Sne ja ... en vinterdag i 199....5? skulle
MOW og et par kompiser til Island på en liten rølpetur. Da vi gikk av vakt klokken 1400 var det imidlertid sterk sne og sterkt økende sne. Det var faktisk så sterkt økende at visibiliteten var så dårlig at man begynte å gå rundt ... Iceair skulle lande 1530 og gå 1600 så vi hadde tid til et par halvlitere før det ble tid til å gå mot utgang 32 nede på c-piren. Vi holdt litt kontakt med 'Parkering' og vedkommende som hadde vakt etter meg kunne fortelle at Iceair hadde begynt approach med sedvanlig dødsforakt. Og ganske riktig, noen minutter etter og på skarp rute, hørte vi et brøl fra rullebanen og noen minutter etter kom det en blek 737-400 taksende, nesten usynlig i snedrevet. På gaten var det imidlertid ingen, annet enn Icelandairs stasjonssjef, tidligere nevnte Jon Karl. Kollega Lars og jeg så derfor ingen annen utvei enn å spenne på oss ID-kortene og tilby våre tjenester. Lars forsvant ut i sneen for å vise vei for takknemlige passasjerer med destinasjon Oslo og jeg fikk kontakt med lagleder som kunne informere meg at det ikke var utstedt noen lasteordre. No problem - jeg signerte inn, lagde og skrev ut lasteordre, og sørget for at catering og andre instanser var klar over at maskinen var på bakken. På dette tidspunktet var det svært få fly inne, så å få disse til å hive seg rundt fort var greit. Trafikkfolk var det verre med - de var alle mer enn opptatt med dusinvis av kanselleringer - og verre skulle det bli.
Vel, vi fikk iallefall vår kjerre klar mer eller mindre på rutetid. Vi oppdaget vi manglet et par passasjerer, men ettersom de så ut til å sitte på Torp i et omdirigert fly, bekymret vi oss ikke nevneverdig over dette.
Lars og jeg tuslet ombord som siste passasjerer, og jeg stakk hodet inn i cockpit og fikk loadsheet signert. Dette ble så overlevert Jon Karl, som hadde fått instruks om hvordan han skulle stenge flighten i systemet. Han strålte som en sol og var lykkelig over å få flighten ut uten problemer. Trodde han. For moroa var såvidt begynt.
Nå var det kommet så mye sne at banen var stengt. Og det snedde så tett at da brøytemannskapene var ferdige med banen var det allerede så mye sne og så glatt i den andre enden, at det ikke var mulig å lande eller ta av.
Vi kom oss imidlertid ut til deicingplassen på 49 og det ble bestemt at vi skulle vente til banen var nesten klar, før vi skulle få deicing og så komme oss i luften så fort som mulig. Pga den tette sneen var holdovertiden kort og det var no room for errors.
Forsok nummer en gikk dårlig, så vi fant oss snart tilbake på 49. Jeg hadde på det tidspunktet en nymotens murbrikke kalt 'mobiltelefon', så den ble innimellom brukt til å holde Jon på 'Parkering' informert om hvor vi var (han kunne ikke se oss fra kontoret selv om vi kun var noen hundre meter unna) og hva som foregikk så han igjen kunne holde Island og Jon Karl, som nå vekselvis satt på kantina og sofaen på Parkering, informert om hva som skjedde. Topp service!
Slik gikk timene. Baren var forlengst åpnet og etterhvert fikk vi også middag. Icelandair serverte på den tiden 5cl's Remy Martin, og kabincrewet, som allerede hadde 'adoptert' oss som hadde stått på for å få maskinen ut, sørget samvittighetsfullt for at vi ikke gikk tomme. Vi gjorde såvidt jeg husker et mislykket forsøk til på å dra, men det var ikke før nærmere 11 at vi kom oss avgårde - nesten syv timer etter at vi krabbet ombord. På dette tidspunktet var vi (og et ikke ubetydlig antall andre passasjerer) imidlertid i en tilstand som gjorde oss nokså likeglade med hvor vi var, men jubelen sto likevel i taket da hjulene slapp bakken. Et svært sporty crew holdt stemningen oppe og det var ingen som ville gå av. Et blikk ut av vinduene gjorde det jo også nokså klart at det var bedre å holde seg der vi var og håpe på det beste.
Så da ble det et par morsomme dager på øya likevel, men historien om hva som skjedde da Lars og jeg traff en norsk jente og havnet på nachspiel hos en av de lokale motorsykkelbandene, kan vente til en annen gang ...
