Så var det den ene gangen da ting ikke gikk helt etter planen. Da var vi en hel gjeng som reiste sammen, og det var kinesisk nyttår. Med andre ord svært vanskelig å få plass på samme fly. Noen fikk plass på PG direkte til
BKK, mens andre valgte dette alternativet:
Lao Airlines’ ATR72 klar for avgang til
BKK.
Jeg, derimot, meldte meg frivillig til å lede den gruppen som fikk en noe mer interessant reiserute tilbake til Bangkok:
Også her annonseres boarding på skjerm.
Her ser vi terminalbygget fra tarmac.
Og ute på plattingen ventet jaggumeg denne: En 56-seters kinesiskbygd Xian MA60. Dette var en stor opplevelse for en liten entusiast! Jeg hadde alltid siklet etter denne i det jeg klatret ombord i diverse ATR72’er fra PG. Andre ville nok karakterisert det som maks uflaks å få denne omveien om Vientiane, men for meg var det en ekstra bonus, så klart.
Registreringen var RDPL-34169. Bokstavene står naturligvis for Republique Democratique Populaire Lao.
Kabinen så slik ut: For meg var den til forveksling lik diverse ATR’er og Dasher jeg har frekventert.
Også her besto crew’et av to – en mann og en kvinne. Svært vennlige begge to, men med minimale engelskkunnskaper.
Og her er serveringen på denne 40 minutter lange flighten – et glass vann og en tamarindkaramell. Jeg har senere forstått at akkurat denne lille søtsaken er en ”signature dish” for Lao Air.
Ehm, jeg vil helst slippe – hvis det er greit?
Her skulle det egentlig vært en youtube snutt av landingen i Vientiane (med fokus på venstre hovedhjul) og tilhørende lydspor med ”takk for denne gang”-annonsering på Lao. Men det skulle visst ta en halvtime å laste opp på youtube, så med mindre noen har en genial løsning får vi nøye oss med dette bildet
Sabaidee - thank you for flying Lao Airlines
Sjarmerende profil dette. Forøvrig var det fritt fram for å ta bilder fra alle vinkler.
Så takker vi for denne gang etter en riktig eksotisk flytur – men det skal innrømmes at den nesten var skuffende ”uneventful”: Ingen løse paneler, ingen reparasjoner med teip, ingen skumle lyder. Det var som å fly en hvilken som helst
ATR eller Dash eller Fokker.
Det vil vel de fleste være glade for å høre, og Lao Airlines kan trygt anbefales
Velkommen til Laos’ hovedstad. Det var faktisk ikke et eneste fly utenom vårt på Wattay International denne ettermiddagen.
Og her er bagasjeutleveringen. Det gjaldt å huske hvor man hadde lagt bagasjekvitteringen, for den skulle sammenlignes med tagen på kofferten før man slapp ut av området.
Så gikk ferden til en restaurant i sentrum av byen. Etter en deilig laotisk lunsj dro vi direkte til grensen og krysset igjen Mekong på vei inn i Thailand (Vientiane har ikke stort å tilby av attraksjoner). Så ventet ca. to timers biltur til Udon Thani lufthavn, et sted av stor strategisk betydning under Vietnamkrigen. Blant annet var det base for Air America.
Her ventet et velkjent og billig flyselskap på oss for å ta oss til Bangkok. Denne hyggelige ”lady in red” kom opp fra kabinen for å hjelpe til med boarding, slik de stort sett alltid gjør.
Dagens doning var HS-AEF, som fløy sin første tur i 1985 og hadde bak seg en lang karriere i Piedmont, USAir, Western Pacific og Delta da den kom til FD i 2005. Nå flyr den for Viva Aerobus som XA-
TAR.
Avgangen var i rute – slett ingen selvfølge når man flyr Air Asia. Vel ombord fikk vi god service fra et ungt og muntert crew –
DET er stort sett en selvfølge, og det er jo hyggelig. Jeg blir alltid litt glad av å fly med dem (når jeg er vel ombord, vel å merke).
Dessverre var de utsolgt for det meste av mat, for det hadde vært stinn brakke på oppturen fra Bangkok. Men flyturen tok ikke mer enn en time, så det gikk fint. Vi landet i Bangkok, jeg ventet til det var nesten tomt – og fikk dette elegante bildet som belønning. Med det takker jeg for denne gang, og ønsker velkommen tilbake til Spantax Trip Reports ved en senere anledning.
