Quote:
Originally Posted by RWY 24
Som du selv skriver, er svaret ditt forenklet  Det er riktig at en av hovedårsakene til den høye sikkerheten i luftfarten er risiko- og sårbarhetsanalysene. En like viktig årsak er evnen til å avdekke og lære av feil og uønskede hendelser. Her har luftfarten en enestående rapporteringskultur. Nå er ikke jeg statistiker, men det er vanskelig å tenke seg at økt risiko i det minste ikke fører til et økt antall rapporterte hendelser som dermed bør synes i statistikkene, med mindre man treffer andre tiltak som kompenserer for den økte risikoen. Og det gjør man jo, f.eks. ved å utvikle sikrere fly og flyvning, mer automatisering, forenkling og andre tiltak for å forebygge menneskelig svikt osv. Men det er vel greit, er det ikke, selv om toppkompetanse og lang erfaring i alle ledd dermed blir ørlite grann mindre viktig. |
Det du beskriver vedr rapportering er en del av det jeg i korthet beskrev som proaktiv drift og som du selv beskrev somsikkerhets- og sårbarhetsanalyse. Takk for spesifiseringen.
Et meget kritisk moment får å få en god, eller enestående som du skrev, rapporteringskultur er et trygt og forutsigbart arbeidsmiljø. I det ligger det som kalles non-punitive reporting. Dvs at man skal kunnne rapportere hendelser/forhold (også egne) uten frykt for konsekvenser som f.eks. personalsak/oppsigelse.
(Med mindre det selvfølgelig er overlagt eller grovt uaktsomt.)
Dette blir markant redusert dersom man ikke har ordnede arbeidsforhold. Mange som har fløyet på kontrakt vil nok kunne skrive under på at man "sitter midt i båten" så lenge som overhodet mulig uten å stikke seg frem på noe vis, i håp om å få forlenget kontrakt eller helst fast ansettelse.
Ved å rive beina vekk under jobbsikkerheten river man dem også bort under rapporteringskulturen og man risikerer derfor konsekvenser for sikkerhetskulturen.