Det statlige eierskapet i
SAS har utviklet seg fra å være
industrielt (og strategisk) til å bli
finansielt. Det industrielle eierskapet hadde i sin tid en god begrunnelse, men i dag finnes det ikke gode argumenter for at staten skal ha eierskap i et flyselskap. Det er også ganske åpenbart at dagens regjering mener dette og har mer enn signalisert at de ønsker å selge sine eierandeler.
Empirien viser for øvrig at statlige flyselskaper stort sett har svakere lønnsomhet enn private flyselskaper. Det kan forklares med at staten kan ha andre mål for eierskapet enn det private investorer har, at staten ikke vil føle det samme resultatpresset, at staten er en mer passiv eier og at statlige selskaper ikke alltid har det samme rapporteringskravet som private selskaper. Det er imidlertid ikke alltid sånn at private er de mest effektive eierne - statlige telecomselskaper er langt mer lønnsomme enn private.
Mer interessant enn en ideologisk diskusjon om eierskap, er at staten faktisk kan styre luftfarten langt sterkere uten å eie selskapene. Anbudsrutenettet som Widerøe og
DAT opererer er et eksempel på at staten subsidierer flyruter for å ivareta infrastruktur. Staten kan også styre konkurransen i markedet, noe de f.eks. gjorde ved å kutte bonusprogrammer på innenlandsruter og velge Norwegian som leverandør av flytjenester for statsansatte.