante markedet (dette kan være mer enn akkurat det produktet du og din konkurrent selger - det er alle produkter som vurderes til å være tilstrekkelige gode alternativer).
For det tredje så kan KT velge å gripe inn dersom praksisen til en dominerende aktør bryter med paragrafene 10 (konkurransehemmende avtaler - f.eks. at man blir enige med en konkurrent å å dele markedet; en tar område A og den andre tar område B), 11 (misbruk av dominerende stilling; bestemmelsen som er brukt for å gripe inn overfor bonus, overfor eksklusivitetsavtaler i telekom, osv.) og 16 (inngrep mot foretakssammenslutninger; brukes i forhold til fusjoner og oppkjøp som vurderes til å gjøre at den nye aktøren blir for stor - denne, eller datidens variant, ble vurdert når SKs kjøp av BU skulle vurderes) i den norske konkurranseloven (som har tilsvarende, nesten identisk formulerte paragrafer i europeisk konkurranselovgiving og EØS-avtalen).
Selv om aktører som blir rammet av inngrep fra KT ofte vil hevde at inngrepene er designet for å beskytte aktører i næringen, så er nok sannheten at dette er en del av det enkelte her kaller "propagandaen" som benyttes for å forsøke å fremme sin egen sak. KT har liten egeninteresse i å gripe inn dersom man ikke vurderer at overtredelsen av loven er av stor nok betydning, for da har man rettsapparatet som spiller sin rolle for å vurdere om inngrepet er riktig. Det betyr at om den som utsettes for inngrepene vurderer dette som urimelige inngrep, så sender man saken til sin advokat som får retten til å vurdere inngrepet.
KT kan selvsagt ta feil i sine vurderinger, på samme måte som aktørene kan ta feil, og det er mange store advokatkontorer som har avdelinger som er spesialister på dette.
SAS bruker ofte en av de aller fremste advokatene på konkurranserett, og DY har brukt en som er på samme nivået, så det er ikke kompetansen på konkurranserett det står på. Jeg vil forøvrig ikke kalle den prosessen som foregår som "kverulering"...
Jeg føler meg nokså sikker på at det som blir stående etter at disse partene har vært involvert er en korrekt beslutning (nå er imidlertid bonusforbudet som sådan vel nedfelt som en forskrift, som må oppheves av departementet og ikke rettsapparatet, om jeg har forstått dette riktig).
Kort svart så er vel min forståelse av dette at "beskyttelsesargumentet" ofte trekkes frem av de som ikke er enige i vurderingene som KT gjør - ikke at det trenger å være noe annet enn å sikre effektiv konkurranse. Men du har rett i at det er tolkningsspørsmål, og at det er et visst handlingsrom så lenge man fører argumentasjonen langs de riktige dimensjonene.