Dag 2.
Vi avtalte å treffes til frokost klokken 09.00, men hodet mitt var i aller høyeste grad innstillt på arbeidsmodus, så jeg våknet klokken 05.00, og klarte å vri meg rundt og klare å sove til 06.00. Men da var det slutt. Da var det bare å komme seg i dusjen og utforske nærområdet, noe Olav stod for i 2009.
Men i motsetning til 2009, var dusjen ok, men sengen var så som så. Den var rett og slett litt for tysk. Hard og laget til et formål.... Sove!
Utsikt fra rommet
Området
Hotellet
Etter å fått seg en bedre frokost, var det å sette seg i en drosje retning
Besucher Terrasse vor der tunell? Ved RWY 18 (Den blå prikken nederst til venstre)
I og med at Olav og jeg hadde vært her før i 2009 så hadde vi gangen i det. Det ble noe forvirring i sist gang i 2009 før vi kom oss dit.
Se trip-report fra 2009.
http://www.icopy.de/luftfahrt/spottingguide%20fra.htm
Sjåføren som kjørte oss ut var en mann av eldre årgang. Gikk litt på skoletysk og engelsk, men vi kom oss jo da frem til spotte-plassen via nærmeste bensinstasjon for å finne noen store flasker med vann. (Grunnen til at jeg nevner spesielt denne sjåføren er at jeg kommer tilbake til ham igjen).
Vi fikk en lapp med telefonnummer til drosjeselskapet etter vi hadde satt skoletysken vår på en test.
Det jeveste her var å få bilder av LH A380!
Håvard og Olav sitter på kanten og er skuddklar! (Tror dette kvalifiserer meg til en spotter-spotter)
Håvard og undertegnede. (Her er det Olav som er spotter-spotter)
Etter hvert var det på tide å komme seg ”hjem” og få seg en matbit. Telefonnummeret var noe merkelig, så vi fikk assistanse av noen tyskere som stod og ville kjøpe seg en is i nevnte isbil som Olav nevnte i 2009. En av dem var hyggelig og hjalp oss med å dekode telefonnummeret som var noe kort. Dvs at det bla. manglet area code. Han fikk ringt for oss og forklart hvor vi var hen og at det var ”Drei junge leute mit kameras, das ein Taxi gebraucht”.
Ble kjørt til flyplassen og fikk oss noe mat. Olav og jeg lette etter en restaurant som vi spiste på i 2009, da denne oppfylte kravene våre. God mat, du kan si hva du vil ha og du blir servert ved bordet.
Needless to say, vi fant den ikke, og endte opp på en restaurant der du måtte gå til disken og si hva du ville ha. Litt ala’ IKEA, men betydelig bedre mat og ingen lekeplass i restauranten.
Etter middag tok vi oss en tur til T2 og food-courten for å guide Håvard rundt, før det ble en kaffekopp på Håvard og meg og kursen satt mot nærmeste drosje og hotellet.
Denne drosjeturen var en opplevelse i seg selv.
Jeg blir sjeldent redd når jeg sitter på i en bil som går fort. Men dette var fryktelig fort. Olav og jeg satt bak, og vi kunne observere at speedometeret viste 100km, 130km, 150km, 190km, 200km osv. Han endte opp i over 250km og byttet filer i hytt å gevær. Må si jeg begynte å bli noe redd, når jeg følte at bilen bak ikke hadde kontakt med veien. Og dette var en Mercedes, og den er bakhjulsdrevet.
Etter å ha fått seg en dusj og en liten siesta ble turen satt retning Frankfurt sentrum og trikk nr 17. Når vi skulle kjøpe billett på automaten på holdeplassen, ble det igjen en liten ”eksamen” i skoletysk. Det gikk strykende! Med andre ord, vi måtte be et tyks par om hjelp på engelsk. For å komme seg til sentrum, måtte vi ta trikken til Hauptbanhhof og følge Kaiser Strasse i en ca 5-10 minutter.
Samme vei på tilbakeveien med en stopp innom ei sjappe for å få med seg et par tre GT’s.
Etter å ha tatt et par øl i hotelbaren ble kursen satt mot undertegnedes rom for noen GT og innsjekk på morgendagens flighter.
