De fleste på forumet har sikkert fått med seg at min kone og jeg driver et barnehjem i Freetown i Sierra Leone, og at min siste tur dit ble svært dramatisk. Jeg skal ikke legge skjul på at tiden etter denne turen ikke har vært enkel. Jeg har slitt med konsentrasjonen og hatt mange søvnløse netter. Jeg merket frykten spesielt godt da vi var i Singapore og Malaysia, hvor redselen var betydelig på flyplassene, i kontakt med autoriteter som immigrasjon, tollere og sikkerhetsvakter. Sår gror sies det, men arr vil det alltid bli hvis sårene er store nok.
Det var med blandede følelser jeg reiste ned til Sierra Leone igjen 8. april.
Dagen startet 0530 på min fars gravplass, det var hans fødselsdag. Så satte jeg kursen til Torp hvor jeg sjekket inn på WF432 til Stavanger. Denne avgangen er normalt ganske full, men denne dagen var vi kun 5 personer ombord. Folk hadde nok tatt påskeferie. Vi gikk på rute og flyturen i en Dash 8 300 serie gikk som en drøm.
I Stavanger ble det litt venting, men til slutt kunne jeg gå ombord i
SAS maskinen til London Heathrow. Hos Widerøe fikk jeg et rundstykke og en kopp kaffe, mens på flyet til London måtte man betale for kaffe og mat. Jeg droppet det siden jeg hadde kost meg med både mat og drikke i Stavanger.
Også denne maskinen gikk på rute, og flyet var nesten helt fullt.
Turen videre gikk med
BMI. Jeg har aldri flydd de før, og har heller aldri vært på Terminal 1. Terminal 1 var ingen positiv overraskelse. Det virket gammelt og slitt, og ikke helt funksjonelt. Lydnivået i sikkerhetskontrollen var så høyt at arbeidstilsynet i Norge nok ville beordret folk til å forlate arbeidsplassen.
Jeg reiste staselig for første gang. Business class (stand by billett) passasjerer hadde et eget lite område å sjekke inn.
Jeg hadde psyket meg veldig opp til reisen. Det var en stor belastning for meg å ta denne turen, men det er noe som jeg før eller senere bare måtte gjøre. Vi var 4-5 hvite folk med flyet, resten var afrikanere. Lydnivået i avgangsrommet var betydelig, og det var på mange måter som å være i Sierra Leone allerede. Mentalt var jeg nok der, uten å legge merke til det selv.
Da jeg skulle ombord i flyet kom en uniformert mann bort til meg og spurte hvor jeg skulle, hva jeg skulle og litt flere spørsmål. Jeg fikk mer eller mindre sammenbrudd. Fikk sikkert puls på 150. Jeg hentet meg inn igjen, og forklarte mannen hvorfor jeg ble så satt ut. Han sa det var helt i orden, og at han bare var fra tollen. No problems.
Det var kun ett sete ledig ombord, og det var ved siden av meg. Det passet utmerket! Jeg satt som en konge ombord i
BMI`s 757. Folk hadde hauger og lass med håndbagasje, og store mengder ble tatt ut. Vi ble en hel time forsinket på grunn av dette. Ikke var det plass i kabinen, og lasterommene var fylt til randen de også. Så sturene fikk virkelig noe å slite med, men vi kom avsted til slutt.
Jeg var ikke imponert over å sitte på business klasse. Setet var riktig nok veldig behagelig i forholdt til økonomi. Men det var ikke engang tv eller headset til musikk. Det var virkelig skuffende. Jeg kjedet meg veldig på reisen ned, og de drøye 6 timene virket som en evighet. Personalet imponerte heller ikke. Jeg var helt usynlig for de, og de sendte hverken et smil eller et blikk undreveis. Ikke før rett før landing. Da kom sjefspurseren til meg og lurte på hvorfor jeg reiste til Sierra Leone. Vi hadde en lang prat, og jeg spurte hvor de bodde i Freetown. De bodde rett ved flyplassen, da de hadde forbud mot å ta båten (som jeg skulle ta), helekopteret (som jeg tok forrige gang) og å kjøre bil (5-7 timers kjøring til byen). Forbudet mot dette var fordi
BMI anså det som for risikabelt.
Vi landet ikke før solen hadde gått ned, og det var heller ingen fly på bakken å ta bilde av. Det var tid for å gå ut av flyet og inn i passkontrollen. Jeg hadde blitt bedt om å ta kontakt med myndighetene før jeg kom neste gang, men det hadde jeg "glemt". Jeg var redd da jeg gikk inn mot terminalen.
(fortsettelse følger)