I Caracas hadde vi mange timer før Frankfurt-flyet endelig skulle ta oss til Europa. Det betød spotting for min del!
Terminalen er kjedelig, men lys og åpen, og har en del butikker i noen områder.
Det er også ganske mange utenriksavganger
Fotball-VM var i full gang, og da vi landet fra Cumana var Tyskland i ferd med å slå Argentina ned i støvlene, noe tyskerne også visste å promotere ved Lufthansas gate:
Europa-flyvningene kom nå på løpende bånd:
Det var D-AIHY som skulle ta oss over Atlanteren i natt.
Tja, hva skal man finne på nå, da?
Boarding var i tide, men vi kom oss slett ikke i gang i tide. Vi hadde nemlig blitt valgt ut til en ekstra sikkerhetskontroll, og en håndfull passasjerer ble tatt med for ny inspeksjon. Det tok sin tid, og ca. 45 minutter etter ordinær avgangstid ble vi dyttet ut fra gate 12, med en flytid på bare 9 timer foran oss. Det er raskt, så forsinkelsen kom ikke til å påvirke ankomsttiden noe særlig.
Vi satt på rad 36 denne gangen, med setene A og C. Flyr man østover om natten og skal lande om formiddagen, står solen opp i øst og beveger seg sørover, noe som gjør at A-setet er lite påvirket av sollys.
Take-off var nydelig. Airbus A340-600 gled opp fra Caracas som en svane som lettet fra en innsjø. Himmelen var klar, havet lå rolig under oss, og med total fravær av vind merket vi knapt at vi fløy. Kursen var først rett nord, før vi dreide om retning nordøst og steg til 37 000 fot og stabiliserte oss der oppe, hvor mørket kom sigende.
I anledning Tysklands seier over Argentina ble det servert champagne til før-middagssnacksen.
Det ristet ikke noe over Karibien i kveld, kun litt i det vi passerte Antillene, da også middagen ble servert:
Kyllingen med gul ris og stekt banan var et eksotisk påfunn, og jeg synes det var veldig godt (men jeg tror andre passasjerer var noe misfornøyd). Deretter tok jeg kvelden. Jeg prøvde i alle fall, men fikk ikke sove noe særlig. Economy Class er og blir trangt for folk med lange bein.
Det ble fort lyst, og to timer før ankomst fastslo jeg at det var tid for å stå opp, noe fruen ikke var særlig begeistret for. Midt ute i Atlanteren hadde jeg fått det for meg at vi gikk ned i høyde, men det var bare flyet som fra et tidspunkt brukte mindre motorkraft pga. tail wind. Vi var fremdeles i 37 000 i det vi entret europeisk luftrom.
Frokosten var en gedigen nedtur. Det var egg og bacon, men egget var vassent, og baconet var langt fra sprøtt. Det er sjeldent jeg legger igjen mye flymat, men denne gangen var et unntak. Jeg fikk nøye meg med frukt og kaldt rundstykke - og te.
Utsikten på den siste delen av turen var flott. Jersey badet i morgensol:
… noe også Paris og
CDG-lufthavnen gjorde:
I Frankfurt var det skyet, men innflyvningen og landingen gikk fint – langt mer behagelig enn landingen i Caracas for to uker siden. Ungen bak meg klarte likevel å kaste opp i det flyet touchet rullebanen, og med angst for alt som har med kvalme og oppkast å gjøre var jeg mest opptatt av å komme meg ut og vekk. Landing var ti minutter over tiden, og vi ble plassert på en plass der vi måtte bruke trapp og buss. Det gjorde meg ikke noe å se A346-muggene på nært hold!
Det var et kort opphold før Oslo-flyet dro mot gamlelandet igjen. Vi rundet av med en A320 og en ganske turbulent tur. Flyet vi fløy var bare knapt et år gammelt, men likevel lagde det ulelyder under hele turen. Noen som vet hvorfor? Benplassen var i alle fall bedre enn på A346 (satt på 12A), noe jeg også lurer på grunnen til…
… og i luften var det servering som ikke var så verst. Orket ikke øl denne gangen, men en Sprite for å runde av ferien fikk duge.
Over to uker etter vi dro landet vi på Gardermoen, rullebane 19L. Det føltes godt. Venezuela hadde gitt inntrykk, jetlaget hadde inntatt store deler av kroppen og Oslo meldte om 19 grader og lettskyet vær. Og det er med LH3132s touch down på
OSL jeg erklærer denne rapporten for over. Den ble lang, men jeg håper den var litt interessant.
For de av dere som lar dere bite på Lufthansas Sør-Amerika-kampanjer, har jeg ett råd: Dra! Sør-Amerika er full av spennende kultur, natur og opplevelser. Det er likevel ikke som å reise i Europa. Jeg tror det er viktig å være forberedt på at uforutsette ting lett kan skje, samtidig som det er viktig å huske på at man befinner seg på et kontinent der fattigdommen er langt høyere enn hva vi er vant til, og kriminaliteten også dermed er høyere. Venezuela er verre enn de fleste andre landene, noe vi fikk merke opptil flere ganger.
Jeg angrer likevel ikke. Selv om jeg flere ganger i løpet av turen var engstelig, enten for uansvarlig bilkjøring, kraftig turbulens i 30 år gamle flytyper, mangel på ansvarlighet fra flyselskap, forbud mot å gå ut om kvelden, mangel på strøm, mangel på tilgang til VISA – osv. osv. osv. – har turen vist meg at man bare en 10 timers flytur unna er i en helt annen verden, mange tiår fra den verden vi lever i her i Norge.
Mange av dere har helt sikkert besøkt flere land i Sør-Amerika, og vet mye mer enn jeg. Jeg håper likevel mitt bidrag har vært positivt både med tanke på erfaringer fra flyvninger og reisen generelt. Da gjenstår det bare for dere forumister å dømme rapporten! Jeg ser med stor takknemmelighet på både ris, ros og tips til neste trip report.
PS: Vær så god, post i vei!