Saken her er jo egentlig bare at det viser at statlig eierskap i svært mange tilfeller og sammenhenger, er uheldig. I løpet av
SAS' over 60 år lange historie har man så vidt jeg vet i alle fall, kun hentet inn penger fra eierne én gang, og det var i fjor.
Staten skal forvalte sine verdier i de selskapene de har eierinteresser i på best mulig måte. Som norsk statsborger og skattebetaler
krever jeg faktisk at de gjør det. At selskaper trenger oppkapitalisering er ikke noe nytt og det er heller ikke nødvendigvis noe sykdomstegn.
Om
SAS ikke skulle kunne hente inn penger fra eierne ene og alene fordi den norske staten eier 14 % av aksjene, ville dette være veldig spesielt.
Etter min mening er det statlige eierskapet i
SAS en uting. Både for
SAS og for de tre statene. Men den debatten på disse sidene er jo bare tullete.
En minoritetsaksjonær som den norske stat har ikke mulighet til å bestemme at de skal "la
SAS gå konk". Men de kan velge om de vil være med på en emisjon eller ikke. Sylvia Brustad kunne pent ha takket nei til å være med på emisjonen. Resultatet av det hadde vært at den norske stats eierandel hadde blitt vannet ut, og at de tre statene hadde samlet sett sittet med mindre enn 50 % av eierandelene i
SAS. Med mindre DK eller SE hadde bestemt seg for å kjøpe opp de aksjene som Norge ikke ville kjøpe.